Priskrig og krigspriser

Før var det ofte godt nytt for den jevne forbruker med såkalt «priskrig», for eksempel på øl, men etter hvert som strømprisen stiger raskere enn antallet kuldegrader om natta, og den faktiske krigen raser i Europa, er forbindelsen mellom de to ordene blitt mindre lystig. Rupert Russells lærde og provoserende bok Price Wars kunne dermed ikke ha kommet på et viktigere tidspunkt. I et markedssystem, hvor priser på et eller annet vis bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, er priser en måte å formidle informasjon på. De forteller oss noe, og det er mange som sverger til en tro på at prisene er et utrykk for sannheten om virkeligheten, slik at de dermed må være riktige, samme hvor rare de virker.

Ta for eksempel vår statsminister Jonas Gahr Støre, som nylig ble spurt av Morgenbladet om ikke billigere gass fra Norge strengt tatt ville vært et bedre utrykk for vår solidaritet med resten av Europa enn at minstepensjonister og sosialhjelpsmottakere skal fryse seg gjennom vinteren? Nei, sa Støre. Prisen på gass slik den er nå kommer fra markedet og derfor må den være grunnleggende riktig og full av korrekt informasjon: «Grunnen til at prisene er så høye, er knapphet på gass. På den måten sender faktisk markedet viktige signaler: Man må skaffe nye energikilder og energiøkonomisere.»

Det siste er jo sant, men det hadde kanskje ikke skadet å gi noen rabatter til våre allierte, og rett og slett lempe litt på prisen i krigstid heller? Og er det nå så sikkert at informasjonen prisene gir oss alltid er riktig, og at samfunn som har markedspriser på alt fra brød og vann til arbeidskraft og strøm blir velfungerende? Nei, hevder den britiske filmskaperen Rupert Russell, som i sin første bok Price Wars tar oss med verden rundt for å vise at opprør, kriger og flyktningestrømmer de siste tiårene er blitt utløst av brå endringer i råvarepriser, som igjen er resultat av Støres elskede markedssignaler.