På sviktende grunn: Om hjerner og kropper, maskiner og mennesker og arv og miljø Siri Hustvedt Oversatt av Knut Johansen Aschehoug, 2018
Vinduet 2018 2
Om du er på utkikk etter skråsikre påstander om kroppen, sinnet og forholdet mellom de to, trenger du antakelig ikke se lenger enn din nærmeste velassorterte bokhandel. Steven Pinker kan for eksempel forklare How the Mind Works (Norton, 1997), Richard Dawkins legger ut om hvordan Det egoistiske genet (Humanist forlag, 2002) styrer så å si alt vi foretar oss og Daniel Kahneman avdekker den evige kampen mellom å Tenke, fort og langsomt (Pax, 2012). Alle disse bøkene tar for seg problemstillinger forfatterne selv innrømmer at er vanskelige, uten at dette hindrer dem i å dra enkle og greie konklusjoner. Sannheten trer frem, klar til å presenteres på fengende og underholdende vis. Alt som trengtes, var noen som kunne sile det vitenskapelige bevismaterialet, og finne mønstrene for oss.
Siri Hustvedt gir oss en sårt tiltrengt motvekt til herrene Pinker, Dawkins og Kahneman med På sviktende grunn. Mens dette essayet på engelsk er utgitt som en del av samlingen A Woman Looking at Men Looking a Women (Sceptre, 2016), har Aschehoug valgt å gjøre På sviktende grunn til en enkeltstående utgivelse (slik de også gjorde med forgjengeren Kvinne ser på menn som ser på kvinner fra 2017). Det er et heldig grep, som gir norske lesere muligheten til å nærme seg teksten som et innlegg i en større debatt, heller enn som et addendum til en samling hvor den skiller seg ut som en god del lengre, og en god del tyngre forankret i en vitenskapelig diskurs enn de øvrige essayene. Temposkiftet fra Hustvedts korte og poengterte utlegninger om, blant annet, kjønnsproblematikken i Knausgård og Susan Suntags tekster om pornografi, og over til essayet som utgjør På sviktende grunn er påtakelig, og i den engelske samlingen blir det fort til en tekst man hopper over. Som et selvstendig volum, derimot, fordrer På sviktende grunn konsentrert lesning, noe som er nødvendig når man skal følge Hustvedts utforsking av hvordan form påvirker kunnskap.
«Dette er et personlig essay, skriver Hustvedt tidlig i På sviktende grunn. Hun presenterer teksten som en måte å yte motstand mot alle «lettvinte antagelser» om bevisstheten og hvordan den forholder seg til vår fysiske væren på. Faktisk skal man ifølge Hustvedt være nokså forvirret, og se på verden med nokså skjeve briller, for i det hele tatt å lande på den «lettvinte antagelsen» at vår kunnskap om menneskesinnet står på noen form for fast grunn.
Prosjektet kler essayformatet sjeldent godt. Montaigne, av mange regnet som den første moderne essayisten, begynte ifølge ham selv å skrive sine etter å ha blitt kastet av hesten sin. Og det er faktisk noe med selve essayformen som legger opp til å slå beina under deg. Gjennom hele lar Hustvedt seg lede av essayistikkens ånd i sine undersøkelser, idet hun lanserer et standpunkt eller en tenkemåte, for så umiddelbart å snu seg rundt for å se hvilke forutinntattheter denne tenkemåten er tuftet på. Essayistens stemme blir en personlig stemme, nettopp gjennom at hun konfronterer sine egne antakelser. Hustvedt følger denne essayistiske loopen tilbake til seg selv gjennom to tematiske hovedspor: Hvordan språklige metaforer på uunngåelig vis former vitenskapelige konsepter, og hvordan filosofer, tenkere og forfattere historisk har strevd med å fatte hvordan menneskesinnet og kroppen fungerer.
Essais
På sviktende grunn
Arv og miljø
Er sinnet bygd opp som en datamaskin? Med tanke på at datamaskiner allerede overgår menneskehjernen på flere felt, når kommer de til å utvikle sin egen, kunstige intelligens?
