Kritikk

Hvilket Skandinavia er det som kommer til syne i Grantas temanummer?

Den egyptiske sangeren og hjerteknuseren Abdel Halim Hafez er ledemotivet i Safia Elhillos utypiske dikt.

Eli Fossdal Vaages romandebut dirrer med psykologisk innsikt og mørklagte minner.

En lesning av Hilde Hagerups Du eneste og Yael van der Woudens I minnenes hus, to romaner som skildrer lesbisk kjærlighet og jødeforfølgelse.

Debutanten Fredrik Parelius presser mot forfaderlige former i språket.

Et apropos til Carline Tromp og Joanna Rzadkowskas korrespondanse om sci-fi.

Sandra Lillebøs Vera nekter å transformere smerte til innsikt og krever dermed mye av leseren.

I antologien Her lå en dam skal Hammersborg vekkes til live som mer enn et geografisk og historisk sted. De politiske beslutningene som kommer til syne i mellomrommene, er likevel det mest interessevekkende.

Agri Ismaïls hyllede debutroman Hyper vil gjerne være den store samtidsromanen om finans og rotløshet, men ender opp som en pedagogisk bekreftelse av alt vi allerede vet.

Eike Aalen Øis forunderlige verdener utfordrer hvordan vi ser vår egen.

«Selv har jeg rømt inn i humoristisk fantasy for å unnslippe de gravalvorlige tek-mennene.» Sjette brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

«Lystlesingen – og minnene om den – har sin egen, kaotiske logikk, fri for krav om aktualitet eller sjangerpurisme.» Femte brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

Den monstrøse moren dominerer i ny skandinavisk skrekklitteratur. En samleanmeldelse av bøkene til Ellen Støkken Dahl, Leander Djønne, Johanne Lykke Naderehvandi og Emma Rosenzweig.

«Vi er konforme kyborger, styrt av copiloter og pushvarsler. Hvor skal vi dra nå?» Fjerde brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

«Tidene har endret seg siden Morgenbladet hadde egne SF-bilag!» Tredje brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

Det er rommet Jacqueline Harpmann skaper for lesaren, som gjer Jeg som aldri har kjent menn så god.

Gisèle Pelicots memoar gir et innblikk i hvordan hun greide å stå oppreist i møte med sine voldtektsmenn, og hvorfor tragedier gjerne splitter heller enn samler familier.

Andre brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

Første brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.

Er det mulig å forstå syv av fjorårets poesidebutanter som et fellesskap? Og i hvor stor grad svarer de til Eirik Vassendens diagnose for samtidslyrikken?

I Pukkelrygg skriver Saō Ichikawa radikalt om autonomi, intimitet og seksuell erfaring.

Bhanu Kapils Schizofren er like deler ambisiøs og givende – ikke rart hun har inspirert en hel generasjon diasporaforfattere.

I sin bokdebut fremstår Aslak Heika Hætta Bjørn som en fattet og fintfølende aktivist – på den best mulige måten.

Per Pettersons nye roman forfører, men blir aldri skjellsettende. Til dét er klisjéen den tar utgangspunkt i, altfor stor.

Inger Elisabeth Hansens nye tekstsamling minner oss om skriftkulturens lange historie og betydning, i dag og for framtiden.

Formen står i veien for forvandlingen i Hedda Robertsens ambisiøse essaybok Purgatorium.

Dean Van Nguyen har skrevet mer enn en biografi om «Amerikas siste store revolusjonære figur», Tupac.

Eksperimentalisten Bernadette Mayers debut på norsk gir oss del i et lenge oversett kapittel i nyere amerikansk poesihistorie.

Karl Ove Knausgård har fortsatt en hang til spekulativ mansplaining, men i nyeste bind i Morgenstjerne-serien hører karakteristikken heldigvis til romanpersonen og ikke forfatteren.

I Av måneskinn gror det ingenting viser Torborg Nedreaas hvordan kapital forvrenger intimitet.

Frida Fliflets debut framviser en mesterlig bruk av novellesjangeren.

Harmeet Kaur debuterer med en klaustrofobisk roman om frigjøring, vennskap og sosiale medier.

Hvordan står det til med skandinaviske poesitidsskrifter? En samleanmeldelse av Hvedekorn, Lyrikvännen og Blekk.

Dag Solstad avslutter forfattergjerningen der alt løper sammen: i kjærligheten.

Alle bitene finner sin plass i Bergljot Hobæk Haffs litterære puslespill. Resultatet er utopisk på et vis som kanskje har gått ut av tiden.

Når Tore Vagn Lid skriver fram en insektenes Noahs ark, får brunsneglene tygge på både pornoblader og filosofiske begreper.

En over 30 år gammel hagebok – Derek Jarmans Moderne natur – har skaket anmelderen slik bare helt få bøker gjør gjennom et liv.

