Mikroanmeldelser (februar 2023)

Denne spalten ble ikke som jeg hadde tenkt. Jeg mente å skrive kort om amerikanske Mary Gaitskills første sakprosautgivelse, Somebody with a Little Hammer, en essaysamling som ble utgitt i USA i 2017, og kom ut i Storbritannia noen år senere, i en revidert utgave, med den svakere tittelen Oppositions (som er den jeg leste). Når jeg i stedet bryter med mikroformatet, skyldes det smitte fra Gaitskills opprørske ånd, samt to oppdagelser jeg gjorde underveis: 1. Gaitskill har lansert et nyhetsbrev. 2. For å slå fast nøyaktig hvordan de to utgivelsene skiller seg fra hverandre, gjorde jeg et forsøk på å låne den amerikanske utgaven fra Deichman bibliotek, men til min forbauselse hadde de den ikke. Faktisk var bare én de syv bøkene hennes – romanen The Mare fra 2016 – tilgjengelig i katalogen. Til sammenligning finnes nok eksemplarer av Jonathan Franzens essayistikk til å forsyne en landsens skoleklasse, men også de fleste av bøkene til Lorrie Moore, ja, selv Eileen Myles’ obskure reiseskildring fra Island (for å låne Googles dvaske forslag til forfattere som ligner Gaitskill). Fortsatt tror jeg ikke helt på det; i mitt hode er hun en gigant. Men om denne innledningen skulle vise seg å bygge på en misforståelse, anser jeg det uansett som en verdig sak å forsøke å rekruttere nye Gaitskill-lesere.

Hun er blitt kalt amerikansk samtidslitteraturs «mørke svane» og en forfatter med «en dyp, hekseaktig kontakt med det perverse». Det bunner nok mye i debuten Bad Behavior fra 1988, en kinky novellesamling som bestyrtet allmennheten med sine ublu skildringer av seksuelle avvikere, prostitusjon og vold. En av novellene, «Secretary», om en sekretær i et sadomasochistisk forhold med sjefen sin, ble filmatisert i 2002 med Maggie Gyllenhaal som storøyd masochist i hvite bomullstruser. (Gaitskill mislikte filmen, som hun i et essay i Oppositions kaller «Pretty Woman-versjonen av historien min»). En mer nylig inngang til forfatterskapet er langnovellen This is Pleasure fra 2019. Gaitskills fortelling om en vanæret forlagsredaktør, ført i ordet vekselvis av redaktøren selv og en venninne av ham, gikk noenlunde viralt da den ble publisert i New Yorker i etterkant av metoo. Novellen var tvetydig og sammensatt, og etter min mening det beste som ble skrevet om de motstridende lagene av følelser som kan sameksistere i tilfeller av seksuell trakassering. Ved endt lesning hadde jeg fornyet innsikt i menneskets brokete natur, men ingen anelse om hvordan Gaitskill stilte seg til – et tegn på god skjønnlitteratur.