Takket være metaforen som sammenligner hjernen vår med en informasjonsprosesserende maskin, er det bare et bittelite steg fra det første spørsmålet til det neste. Men, kan man egentlig si at sinnet fungerer som en datamaskin? Hva om vi slett ikke prosesserer, men opplever data? Sett i dette lyset spiller menneskekroppen en avgjørende rolle, ikke bare når det gjelder hva vi tenker om verden, men også hvordan vi tenker om den. Én ting er å medgi at følelsene våre er tett forbundet med det kroppslige; vi rødmer når vi er forlegne, pulsen raser når vi blir sinte. Noe annet, og kanskje mer fjerntliggende, er å gå med på at tanken – ikke minst den rasjonelle varianten – er like dypt rotfestet i det kroppslige, slik observasjoner fra en rekke ulike vitenskapelige felt kan tyde på.
Når Hustvedt gjør sine betraktninger om hvilke metaforer vi gjør bruk av om menneskesinnet, er ikke poenget å lansere en annen, bedre metafor. Snarere handler det om å vise hvordan disse språklige konstruksjonene former tankesettet vårt – det samme tankesettet som ligger til grunn for vitenskapelige undersøkelser. Hjernen som maskin er en metafor som begrenser hvordan man tenker om menneskesinnet og legger føringer for våre engstelser. Om sinnet derimot er avhengig av den kroppen det er en del av, vil det kreve ganske mye mer enn større minnelagringskapasitet og prosesseringskraft for å utvikle en kunstig intelligens som faktisk kan sammenlignes med menneskelig intelligens.
Problemet, ifølge Hustvedt, er ikke først og fremst at mye gjengs tenking rundt menneskesinnet og om forholdet mellom arv og miljø lener seg på metaforer (som når Richard Dawkins skriver om det «egoistiske» genet). Problemet er heller at det ikke settes flere spørsmålstegn ved denne metaforbruken. For det finnes en alternativ innfallsvinkel til tematikken. Hustvedt trekker frem den italienske filosofen Giambattista Vico (1668 – 1744), og hans arbeid for å integrere bruken av språk og metaforer i vår forståelse av menneskesinnet. Som Hustvedt understreker, så Vico faktisk menneskelig bevissthet og refleksivitet som noe som utvikler seg gjennom historien, ettersom språk og kultur endrer seg. Vicos Scienza Nuova (1725, på norsk som Den nye vitenskapen, Pax, 1996) er snart 300 år gammel, men har fremdeles et urealisert potensiale som modell for hvordan arv og miljø kan sees under ett . Vico er heller ikke den eneste representanten for en slik tilnærming. Gjennom På sviktende grunn risser Hustvedt opp en alternativ historie for tenkingen rundt menneskelig bevissthet, som viser hvilke vendinger den offentlige samtalen kunne ha tatt i omfavnelsen av tvetydighet og bevegelige grenser i forholdet mellom sinnet, kroppen og verden.
Den britiske 1600-talls-filosofen Margaret Cavendish spiller en hovedrolle i denne historien. Cavendish engasjerte seg sterkt i samtidens debatter om sinn og materie, hun gikk i dialog med autoriteter som René Descartes og Thomas Hobbes og hun avfeide begges teorier om saken. Hun er i dag mest kjent for boken The Blazing World (1666) – et fascinerende verk, skrevet i form av en romantisk roman, med en hovedperson som reiser verden rundt for til slutt å havne i den «flammende verdenen». Her blir hun hersker over noen fantastiske skapninger, hvis sinn og kropp er konfigurert annerledes enn menneskets. Romanen blir til et tankeeksperiment, der forfatteren leker seg med å kombinere kategorier andre filosofer, som Descartes, ville holde adskilt. Det er noe overdådig over Cavendish’ fantasirikdom og i hvordan hun beveger seg mellom stadig nye lag som hun legger til i narrativet stadighet legger til stadig lag i narrativet, som når hun introduserer seg selv som skrivende i sin egen fortelling. Hobbes hadde fabeldyret Leviathan, Descartes ba oss forestille oss at det eneste vi vet er at vi tenker. Bare Cavendish, med The Blazing World, utnytter hele det fantasiens mulighetsrom som åpner seg når man skriver «jeg». Men som Hustvedt skriver, høstet ikke Cavendish anerkjennelse for sitt intellektuelle bidrag – fordi hun var kvinne, så klart, og kanskje også fordi hennes filosofiske undersøkelser ble foretatt i litterær form.
Språk og stil
Pinker, Kahneman og Dawkins vet alle å spille på lesernes forestillingsevne i sine bøker. I Det egoistiske genet sier Dawkins at han skriver slik han gjør for å appellere til leserens fantasi; han viser for eksempel til hvordan han skriver seg fra «genet, en grunnleggende biologisk kode, til «memen», en grunnleggende kulturell kode.