På sitt beste er Øystein Skotheims debutroman en god skildring av det traumatiserte sinnet, men romanpersonene blir gjennomgående for vage.

Signe Gjessing er gjendiktet til norsk for første gang. Hvem vil vel ikke være kasteball i hennes feberhete hjerne?

Ja, det personlige er politisk, men det politiske er da vel også politisk? Britiske Ash Sarkars take på woke, identitetspolitikk og kulturkrig er veldig velkommen.

Del tre om Kjersti Bronken Senderuds dikttrilogi, og spesielt om Nettenes hage, der dødsbevisstheten siver inn i diktene.

I Barndommens kalde netter skriver Tezer Özlü om generasjonskløft, nestekjærlighet og fornemmelsen av å være fremmed i egen hverdag – alt med stor eksistensiell tyngde.

I den andre av tre deler om Kjersti Bronken Senderuds dikttrilogi tar Marius Emanuelsen for seg kampen for å forsone seg med fortiden og finne en ny identitet i Min vrengte kimono.

I den første av tre deler om Kjersti Bronken Senderuds dikttrilogi tar Marius Emanuelsen for seg selvbevissthetens rolle. For hvordan tar man plass, samtidig som man setter seg selv til side?

Atef Abu Saifs Jeg vil være våken når jeg dør er en bok om menneskers evne til å tilpasse seg det utenkelige.

Jorie Grahams Til 2040 omtales av forlaget Bonnier som et «åpent brev til fremtiden». Men hvem er avsenderen, hvor sendes det fra, og til hvem?

Gjennom drømmelignende metaforer utforsker Julia Martinčič elven Sava og menneskene den renner gjennom.

Fra klassisk polarferd til samtidsallegori – Ursula K. Le Guin er og forblir relevant.

Eivind Buenes Jordfest er en lite tilfredsstillende fortelling om «Nynorge» i 2043.

Med sin tredje og beste bok hittil befester Sarah Zahid seg som en dikter for generasjon prestasjon.

Monica Sabolo fletter fadermord og tilgivelse inn i fortellingen om den militante aktivistgruppen Action Directe.

Hva er egentlig forutsetningene for jordisk liv? I sin seneste utgivelse fortsetter Amalie Smith dialogen mellom kunst, biologi og teknologi.

Med glimt i øyet og historisk innsikt tar Ola Innset oss med til Moss og nyliberalismens fatale konsekvenser for lokalsamfunnet.

Spre ordet! Thea Selliaas Thorsens ferske og spenstige oversettelse av Ovids hovedverk, Metamorfoser, er en bragd og en begivenhet.

Kristina Leganger Iversens Det sanne og det synlege er ein presis tekst om blikket si makt – og korleis det formar, krenkjer og definerer kvinner i dag.

To nye norske romaner tematiserer minne og hukommelse, men ingen av dem virker spesielt opptatt av verken subjektivitet eller bevissthet. Er vi kanskje på sporet av en ny tid?

I Karoline Mirković’ roman Divnas bok følger vi Divnas søken etter identitet når det fellesbalkanske Jugoslavia oppløses. Hvem er man mellom Veitvet og Zlatibor?

Et sted mellom autofiktiv roman og litterært essay, urinnvåner og oppdagelsesreisende finner vi Gabriela Wieners Huaco-portrett.

I Det kinesiske rommet skriv Jan Grue klisjéfylt om menneske som blir robotar. Dårleg er denne boka likevel ikkje, ho er heilt grei.

Jonas Bals gir en god innføring i kamper mot fascisme som blir stadig mer aktuelle. Dessverre forsvinner den viktigste antifascismen ut av syne.

Med femte bind i Morgenstjerne-serien fortsetter Karl Ove Knausgårds okkultisme i en utpreget maskulin tradisjon.

Igjen handler bokdebatten om etikk, men i år også om andre verdenskrig og mannlige romanforfatteres fascinasjon for ondskap.

I Brynjulf Jung Tjønns seneste diktsamling Norsk kjærleik plasseres jegets fremmedgjorthet midt i det nasjonale selvbildet.

Inger Christensen innbyr til assosiativ lesning, også i ny språkdrakt. Men hvorfor kjennes svensk ut som krystall, mens dansk er så keitete?

Kathrine Nedrejords roman av året er politisk intelligent, kunnskapsrik og innom hele det menneskelige følelsesregisteret. Det blir det god litteratur av.

Solplomme av Anna Kleiva og Vilde Tuv er livsbejaende på en måte økokritikken sjelden er. Det tverrkunstneriske samarbeidet er som en ode til det å skrive og leve i en verden som kanskje faller sammen rundt oss.

Skyld-, straff- og skjebnebegrepene i svenske Kayo Mpoyis debutroman minner om dem vi finner i de greske tragediene. Men Mai betyr vann makter likevel å virke frisk og fornyende.

