Solidarisk sang fra en NYNORSKforfatter

1999 var året da Frode Grytten tok steget ut av underskogen av perifere forfattere og ble en sådan figur som hovedstadspressen var nødt til å forholde seg til. Dette var svært tøft for enkelte. Vi minnes kritikeren Øystein Rottem, som i et affektert innlegg i Dagbladet anklaget Brageprisens jury for å ha gjort det til prinsipp å nominere U-laget i norsk litteratur. Blant «annenboksforfattere» og «lovende debutanter», tok en «nynorskforfatter» prisen. En NYNORSKFORFATTER. Tenke seg til. Det er så fint med folk som er ordentlig forbannet. De har en tendens til å si hva de egentlig mener. Senere møtte Rottem (på telefon fra København) jurymedlem Einar Økland til debatt i NRKs Dagsnytt atten. Det var som å høre Kåre Willoch i høflig krangel med Kjell Opseth. Det var svært lite som tydet på at de to kom fra samme planet. Ingenting gav inntrykk av at de to tilhørte samme kulturkrets. Det interessante i denne sammmenheng var å følge Rottem, noe mildere dagen derpå, idet han etter beste evne forsøkte å skjule det han egentlig mente: nemlig at han var svært lite villig til å la Grytten få plass blant den håndfull norske forfattere som er såpass store at man ikke arrogant kan parkere dem i en eller annen dal som NYNORSKforfattere.

Ti dager ut i det nye året står et teaterensemble fra Det Norske Teateret på Jazzklubben Blå i Oslo, og framfører utdrag fra Bøddelen av Pär Lagerkvist. Midt i forestillingen brøler en stemme blant publikum, som viser seg å tilhøre Oslos egen lille sprelske anarkist, Erling Fossen: SNAKK BOKMÅL! Det slår aldri feil. Hver gang periferien viser seg så uforskammet at de inntar noen symbolarenaer i hovedstaden, så sender makteliten ut sine intellektuelle løsbikkjer. Med en toleranse som minner mest om de tidene Lagerkvist skildrer i Bøddelen, demonstrerte Fossen indirekte at nynorsken fortsatt har en provokativ kraft. Enhver som velger det språket, velger samtidig side i den pågående kulturkampen.

* * *

At Grytten skriver nynorsk er ikke særlig viktig for vår forståelse av Bikubesong. Derimot har det etter mitt syn mye for seg å kategorisere Grytten som vestlandsforfatter. For i sin siste roman outer Grytten seg en gang for alle som heimstaddikter. Stedet, eller for å bli mer konkret, hjembygda Odda, er et altomslukende landskap i Bikubesong. Nå er det ikke bare vestlandsforfattere som lar hjemstedet farge tekstene sine. Men etter å ha lest en del romaner av forfattere fra Strandebarm (Jon Fosse) i nord til Sauda (Kjartan Fløgstad) i sør, kan det synes som de alle henter historiene sine fra en felles metafor- og stoffkiste lokalisert langs gamle E76 over Haukelifjell. I sin siste roman søker Grytten å finne sin stemme blant sine mer etablerte «fettere» – og klarer det! Han klarer det, blant annet fordi han generøst låner ut stemmen sin til et utall sambygdinger. Akkurat det grepet er grunnleggende i denne romanen, men det er også i det grepet at mine – rett nok milde – reservasjoner mot denne romanen er å finne.

Bikubesong er et klart og åpent bilde. I motsetning til maurtuen har bikuben også en lydside. En lav summing som for oss mennesker kan høres nokså harmonisk ut. Vi kan ikke skille de enkelte stemmene fra hverandre. Men egentlig er det vel et slags systematisert kaos der inne, som vi bare kan ane, vi som står på utsiden.

