En forferdelig realitet

Den franske pensjonisten Gisèle Pelicot ble kjent over hele verden da hun i 2024 valgte å la rettssaken mot sin tidligere ektemann og 50 andre voldtektsmenn gå for åpne dører i Provence. Det ble allment kjent at eksmannen Dominique Pelicot gjennom en tiårsperiode hadde dopet ned sin kone og latt fremmede menn voldta henne hundrevis av ganger, mens Dominique selv så på, instruerte, filmet og deltok. Politiet fant 20 000 bilder og videofiler av overgrepene på datamaskinen hans. Slik filosof Manon Garcia beskriver det i sin bok Living with Men: Reflections on the Pelicot Trial, var filene omhyggelig kategorisert etter dato, voldtektsmann- og handling: «Knullet sidelengs», «I rævva hennes», «Velfylt», «Fingring Marc». Voldtektene fant sted mens hun snorket øredøvende, fullstendig slått ut av en livstruende blanding av sovemedisin og muskelavslappende. Men hun var mer enn sovende, hun lå der komatøs, som om hun var død. Det stoppet ikke de over 70 fremmede mennene som ble fanget på video, ei heller ektemannen gjennom nærmere 50 år.

Til tross for, og samtidig på grunn av det omfattende og grafiske bevismaterialet, valgte Gisèle Pelicot å la rettssaken gå for åpne dører: «Alle skulle se de femtien voldtektsmennene. Det var de som skulle bøye hodet i skam, ikke jeg», skriver hun i memoaren En hyllest til livet. Skammen må bytte side. Det er utrolig at Pelicot orket dette. Noe som er enda mer utrolig, er at det faktisk fungerte etter hensikten.

Kvinner i alle aldre, mange av dem selv ofre for seksuelle overgrep, strømmet til rettssalen i Avignon hver eneste dag i tre lange måneder. Med dem på tilskuerbenken, med deres kollektive innsidekunnskap om denne typen voldskriminalitet tungt hvilende over forhandlingene, ble det umulig å minimere de tiltaltes skyld, noe deler av forsvaret, til tross for de overveldende materielle bevisene, fremdeles forsøkte seg på (underveis i rettssaken uttalte Pelicot at forsvarets argumentasjon fikk henne til å føle seg «som den tiltalte, med femtien ofre foran meg»). Hennes rakryggede åpenhet gjorde også noe med selve offerrollen; voldtektene – som alle de fremmøtte fikk se på tre storskjermer – fremsto som noe uhyrlig som var blitt gjort henne, men som utover det ikke vedgikk henne i særlig grad. Det stygge og ekle heftet ikke ved Pelicot, men ved de femtien på tiltalebenken.