Et stykke glemt litteraturhistorie ser dagens lys, gjengitt og fortalt innenfor nye permer. Nina M. Schjønsbys bok er en studie av vennskapet og det litterære rommet mellom Camilla Collett (1813–95) og Emilie Diriks (1810–43).

Torild Wardenærs nye dikt byr på klokskap og melankoli i møte med utrydningstruede arter. Men hva er det egentlig den økokritiske poesien vil i verden?

Krystallpalasset var et byggverk i glass og jern reist til verdensutstillingen i London i 1851. I Eirik Høyer Leivestads nye bok blir det noe mye mer.

Noen tanker om graffitikunstneren Keith Haring (1958–1990) og hans hyperlokale universalisme, i lys av en ny biografi.

Biografien om Finn-Erik Vinje er atskillig mindre tabloid enn objektet, men som moderne språkhistorie er den frodig – og en påminnelse om ordenes sprengkraft.

Indiepopartisten Hanne Kolstø bokdebuterer med en kunstnerroman som knaker faretruende under vekten av en famlende og selvopptatt fortellerstemme.

Kjersti Halvorsens tredje roman Superbruker er et gjennomgående troverdig portrett av et menneske i knestående.

I sin debutbok All Things Are Too Small er det som om den unge, fremadstormende kritikeren Becca Rothfeld vil vise at livet er verd å leve. Iblant vil hun det litt mye.

Runa Skjeldals andre roman Kalk og fuktig sol befester henne som en av de mest spennende unge stemmene vi har.

Kan vi se en tekst? Kan vi lese et bilde? I boken Exteriors fra 1996 forsøkte Annie Ernaux å skrive fotografisk om sine nære omgivelser. En illustrert nyutgivelse har tatt nobelprisvinnerens ord bokstavelig.

Kan blikket frigjøre seg fra språket? For Dag Johan Haugerud, norsk films fremste kronikør av språklig fremmedgjøring, er svaret en tørrvittig, hverdagsfilosofisk kabaret kalt Sex.

I den første doktoravhandlingen om Tone Hødnebøs forfatterskap, skrevet av Benjamin Yazdan, fortolkes diktene hennes i lys av Theodor W. Adornos kritiske teori. Og hvorfor ikke?

Livet består bare av dager etter hverandre. I Alphabetical Diaries gjør Sheila Heti dem om til noe håndfast.

To romaner, en god og en dårlig, kjemper om herredømme i Olav Fangels litterære debut Embrik i høyere oppløsning.

Allerede i første halvdel av januar har det kommet to diktutgivelser det var all grunn til å ha forventninger til. Lest mot hverandre illustrerer Martin Svedman og Kristin Berget spennet i norsk boklyrikk.

Filmskaperen Werner Herzogs memoarer gir inntrykk av et skapende liv som har utfoldet seg på impuls, men konsekvensen, logikken og de indre sammenhengene i det er forbløffende.

Tror du på revolusjon i dag, tror du på julenissen. Men hvem sier at nissen ikke fins? spør Slavoj Žižek.

I Rådløshet drømmer Richard Powers om en verden som ikke behøver å være som jorden. Man får lyst til å vekke ham.

På 1970-tallet var han den mest politiske poeten i Norge. Så ble han en helt annen. Hva skjedde med Sigurd Helseth (1945–2021)? Hans etterlatte diktsamling stiller flere spørsmål enn den gir svar.

Når man leser den norske utgaven av Alfred Döblins Reise i Polen leser man ei reisebok langt utenfor den opptråkkede sti, som har alt med litteratur å gjøre.

Jazzmusikeren Johan Lindvall debuterer med Februar, en uspektakulær, men likevel overbevisende roman om veien videre fra en dysfunksjonell barndom.

Om forskjellen på nynnende og brølende bøker, og om hvorfor Maria Navarro Skaranger er blant de mest raffinerte forfatterne i sin generasjon.

Den svenske avisspaltisten Andrev Walden transcenderer i sin romandebut Jävla karlar monsterpetit-sjangeren.

Nattskolen, Karl Ove Knausgårds London-roman om diabolsk kunst, tar hans morgenstjerne-prosjekt til nye høyder.

Kerstin Ekman fylte nylig 90. I Min bokvärld skriver hun om bøkene og forfatterne hun i sitt lange liv som leser har vendt tilbake til, og gir leseren lyst til å gjøre det samme.

To av høstens romansnakkiser tar for seg 1600-tallskvinner anklaget for trolldom og spedbarnsdrap. Likevel synes Olga Ravn og Tore Renberg å ville ulike ting.

Forestillingen Jeg er SYLv kombinerer Sylvia Plaths poetiske, destruktive skaperkraft og Cecilie Løveids lek med skjebne og underbevissthet. Det er både komisk og fantastisk å se.