Bikuben i Bikubesong er en boligblokk i Odda innerst i Sørfjorden, som er en avstikker fra Hardangerfjorden. I Murboligen bor det mange forskjellige folk, men de aller fleste har tilknytning til kraftverket og smelteverket som gjorde Odda til et utstillingsvindu for sosialdemokratisk industrireising etter krigen. Murboligen er en bikube uten dronningbie. Det finnes ingen samlende kraft som holder menneskene sammen. Likeledes er det heller ingen samlende tråd som binder de ulike fortellingene sammen. I enkelte tilfeller får personene æren av å opptre som bifigurer i andres fortellinger, men det er også det. Trådene mellom de enkelte menneskene i de ulike historiene er ikke sterke, men de er mange av den enkle grunn av man ikke kan la være å forholde seg til han eller hun som bor over gangen, eller går nattskiftet på jobben. Slik tar denne boken form og blir en roman. Det er fristende å kalle Bikubesong en moderne kollektivroman.

Det er de korte nærbildene over et par sider som er Gryttens domene. Historiene tar ikke opp stort mer plass enn det forfatteren har til rådighet når han skriver featureartikler for Bergens Tidende. Det er grunn til å informere folk som ikke leser Bergens Tidende om at Grytten for lengst har etablert seg som en av landets fineste featurejournalister. Gryttens lille mesterskap består i at han er dypt opptatt av mennesker som lever forholdsvis uspektakulære liv, men som allikevel bærer på verdens beste historier, dersom noen gir dem litt hjelp til å formulere det hele. Grytten leverer bildene til et fotoalbum som bare består av hverdagslige situasjoner; alle disse dagene vi tenker vi egentlig burde tatt bilde av når vi blar i album fulle av fellesferier, fødsler, giftermål og død. Det går ikke bare an å leve i kvardagen òg, for å sitere en annen dikter fra Hardanger, det er der det skjer. På mørke tirsdager hvor du tar bilen og kjører hvileløst rundt noen timer fordi du ikke orker å være i hus med hun du sitter foran TV-en med, kveld etter kveld.

Hovedpersonen i Bikubesong er mann. Det er min påstand selv om det er nok av kvinner som kommer til orde. Han er dessuten en ikke-vaskeekte cowboy av den hardkokte typen som du bare støter på vest i Norge. Ragnar Hovland sirklet inn prototypen i det klassiske essayet «Å langt heimeifrå» fra essaysamlingen Konspirasjonar (1990). Ifølge Hovland er vestlandscowboyen en fåmælt melankoliker som hater Vidar Lønn Arnesen, og andre utspjåkete country and western-versjoner. Bluesen er en like sannsynlig lydkulisse for en ekte vestlandscowboy som først blir talefør dypt nede i den n'te halvliteren, men da kan han legge ut til deg om «jentene, mora, einsemda og dei aude viddene, utan å bryte sin uskrevne kodeks», som Hovland skriver. Dersom han ikke stakk av til sjøs, finner du gjerne vestlandscowboyen på anlegg i Sogn, eller som trailersjåfør på en tysk Raststätte, eller «balanserande høgt over havflata på Statfjord C». Vestlandscowboyens kjøretøy følger følgende evolusjonslinje: sykkel med speedwaystyre, moped, motorsykkel, stor amerikansk bil, ofte Chevrolet. Men, som Hovland er påpasselig med å legge til, «stilen kan variere». Han har fått høre «fra påliteleg hald at på Bømlo var stilen Chevrolet og Lusekofte».

Gryttens Odda-versjoner av samme mann jobber på smelteverket. De overrasker kona i seng med direktøren. De forelsker seg i unge kassadamer på Domus, de slår av lyden på tippekampen når Kjell Kristian Rike kommenterer, og de får ukjente damer til å agere som ny kjæreste foran den ensomme cowboyens døende mor.

Vestlandet har i det hele tatt alltid ligget nært England og Amerika. I Bikubesong boltrer figurene seg i den anglosaksiske populærkulturen som en erstatning for de svake båndene til menneskene de har rundt seg. Denne kulturen er for lengst blitt en del av den norske litteraturen takket være det nitide arbeidet til en del sentrale vestlandsforfattere. Uten vestlandscowboyer og populærkultur hadde det ikke vært stort annet enn postmodernistiske former og antikapitalistisk raseri igjen av Kjartan Fløgstads forfatterskap. Allerede midt på åttitallet, i essayet «Sjel på tynn is» (1985) angrep Fløgstad skildringen av arbeiderklassen og populærkulturen i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Fløgstad mente Solstad manglet evnen til å tyde bildene i massekulturen, og at han dermed sviktet sine personer:

han [Solstad] rid inn i den realistiske solnedgangen over sitt eige verk og ut av den horisonten som pregar tankemåten og medvitsstrukturen til den norske arbeiderklassen.