Fantasien, slik den opptrer hos Dawkins, er det likevel et langt tammere beist enn de fantastiske skapningene som trer fram hos Cavendish, Hustvedt og Vico. Dawkins tar også i bruk metaforer som kan framheve likheter, heller enn å åpne opp for ulike meninger eller utfordre det implisitte innholdet i etablerte metaforer.
Pinker har på sin side viet en hel bok til The Sense of Style (Penguin, 2014), hvor han setter seg fore å erstatte velkjente skriveråd med et sett med regler basert på hans kunnskap, som kognitiv lingvist, om hvordan vi forstår språk. Pinkers foretrukne skrivestil er en som fungerer som et «vindu mot verden», uten at han interesserer seg nevneverdig for hva dette vinduet sier om skribentens eget ståsted, eller for den saks skyld hva slags ramme for virkeligheten det utgjør. Han anbefaler «god» språkbruk, uten at han stiller spørsmål ved sin egen språklige skråsikkerhet.
Hustvedts prosa er derimot et eksempel på at du kan få i både pose og sekk, dersom du er dyktig nok: Hun stiller spørsmål ved andres og egen bruk av metaforer, og reflekterer rundt sine egne forutinntattheter. Samtidig er hun sterk nok som forfatter og stilist til i det store og hele å unngå den «ugjennomtrengeligheten» Pinker advarer alle som ikke følger hans klarhetsideal mot.
Romanen som vitenskap
I The Sense of Style henter Pinker eksempler på hvordan en setning skal smis fra litteraturhistoriske mesterverk, men han forstår ikke hvordan litteraturen i seg selv utgjør en egen, sofistikert form for kunnskap. Hustvedt, derimot, går langt i å antyde at det bare er gjennom litterær form vi kan håpe å yte det kompliserte forholdet mellom bevissthet, kropp og verden rettferdighet. Hun viser til hvordan grensene mellom fornuft og forestillingskraft var flytende for 1600-talls-filosofen og romanforfatteren Cavendish, og hvordan dette fordrer en helt spesiell språklig tilnærming. Cavendish er selv en sentral inspirasjonskilde for Hustvedt, ikke bare som fagperson, men som skjønnlitterær forfatter; ikke minst er dette tydelig i romanen Denne flammende verden (Aschehoug, 2014). Romanen, slik Hustvedt og Cavendish gjør bruk av formen, trer fram som det Hustvedt kaller «et fantastisk uttrykksmiddel for ideer». Litterært språk beriker tankeeksperimenter; det kan være klart og motsetningsfullt samtidig, ettersom stemmer glir inn i hverandre og resonnerer gjennom ulike lag av fortelling. Hovedpersonen i The BlazingWorld fra 1666 både er og er ikke Margaret Cavendish. I kunstprosjektene til hovedpersonen i Denne flammende verden flyttes skaperkraften og kontrollen over verkene frem og tilbake mellom den kvinnelige kunstnerens kropp og den påtatte, kulturelle konstruksjonen av et mannlig alter ego hun har utstyrt seg med. I begge verkene blir det litterære språket et uttrykk for den «sviktende grunnen» som kunnskapen vår om menneskesinnet og kroppen, og hvordan begge formes av natur og kultur, hviler på.
Som romanforfatter er Hustvedt seg disse mulighetene mer bevisst enn de fleste. Både fordi hun sitter på en imponerende kunnskap om de pågående debattene innen nevrovitenskap, genetikk etc., og fordi hun uttalt vil de «forhastede konklusjonene» som ligger til grunn for dagens offentlige samtale om hva det vil si å være menneske til livs. I På sviktende grunn tematiserer hun helt konkret sitt eget virke som forfatter på dette grunnlaget.
Poengene hennes støttes av nylige filosofiske bidrag til forståelsen av menneskesinnet. Ifølge noen sinnsfilosofer vil selve handlingen å føre en penn over en skriveflate sette i gang en helt spesiell tankeprosess, der bevisstheten «forlenger» seg eller strekker seg ut mellom sinn, kropp og materielt hjelpemiddel. Visse former for tenking, som å gå tilbake til tidligere tanker du har hatt (med særlig grad av spesifisitet), og å omstrukturere og endre på dem, er knapt nok mulig uten at du faktisk sitter med penn og papir i hendene. Om vi følger denne argumentasjonen helt ut, betyr det at litterær skriving – gjennom essayet eller romanen, og gjennom den sofistikerte språkbruken disse formene gjør bruk av – åpner opp for en helt egen og kompleks tankevirksomhet som ikke lar seg utvikle på noen annen måte.
