Bergpreken

Øyvind Berg er poet, dramatiker, Shakespeare-oversetter og mye mer. Blant annet skriver han levende og velformulerte essays om økonomisk politikk, spesielt om spørsmål knyttet til finansverdenen og pengers funksjon i en moderne økonomi. Flere av dem er samlet i denne nye utgivelsen, side om side med tekster om å oversette William Shakespeare til norsk, Øyvind Ådlands forfatterskap, maleriene til Mari Slaattelid, postmodernismen og ikke minst mange av hans bidrag til den mye omtalte Handke-debatten, som begynte med Bergs Vinduet-artikkel «Peter Handkes ultranasjonalisme, Ibsenprisen og fascismen» (3/2014), som først ble publisert i kronikkform på flere andre flater, mens man ventet på at det daværende papirtidsskriftet skulle komme fra trykken. Debatten er allerede blitt samlet mellom to permer, i ei bok redigert av Henning Hagerup og daværende Vinduet-redaktør Kaja Schjerven Mollerin (Handke-debatten – dokumentasjon, videreføring, analyse, Kolon 2015), og selv om det er forfriskende å gjenlese Bergs dypt humane nedsabling av andre norske humanisters relativisering av Handkes forsvar for folkemord, og selv om han også skriver godt om poesi og dramatikk, er det altså tekstene om penger som interesserer meg mest i denne utgivelsen.

Bergs utlegning av hvorfor han – en poet, dramatiker, Shakespeare-oversetter og mye mer – i det hele tatt gir seg i kast med disse temaene er interessant nok i seg selv. I forordet beskriver han hvordan han på den ene siden undersøker «politiske og økonomiske maktsentres kamp for å forhindre påstått uønskede bevegelser, i stabilitetens navn», altså hvordan økonomisk politikk ofte handler om å beskytte og stabilisere en dypt urettferdig kapitalistisk orden, og videre «hvordan den økonomiske vitenskapen beveger seg fra det faktiske til det fiktive uten å gjøre rede for denne overgangen», altså at økonomifaget ofte handler mer om en abstrakt modellverden enn om virkeligheten. Men så kommer det som virkelig er Bergs ærend: «Virkelighetsflukten på kunstfeltet er annerledes og kanskje ikke så farlig, men ikke desto mindre veldig påtakelig. Den gjør kunsten og litteraturen irrelevant utafor sine stadige innsnevrede sirkler.» Hans poeng er altså at kunstnere må forholde seg til disse spørsmålene, hvis ikke blir de avsondret fra virkeligheten.

Samtidig er det ikke en hvilken som helst «politisk kunst» han etterlyser, og han er ikke nådig mot overfladiske framstillinger av økonomi og finans, som ikke evner å gi en forståelse av hvordan verdenen vi lever i faktisk fungerer, men isteden henfaller til enkel moralisering. I teksten «Det dumme teatret», om Lucy Prebbles teaterstykke Enron, konkluderer han for eksempel slik: «Dette tulleteatrets eneste berettigelse er å gi kultureliten en viss følelse av å forholde seg til verden. Uten å bli tvunget til å sette seg inn i den.»