I likhet med Fløgstad tar Grytten for seg av vår tids populærkulturelle myter og vandrehistorier. Men Gryttens miljøskildringer er atskilllig mer måteholdne enn de karnavalsopptogene som Fløgstad drar i gang i Sauda. Det de har felles er latterligjøringen av det vrengebildet av «vanlige folk i Utkantnorge» som daglig blir reprodusert i den tabloide medieoffentligheten, skapt av journalister og regissører fra Akersgata til Marienlyst, bosatt i Oslo 3. Et eksempel fra Fløgstads Kron og Mynt er en journalist fra «behovedstaden», som reiser på safari ut i landet med oppdrag om å spørre ut tilfeldige oljearbeidere (som for øvrig nettopp har reist verden rundt) «om hvordan det er å bo i distriktene». I Gryttens Bikubesong lander en kvinnelig VG-journalist med sjøfly på Sørfjorden for å intervjue Harry Lund, som en datamaskin har kåret til den norske gjennomsnittsnordmannen:

Han tenkte han skulle seie det. Kvifor trykker de ikkje bare eit bilde av rævholet mitt? Hva gjør deg lykkelig?, spurte ho journalistfitta. Å få vere i fred, kviskra han, så lågt at ho ikkje kunne høre han.

I slike passasjer finner Grytten sin plass blant vestlandsforfatterne inklusive Georg Johannesen i deres strid mot verdensbildet til Rottemer, Fossener, og andre talsmenn for den herskende bokmålsdiskursen i hovedstaden.

Når det er sagt er ikke Bikubesong en polemisk roman. Gryttens realisme er av det mer beskrivende slaget. Han er opptatt av å la figurene komme til orde så klart som mulig. Språket er lett. Det ytre landskapet speiler den alment melankolsk-faenivoldske innstillingen mange av figurene synes å gå gjennom livet med. En 40 år gammel enslig Morresey-tilhenger setter stemningen på første siden i boken:

Eg lengtar etter hausten, regnet mot ruta og mørket med alle lysa utanfor, som om dei er ei smørje av fingermåling nokon har klint på vindauga.

Grytten innleder boken sin med å være tett innpå et «Eg». Idet vi begynner å lese er det ennå ikke klart hvem det er som skal tale til oss i Bikubesong. «Eg» maner fram et erfart landskap som gir assosiasjoner til Jon Fosse. Den indre sinnstilstanden speiler seg i vindusruten ut mot et mørkt høstlandskap. På den første siden i Gryttens bok får denne leseren en klar følelse av et nærvær av noe annet enn hovedpersonen som tar med seg en fremmed kvinne opp til sin døende mor. Dette å kjenne nærværet av en annen stemme, en skriftstemme som bare er der et sted bakenfor figurene, dette har Jon Fosse skrevet mye om, og satt som et mål på en opplevelse han har når han leser god litteratur. Kunsten er å låne sin stemme til andre og samtidig stå fram selv med en egen stemme. Det er den andre biten jeg synes det skorter litt på etter å ha lest de mange historiene i Bikubesong. Det er kanskje problemet når man har en slik sjelden raushet ovenfor andre menneskeskjebner som Grytten har, at han riskerer å bli litt selvutslettende. Jeg er så storforlangende at jeg ønsker å kjenne et nærvær (fra forfatteren) når jeg som leser går utover det solidariske og sympatiske. Det er min eneste innsigelse mot en ellers ganske så rå og vàr roman, full av gode eksempler på akkurat hvor hardcore det er å eksistere – i Odda og i livet.

ØVRIG LITTERATUR OMTALT:

Jon Fosse: Gnostiske Essays, Det Norske Samlaget 1999.
Ragnar Hovland: Konspirasjonar, Det Norske Samlaget 1990.
Kjartan Fløgstad: Antipoder, Gyldendal 1998.
Georg Johannsen: Moralske tekster, Cappelen 1998.