Det andre raseriet

Med De urolige (2016) endret Linn Ullmann spillereglene for forfatterskapet sitt. Der hun tidligere hadde insistert på fiksjonens forrang, handlet det nå om en familie som var til forveksling lik hennes egen. Men selv om både Ingmar Bergmann og Liv Ullmann var enkle nok å kjenne igjen, var ingen av dem nevnt ved navn, som om enhver slik overfladisk og bokstavelig identifikasjon ville forvrenge det enkle faktum at en tekst, en fortelling eller et minne alltid vil være en fordobling av virkeligheten, en versjon, ikke tingen i seg selv. «For å skrive om virkelige personer (...) er det nødvendig å gjøre dem fiktive», slo Ullmann fast. At det allerede eksisterer utallige versjoner av enhver berømt person i offentligheten syntes bare å forsterke poenget hennes.

I tråd med sin tittel ble De urolige derfor en rastløs og essayistisk roman, som mer enn å fortelle sannheten om et gitt saksforhold – den berømte farens høyst private alderdom og død – virket opptatt av å etablere nye forbindelseslinjer mellom minner, erfaringer og refleksjoner, en slags oppdagelsesreise i Ullmanns skiftende forhold til sin nærmeste familie – og seg selv.

Dermed kunne små, frittstående motiver, som først fremsto som fremmedelementer i teksten, plutselig vokse i styrke og danne nye mønstre som truet med å velte forestillingen om at teksten vi leste mest av alt handlet om sorgen etter en fars bortgang. Et slikt motiv dukker opp på side 85 i De urolige, der fortelleren liksom i forbifarten nevner at mannen hennes «falt for en jente med langt mørkt hår og smale håndledd» og at han, da hun spurte ham om hvorfor, svarte at «det var fordi hun ikke var meg». Men hva kan det egentlig bety, å være eller ikke være meg, i en roman som er så skeptisk til identifikasjoner at den motsetter seg selv den enkleste navngivning?

Neste gang ektemannens svik dukker opp i De urolige, på side 313, utløser det et spesifikt minne om et annet asymmetrisk kjærlighetsforhold. Året er 1981, fortelleren er 15, og i en heis på Manhattan møter hun en godt voksen fotograf, A, som gjerne vil ta noen bilder av henne. Senere inviterer han henne til Paris, der han kan gjøre henne til en berømt modell. Moren sier nei, men kjøper reiseklær og setter henne på flyet. I Paris går hun seg bort midt på natten, og ender opp i fotografens leilighet. Han ligger med henne, hun vil ha mer, hun kaster opp, og er kastet ut i noe hun ikke aner rekkevidden av: «jeg ville ha ham og bli kvitt ham på samme tid, bli til og forsvinne og bli til igjen».