I På sviktende grunn trekker Hustvedt frem nye tilnærminger til kognisjon, som ser på kognisjon som noe som skjer gjennom hele kroppen. Hun vektlegger ideen om hjernen som et plastisk organ, og epigenitikk. Dette er områder som strekker seg utover grenser som tidligere har virket uoverstigelige. Embodied, eller kroppsliggjort kognisjon forkaster forenklende skillelinjer mellom menneskekroppen som noe grunnleggende jordbundet, og bevisstheten eller sinnet som noe som flyter over denne kroppen. Tanken om at bevisstheten «forlenger» seg når vi tar i bruk kulturelle teknikker, som å skrive, er nært forbundet med en slik kroppsliggjort kognisjon.
Ved å se på hjernen som plastisk har også hjernevitenskapen beveget seg fra tanken om at hjernen har funksjoner som er «fastkablede», til et perspektiv som åpner for at hjernen hele tiden rekonfigurerer sine nevrale forbindelser. Et godt eksempel på denne plastisiteten er den ferdigheten du utøver akkurat nå: lesing. Å lese er en kulturelt betinget ferdighet, så ny at den slett ikke er en del av menneskets genetiske kode eller, kan man si, hjernens «standardinnstillinger». Når vi lærer å lese, gjenbrukes andre områder av hjernen til andre formål, samtidig som nye nevrale forbindelser oppstår. Lesing av litteratur har, så vidt jeg kjenner til, ikke blitt forsket på på denne måten, men mye tilsier at hjernen til flittige lesere ser annerledes ut enn hjernen til dem som ikke beskjeftiger seg med romaner.
Epigenetikk er den siste utviklingen innenfor forskning på hvordan gener påvirker hvordan vi lever. Det som her skisseres, er at miljøet til genene – det som ligger «rundt», «epi» på gresk – har betydelig påvirkning på i hvilken grad funksjonene genene er bærere av realiseres eller ikke. Hormonene i livmoren, men også næring tilført på senere stadier i livet, og kanskje også våre kulturelt tillærte ferdigheter og teknikker, spiller en viktig rolle for hvordan genenes «kode» faktisk påvirker den enkeltes liv.
Nye horisonter
Denne nye kunnskapen åpner opp en ny horisont, hvor man kan tenke samlet om kultur og kognisjon. Dette krever en ny samtale; å la humanister lytte til sound-bites av hjerneforskere (og vice versa) via Harald Eias mobiltelefon er ikke nok. Hvorfor ikke hente fram Vicos Den nye vitenskapen fra bokhyllen, og lese ham side om side med psykologer og hjerneforskere? Hvorfor ikke gjenskape 1700-talls-salongene og den samtalen de førte for en ny, tverrdisiplinær kunnskapskultur? Hvorfor ikke anerkjenne romanen og essayet som former for vitenskap, som kommer med faktiske bidrag til formuleringen og forståelsen av den kompleksiteten som oppstår idet grensene mellom sinn og kropp, arv og miljø, viskes ut?
At mye forsking gjenstår før vi forstår hvordan lesing og skriving av litteratur kan «forlenge» den menneskelige bevissthet, er i alle fall sikkert. Og denne forskningen må skje som en felles innsats fra litteraturvitere, med deres kompetanse på analyse av litterær tekst, kognitiv vitenskap og psykologi, samt sinnsfilosofi. Vi vet likevel nok til allerede nå å skissere noen grunnleggende konturer: Essayet, som form, tillater deg å stille spørsmål ved selve den grunnen du står på når du legger fram argumentene dine. Romanen, som en form der hva som er tilfelle og ikke stadig overlapper, byr på kunnskap tilpasset nye, komplekse tilnærminger til kultur og kognisjon i menneskelig erfaring.
Innenfor denne større sammenhengen viser På sviktende grunn ikke bare vei for en ny form for ikke-skjønnlitterær skriving; Hustvedt inviterer også Vico og Cavendish til å tre ut fra historiens skygge og inn i en ny samtale, som fordrer en ny form for kunnskap.