Xiania, Lotta Elstads fargesterke fortelling fra 1920-tallets Oslo, er en saktebrennende dannelsesroman som skriker etter å bli filmatisert.

I Djævlebogen, den længeventede anden del af det lovpriste romanprojekt om Scandinavian Star, demonstrerer Asta Olivia Nordenhof hudløst, vredt og indsigtsfuldt, hvordan penge fucker med os.

I historikeren Quinn Slobodians ubehagelig gode bok Crack-Up Capitalism er apartheid-bantustanen Ciskei et nøkkelsted for å forstå vår tid.

Fra forkvaklet libido og vodkatåke til umuligheten av nåde og andre brutale erkjennelser. Dette er en sesongbetont spesialutgave av Hanna Stoltenbergs spalte for korte anbefalinger av korte bøker.

For unge mennesker i 2023 er den britiske kulturkritikeren Mark Fishers kapitalistiske realisme minst like relevant nå som da han i sin tid formulerte den.

Bruno Schulz’ nyoversatte novellesamling Kanelbutikkane og andre forteljingar er et haltende, men usedvanlig vakkert og sprelsk beist.

I begynnelsen tenker jeg at Hanne Ørstavik er blitt så ørstaviksk at hun bare reproduserer seg selv. Etter endt lesning av hennes nye roman bli hos meg tenker jeg at hun er kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå.

Brian Dillon oppdager i sin nye bok Affinities forbindelser de aller fleste overser, skildrer dem med virtuositet og kjærlighet – og stadfester sin posisjon som en av samtidens ledende kritikere.

Denne måneden vender denne spalten tilbake til utgangspunktet: korte tekster om korte romaner. For noen bøker på 70 sider kan romme mer enn et helt liv gjør.

Olav Løkken Reisop må sies å treffe tidsånden temmelig klokkerent med sin krimlignende idéroman Skriverholmen.

Noen ganger blir ikke en spalte med korte tekster om korte bøker helt som man har tenkt. Noen ganger må man ta på seg å introdusere Deichman for Mary Gaitskill.

Rune Christiansen ser med sin siste bok ut til å ha funnet et nytt spor i poesien sin og en helt egen vei inn i eksofiksjonen.

Agoras nye temanummer om Dag Solstad gir håp om en fremtid der ikke absolutt alle danser rundt på TikTok.

La elva leve handler ikke først og fremst om en elv som skal demmes opp. Vel så mye handler filmen om indre demninger som brister.

Årets første spalte med lesetips fra Hanna Stoltenberg er relativt typisk for måneden januar: Den starter med puristisk selvtukt og ender med trang til å skaffe seg sigarettmunnstykke i onyx.

Om å sette punktum på riktig sted, om mistenksomhetens lys over litterær form og stil, om ChatGPT og om Onde netters drømmer av Peter Englund.

I Kvitleik kommer Jon Fosse til poenget (neida).

Du kan bare la «Piken med svovelstikkene» bli liggende. Med Oss mot verden av Kaisa Hansen-Suckow står det ei ny jente på trappa og fyrer. Hun fyrer for deg!

Selskapelig fråtsing, spritdunstende småkonger og en ung kvinne som føder rett i armene på barnevernet: I Hanna Stoltenbergs faste spalte med korte tekster om korte bøker er vi kommet frem til julen.

Poeten Øyvind Berg skriver om penger og politikk, og om hvorfor poeter bør skrive om penger og politikk.

Putins oligarker ble kjeppjaget fra London da Russland invaderte Ukraina. Men hva skal til for at britene avslutter sin epoke som butler for klodens kriminelle? spør Oliver Bullough i sin nye bok.

I sin nye tegneserieroman Jammerdalen kobler Flu Hartberg med hell science fiction, konservativ religionsutøvelse og en familiefar i seminartrøbbel.

Med sitt tredje bind, Det tredje riket, begynner Karl Ove Knausgårds morgenstjerneunivers endelig å finne sin form.

Robert Bly i nynorsk gjendiktning er en stille insistering på viktigheten av poetiske ildsjeler.

Gunnhild Øyehaug burde vært mer berømt enn Knausgård.

Øyvind Vågnes’ nye roman Ei verd utan hestar er lettere å beundre enn å elske.

Det er godt gjort å skildre indre uro på en måte som avføder ro og stillhet hos leseren, slik Eira Søyseth gjør i Farget flekket nå.

Hanna Stoltenberg er tilbake med sin faste spalte etter ni måneders pause. I mellomtiden har noe skjedd. Det er ikke lenger så viktig at en bok er kort, så lenge den er lett.

Alfred Fidjestøl har skrevet en tradisjonell biografi om en spesiell miks av en person.

