Er kritisk teori fortsatt kritisk?

I linjen etter blant andre Theodor Adorno (førstegenerasjon) og Jürgen Habermas (andregenerasjon) regnes den tyske filosofen Christoph Menke som en viktig representant for Frankfurterskolens tredje generasjon. Han er særlig kjent for sine bidrag til estetikk og kritisk rettsteori. I serien til miniforlaget H//O//F med oversettelser av filosofi og kritisk teori foreligger nå boka Rett og vold, først utgitt på tysk i 2011. Boka etterlater spørsmål om hvorvidt teorien kan forbli kritisk, når den i så stor grad skriver seg vekk fra marxismens utgangspunkt i konkrete, materielle livsbetingelser.

En forståelse av forholdet mellom rett og vold krever ifølge Menke at man begynner med to påstander som står i innbyrdes spenning. Første påstand: «Rett er det motsatte av vold.» Andre påstand: «Rett er også vold.»

Den siste av disse to påstandene er, iallfall ved mitt første øyekast, enklest å forstå. At rett innebærer voldsutøvelse, vil framstå åpenbart de fleste steder i verden hvor innbyggerne fortsatt marsjerer i politisk protest. Det er loven som legemliggjøres der på gatene, det er retten som venter bak sorte hjelmer og brede skjold, klar om nødvendig til å gå løs på kroppen din med pepperspray, strips og batonger.

Eller tenk på fengselet. Å sperre medborgere inne, å ta fra dem retten til å velge hva de vil gjøre med tiden sin og hvem de vil dele den med, å nekte dem noe så grunnleggende som muligheten til å bevege seg fritt, er å utsette dem for både ytre og indre vold.

Jo lenger vi dveler ved det, jo mer intuitivt åpenbart framstår det at rett må innebære voldsutøvelse. Er ikke en rettsorden nettopp en måte å organisere og legitimere visse former for vold på? Spesielt tydelig trer rettens voldelige natur fram, hvis vi erkjenner at enhver rettsorden vil være preget av sosiale og materielle strukturer som gjør noen innbyggere mer sårbare, mer utsatte for rettens voldsapparat.