Hva er det som gjør Shakespeares En midtsommernattsdrøm, et av teaterhistoriens mest lekne og fantasifulle verk, så vanskelig å sette opp?

Dokumentarfilmskaperen Rupert Russells provoserende og uvurderlige debutbok Price Wars avslører at priser ikke alltid forteller sannheten.

Med Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing får kunstnerne bak et av norgeshistoriens mest omstridte teaterstykker endelig sin revansj.

Hans Nielsen Hauge er død. Leve haugianerne!

Fire romaner inn i forfatterskapet får Bjørn Vatne med Underliv endelig inn en litterær fulltreffer, fylt til randen med gode vibrasjoner.

Gjennom sin egen familiehistorie undersøker festspillutstilleren Lene Berg minner, kjønnsroller og kunstnerroller.

Yoga er kanskje ikke blitt den humørfylte og artige lille boken den opprinnelig var tenkt å være, og man kan vel ta seg i å tenke at Emmanuel Carrère aldri hadde kommet til å skrive en slik bok uansett.

Christoph Menke, en av Frankfurter-skolens viktigste arvtakere, baserer seg på en original analyse i sin bok Rett og vold, men kan hende blir han offer for sitt eget abstraksjonsnivå.

Erik Eikehaugs roman Skatten og Tyven balanserer på grensen mellom det gjennomtenkte og det overtenkte.

Jenny Erpenbeck overbeviser i ny DDR-roman om hvordan mennesker kan være både skråsikre og usikre på samme tid.

Å lese Morten Langeland er litt som å møte en genial alkis i godt lune, tilfeldig, på en pub: ofte utmattende, men enda oftere givende.

Alt i Ali Smiths nye roman Companion Piece ropar «Ali Smith». Og det er alt som trengst.

Etterliv, den nye romanen til nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah, tematiserer slaveri og ufrihet, men det er bare mennene som utfordrer verden.

Lenge før han ble fanebærer for den latinamerikanske magiske realismen, var journalistikken til Gabriel García Márquez ganske fortryllende, den også.

Matrix av Lauren Groff var fjorårets store kritikersuksess i USA. Nå som den foreligger i norsk oversettelse, er det grunn til å spørre seg hvorfor denne velskrevne, men dårlige romanen slo an så til de grader.

Gardsdrift, kjønnsdrift og antidrift. Kristin Auestad Danielsen rykker bonderomanen opp med røtene og sender han ut på ei svevande ferd mellom magi og realisme.

Édouard Louis skriver i En kvinnes frigjøring vakkert om en giftig familiedynamikk og om hvordan han gradvis lærte moren å velge og å elske seg selv.

Dave Eggers’ siste roman The Every viser at vi fortsatt ikke forstår hensiktene til menneskene bak teknologien som styrer livene våre.

Tom Egil Hverven går inn i det etterkristne universet i sin nye essaysamling Å lese etter troen, og finner at verken han eller universet er så ferdig med Gud likevel.

Free er en tankevekkende oppvekstskildring om hva friheten fra kommunismen i Albania betød – ikke bare for stjerneakademikeren Lea Ypi, men for oss alle.

Billedkunstner Lars Elling rives mellom leirbål og staffelier i romandebuten Fyrstene av Finntjern.

I fjellene på Tenerife går to jenter gjennom en sommer strukket tynt mellom barndom og ungdom. Andrea Abreu sammenlignes med Elena Ferrante, men Skydekke er sitt eget dyr.

Kira Jarmysj, talsperson for den russiske opposisjonspolitikaren Aleksej Navalny, skriv i si romandebut Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 middelmåtig om det hyperinteressante.

I Det som går tapt leter Bernhard Ellefsen etter det rette «blandingsforholdet» mellom menneske og natur. Leseren tas med på en givende tur, men den risikerer å bli litt vel harmonisk til tider.

Tid for glede er fantastisk både som leseropplevelse og forestilling, men Arne Lygre er en bedre dramatiker enn tenker. Imidlertid har han én virkelig god idé.

Ingen vet hvor Colson Whitehead havner. I krimromanen Harlem Shuffle lykkes han med å forene Edith Wharton og Mario Puzo i 1960-tallets New York.

Nei, det er ikkje enkelt å skrive skjønnlitteratur om andre verdskrigen. Peter F. Strassegger ser problemstillinga tydeleg, men når likevel ikkje fram til den beste løysinga i Om stein og jord.

Antologien Inifrån Sápmi driver behersket opplysningsarbeid, diktsamlingen Leve blant reptiler er et sint manifest. Den litterære og intellektuelle samtalen om det samiske trenger begge to.

Årets siste utgave av denne spalten er en på ingen måte idiotsikker guide til deg som er ute i siste liten med julehandelen. Men hvem vil egentlig ha idiotsikre julegaver?

Frode Helmich Pedersen tar et gjennomtenkt oppgjør med den teknologiske framtidsoptimismen, samlivsterapeuter og samtidslitteraturen, ved å vende blikket bakover.

Med Jordverv har Simen Hagerup skrevet en fantasyroman som fenger og frustrerer.

Svanhild Amdal Telnes’ andre diktsamling Å jage en hjort i døden er flyktig i formen, men i høyeste grad også substansiell.

Peter Thiel forklarer vårt teknologiske og politiske uføre. Eller gjør han?

Janet Malcolms forfattarskap var drive av spørsmål om moral. Slikt blir ein ikkje nødvendigvis populær av, som hennar norgesklare bok Journalisten og morderen i si tid demonstrerte.

Ane Hjort Guttus film Manifest viser at kunstnere har noe til felles med sykepleiere.

I sin faste spalte anbefaler Hanna Stoltenberg en håndfull nye, eldre og av praktiske årsaker gjerne korte bøker. Denne måneden røk hun på en smell.

Linn Ullmanns Jente, 1983 tar opp tråden der De urolige slapp. Romanen kretser hvileløst rundt svik, raseri og kunstens potensielt helende kraft.

Dei med tolmod skal få det Karl Ove Knausgård har lova dei i Ulvene fra evighetens skog.

Samtykket av Vanessa Springora er en viktig bok, men er det en god bok?

Ny, månedlig spalte: Hanna Stoltenberg anbefaler nye og gamle bøker, ofte – om ikke for enhver pris – av den korte sorten.

Kor flatt språk er ein overraskande slutt verdt? Det må vere opp til lesaren av Aslak Nores nye roman Havets kirkegård å vurdere.

Vil du inn i hans verden, må du sette av god tid. Men Korsveien er glitrende tilgjengelig skrivekunst, så tilgjengelig at det kamuflerer både dybden og kvaliteten.

Ny bok om gamle ideer: Torbjørn Røe Isaksens konservatisme støtter samfunnsendringer ved å jobbe mot dem.

Hanna Dahls fyrste roman stiller vanskelege spørsmål. Er dei vanskelege nok?

Han oppsummerer overveldende følelser på en enkel, direkte og poetisk måte.

Romantenkeren Dag Solstad ved 80.

Kajsa Ekis Ekman, ein av Sveriges «mest allsidige intellektuelle», leverer ei einsidig framstilling av det nye synet på kjønn.

Om Ali Smiths årstidskvartett.

Om Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård.

Om Penge på lommen av Asta Olivia Nordenhof.

Om Å gå med Kølle av Karen Røise Kielland.

Om Fe av Sophia Handler.

Om Sult av Martin Ernstsen, basert på en roman av Knut Hamsun.

Om Africana av Thomas Boberg.

Om Kjærleik og det som liknar av Therese Tungen.

Om Przewalskis hest av Maja Lunde.

Om Hedda H. Robertsens Cut Piece.

Om Til den smukkeste av Mette Moestrup.

Om Confessions of the Fox av Jordy Rosenberg.

Om Håkon av Åsmund H. Eikenes.

Om Freshwater av Akaeke Emezi.

Om Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg.

Om Narcis, Coda og Daglig tale I-III av Mikkel Thykier.

Om Smadra av Brynjulf Jung Tjønn.

Om Nora eller brinn Oslo brinn av Johanna Frid.

Om Kaspar Colling Nielsens Den danske borgerkrig 2018–24.

Om En frivillig død av Steffen Kverneland.

Om Kairos av Andrzej Tichý.

Om Og skipet siglar vidare av Mads Rage.

Om The Mars Room av Rachel Kushner.

Om de av Helle Helle.

Om En god setning. Og en god setning til av Richard Brautigan.

Om Vårs av Amalie Kasin Lerstang.

Om På sviktende grunn av Siri Hustvedt.

Om Orissabiblioteket 1–4 av Lars Bukdahl et al.

Om Enlightenment Now av Steven Pinker.

Om Odyssevs' åre av Geir Angell Øygarden.

Om Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck.

Om De polyglotte elskerne av Lina Wolff.

Om Samanta Schweblins Feberdrøm og Carl Frode Tillers Begynnelser.

Om Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 av Dag Solstad.

Om Les Bienveillantes av Jonathan Littell.

Om Sapfo, gjendiktet av Svein Jarvoll.

Om Light Years og Last Night av James Salter.

Om Koranoid av Erik Bakken Olafsen.

Om Til av Tor Eystein Øverås.

Om Armløs slår tilbake av Lisa Charlotte Baudouin Lie.

Om Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Om Snø vil falle over snø som har falt av Levi Henriksen.

Om Jøss! av Hallgeir Opedal.

Om Sannheten av Anne Oterholm.

Om Balladen om Jenna av Mari Lindbäck.

Om Svastikastjernen av Bertrand Besigye.

Om Pragma av Simen Svale Skogsrud.

Om Artikler 1993–2004 av Dag Solstad.

Om Forsiktig glass av Ingeborg Arvola.

Om den såkalte Keiserud-rapporten.

Om Profylaktisk skjønnhet av Vemund Solheim Ådland.

Om Ly av Ingvill Solberg.

Om Stridig av Kristine Næss.

Om Brick Lane av Monica Ali.

Om Å drepe en drage av Marita Fossum.

Om Bakgård av Ari Behn.

Om Det er Ales av Jon Fosse.

Om Nattelangs av Gro Jørstad Nilsen.

Om Nattradioen av Kjetil Brottveit.

Om Forsnakkelser av Kristin Ribe.

Om Formular av Markus Midré.

Om Gullkunde av Eva Jensen.

Om Hotel Tropical av Kjartan Fløgstad.

Om Ingenting om mørket av Merethe Lindstrøm.

Om Oracle Night av Paul Auster.

Om Alt er noe annet av Synne Lea.

Om Elvestengfolket av Thure Erik Lund.

Om Å si om seg selv av Espen Stueland.

Om Svart honning av Astrid Nordang.

Om Elizabeth Costello av J.M. Coetzee.

Om Ole-Kristian Oksrød av Jon Øystein Flink.

Om Samtalens tynne tråd av Anders Johansen.

Om Katzenjammer av Bjørn Esben Almaaas.

Om Straffe av Ingeborg Arvola.

Om Vill ni åka mera? av Selma Lønning Aarø.

Om Fortellinger om kjærlighet, galskap og død av Horacio Quiroga.

Om Engel av Nylon av Helene Uri.

Om Ubåten på Nørholm av Erik Honoré.

Om Immanuel Kants siste dager av Odd Nerdrum.

Om På litteraturkjøret av Morten Abrahamsen.

En upålitelig bruksanvisning. Om Stein i skoa av Lars Engebretsen.

Om Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg.

Om Alle ting skinner av Mattis Øybø.

Om Gjesten av Kristin Tosterud Holte.

Om Enkle dikt av Johann Grip.

Om Cosmopolis av Don DeLillo.

Om Ingen skal sove i natt av Øyvind Vågnes.

Eller: hvem kan jeg snakke med og hva er det som skjer?

Om En dans der veien slutter av Christer Mjåset.

Om Den veven av hendelser som vi kaller verden av Simon Stranger.

Om Omars siste dager av Gaute Heivoll.

Om Nichts als Gespenster av Judith Herrmann.

Om Bondeforteljingar av Øystein Vidnes.

Om Kafka – Die Jahre der Entscheidungen av Rainer Stach.

Om Kunsten å gå av Lars Amund Vaage.

Om Munn mot ein frosen jord av Inger Bråtveit.

Om Compromateria av Thure Erik Lund.

Om Norske gleder av Ragnar Hovland.

Om Etter kaffen av Anne Oterholm.

Om Den vidunderliga kärlekens historia av Carl-Johan Vallgren.

Om Galleri Oslo av Mikael Godø.

Om Uke 43 av Hanne Ørstavik.

Om Mitt som liv film av Anne Hoff (red.)

Tanker i marginen av Rune Christiansens siste bok Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut.

Om Hvite dverger, svarte hull av Sigmund Jensen.

Om Vi har så korte armar av Olaug Nilssen.

Om Visjonens bok av Muniam Alfaker.

Tanker om Kim Hiorthøys debutbok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig.

Om Attråens rett av André Brink.

Om Spilt av Cecilie Løveid.

Om I skyggen av Qassioun av MiRee Abrahamsen.

Om Den som er veldig sterk, må også være veldig snill av Dag Johan Haugerud.

Om Underground av Haruki Murakami.

Om Fyr og flamme av Kjartan Fløgstad.

Om The Last Thing He Wanted av Joan Didion.

Om I det blodige blå av Torgeir Schjerven.

Om Jonathan Franzens The Corrections.

Om Max Weber and Michel Foucault av Arpád Szakolczai.

Om Dine øyne så meg av Sjón.

Anmeldelse av Inghill Johansens Klage, med sideblikk på resten av forfatterskapet.

Rapport frå Røynda, Avd. Grünerløkka. Om tilfeldigvis begjær av Anne Oterholm.

Om Tid og ro av Rolf Enger.

Om Til lindring av pinefulle lyster av Nathan Englander.

Om Til Ester av Line Blikstad.

Ett försök att väva samman etik, estetik och litteratur till en enhetlig poetik.

Om språkbruken i femte bind av Norsk idéhistorie.

Om The Body Artist av Don DeLillo.

Om en type letthet vi ikke kan fatte og begripe.

Om Dagene er gjennomsiktige av Mirjam Kristensen.

Om Engle i sneen og Fra ånden til munden av Erik Skyum-Nielsen.

Om Fraværsdokumenter av Inger Elisabeth Hansen.

Om Arkivene av Aage Storm Borchgrevink.

Om Du elsker meg av Steffen Sørum.

Noen stilistiske anmerkninger til Espen Stuelands essaysamling Aero.

Om Plowing the Dark av Richard Powers.

Om Kontoret av Gunstein Bakke.

Om Enveiskjørt gate / Barndom i Berlin – rundt 1900 av Walter Benjamin.

Om Flommen av Jonny Halberg.

Om På ditt aller vakreste av Rune Christiansen.

Om Nede fortelling av Øyvind Berg.

Om Vanære av J.M. Coetzee.

Om Marsipangrisen av Heidi Bonde.

Om Dagbok 1924-1994 av Olav H. Hauge.

Om Til stades av Eldrid Lunden.

Om Requiem av Henrik H. Langeland.

Om På sporet af virkeligheden av Frederik Tygstrup.

Om Analfabetisk av Steinar Opstad.

Om kom alle mennesker av Markus Midré.

Om Kunst av Lars Fr. Svendsen.

Om De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq.

Det skal ikke være lett. Valget ser fremdeles ut til å stå mellom å være jøssing eller quisling, man er enten reaksjonær eller, ja, hva da?!

Ømhet og respekt i to bøker.

Om Grenser av Roy Jacobsen.

Om En god tid av Tore Renberg.

Om Poul Borum-samlingen Kritisk alfabet.

Anmeldelse av en forestilling og en bokutgivelse.

Om Siste dagers heldige av Thomas Hylland Eriksen.

Om Bikubesong av Frode Grytten.

Om Mikrokaos av Lars Ramslie.

Hvis du er ung, har høy utdannelse og er kulturelt interessert har du garantert vært på fest sammen med skikkelsene i Akt.

En historie som ikke har vært skrevet før.

Om Gnostiske essay av Jon Fosse.

Om Den framande byen av Lars Amund Vaage.

Om Grøftetildragelsesmysteriet av Thure Erik Lund.

Om Ars vivendi, eller De syv levemåter av Georg Johannessen.

Om antologien Tyven fra Brügge. Norsk nittitallslyrikk, men egentlig diktsamlingen lengsel, øyefall av Morten Øen.

Om Sigrits bålferd av Bergljot Hobæk Haff.

Om Allegorier av Karin Gundersen.

Om Trist som faen av Ari Behn.

Om Maren Gripes nødvendige ritualer av Øystein Lønn.

Om Sauermugg av Stig Sæterbakken.

Autonomi og samtenking i diktekunsten i lys av Atle Kittangs bok Ord, bilete, tenking.

Om Tvillingfeber av Brit Bildøen.

Om Finder sted av Svend Åge Madsen.

Om Hovedstolen av Christina Hesselholdt.

En etterlengtet, men ubegrunnet antologi.

Om Hundedagane av Arild Rein og Løgnernes paradis av J.F. Johnson Tandberg.

Om Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik.

To blikk på Geir Gulliksens Om tyngde og letthet.

Om Selvbeherskelse av Stig Sæterbakken.

Om Tyven fra Brügge. Norsk nittitallslyrikk og Femton poeter ur 90-talet.

To gode Rolf Jacobsen-biografier.

Om Beretninger om beskyttelse av Erik Fosnes Hansen.

Om En nåde uten mål av Torgeir Schjerven.

Erling Aadland leser Bob Dylan.

Om Estetisk teori av Theodor W. Adorno.

En spontan lesning av Karl Ove Knausgårds Ute av verden.

Om T. Singer av Dag Solstad.

Morten Søndergaards tredje vei.

Om Hva er en kvinne? av Toril Moi.

Eller på fisketur i Geir Pollens roman Hutchinsons Eftf., med streifkast mot den tidligare forfattarskapen.

Om Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis av Per Qvale.

Om Dubbelheten av Birgitta Trotzig.

Om L'Identité av Milan Kundera.

Om Kron og mynt av Kjartan Fløgstad.

Om Triggerhappy av Trond Davidsen.

Om Snøhvit av Donald Barthelme.

Om Norsk litteraturhistorie av Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen (red.).

Om Georges Bataille av Per Buvik.

Den kanadiske filmen Kissed er problematisk og kontroversiell på flere plan. Ytre sett i dens tematiske behandling av nekrofili, et emnevalg som berører et tabuområde i alle samfunn. Lynne Stopkewich har valgt å se det i et poetisk lys, med vekt på den sterke fascinasjonen.

Om Jumbo av Axel Jensen.

Om Far og barn i moderlandet av Arild Linneberg.

Om Costa del Sol av Bjørn Esben Almaas.