Hybridenes tid

Kjære Joanna! Takk for et energisk og oppkvikkende brev som røsker opp i en tilstand av stasis og likegyldighet. Det er jo vår, jorda skal pløyes opp og gjøres klar for planter og frø som kan spire og gro. Noe sprekker seg fram, ifølge Bokmagasinets redaktør Astrid Hygen Meyer – og du spør: hvorfor ikke bare kalle det science fiction?

Det fikk meg til å tenke på en diskusjon mellom to store SF-forfattere: Ursula K. Le Guin og Margaret Atwood. I 2009 anmeldte Le Guin Atwoods The Year of the Flood, bok to i en trilogi der hun utforsker et framtidsscenario der store deler av menneskeheten har bukket under for et virus, mens ulike hybridvesener romsterer i skogene.

Le Guin skriver at hun gjerne skulle sagt noe om hvordan Atwoods romaner viser hva SF kan gjøre, om ikke sistnevnte blånektet for å skrive i denne sjangeren. I essaysamlingen Moving Targets fra 2004 hadde Atwood slått fast at alt hun skriver om er mulig i dag, og at det dermed ikke er SF. Le Guin mistenker at det ligger noe annet bak:

Denne arbitrært begrensende definisjonen virker å være laget for å beskytte romanene hennes fra å bli henvist til en sjanger som fortsatt unnvikes av gammelmodige lesere, kritikere og prisutdelere. Hun vil ikke at de litterære fremmedfiendtlige (bigots) dytter henne inn i litteraturens getto.

«Who can blame her?» spør Le Guin retorisk, før hun slår tilbake ved å anmelde The Year of the Flood som en realistisk roman og slå fast at den på flere punkter kommer til kort.

Kritikken gikk inn på Atwood. To år seinere utga hun en essaysamling om SF, In Other Worlds: SF And The Human Imagination (2011). I forordet skriver hun om sin livslange kjærlighet til fiksjon som rommer andre verdener, og om å bli anklaget for å være en snobb og en «sjangerforræder». Atwood ser det annerledes: For henne er SF bøker med marsboere og romskip i – en annen undertype av spekulativ fiksjon enn det hun selv skriver.

Det Le Guin mener med «science fiction» er det jeg mener med «spekulativ fiksjon», og hva hun mener med «fantasy», inkluderer noe av det jeg mener med «science fiction». Så det klargjør det hele, mer eller mindre.

Ikke alle var enige. I en skarp anmeldelse i nettmagasinet Strange Horizons skriver SF-kritikeren Martin Petto at det virker merkelig at Atwood i en alder av 70 ikke skulle ha skjønt hva SF var, og kritiserer henne for å lage sine helt egne definisjoner.

Jeg skal ikke gå så langt som å si at min redaktør Astrid Hygen Meyer gjør det samme i sin nysgjerrige kommentar. En viss uvilje mot å bruke merkelappen SF aner man likevel. Et ønske om å redde verk fra å havne i den litterære gettoen? Eller et spørsmål om definisjoner, i et felt som aldri har blitt enig med seg selv?¹ Atwood er ikke den eneste som vil ha romvesen. Noen mener at bare hard SF er «ekte», andre identifiserer utallige undersjangre, og hva med disse hybridene som blander SF-elementer inn i realismen? SF-forfatter Bruce Sterling lanserte i 1989 begrepet «slipstream» for å beskrive litteratur som utfordrer «consensus reality» og bruker SF-virkemidler, uten å bli til SF.²

Begrepsforvirring til side: Det finnes åpenbart også mer kontant avvisende holdninger til alt som lukter sjangerlitteratur. Som da Dagbladet-kritiker Cathrine Krøger brukte ordene «søppel» og «kiosklitteratur» i en generell omtale av BookTok-bøker på TV2³, eller i kommentaren til Arne Borge som du siterer. Det inngår gjerne i en kritikk av markedstenkning i forlagene, SoMe-trender eller kapitalismen generelt, men egentlig handler det fortsatt om høyt og lavt, eller highbrow og lowbrow, som det het da Atwood studerte – en metafor basert på neandertalernes lave panner, som man fant igjen hos de pocketlesende massene.

Borge beskriver god litteratur som lesing i motbakke. Men hva med kritikken? Det er åpenbart langt mindre anstrengende å avvise hele sjangre som dårlige, formelpregede og uinteressante enn å sette seg inn i teori, kanon og megatekst. Jeg kan forstå irritasjonen fra forfattere og lesere som føler seg underkjent – og at de heller går til BookTok eller bloggere som faktisk har lest bøkene de snakker om.

Jeg spør meg om den nye entusiasmen for sjangerlitteratur i forlag og for eksempel NRK springer ut av ekte interesse eller av et litt desperat ønske om å møte leserne «der de er». Og om resultatet er mer god sjangerlitteratur og -kritikk, eller flere KI-oversatte bokserier og inderlige anbefalinger av bøker som får deg til å gråte.

Men kanskje vi går feil vei? Jeg kjenner at vi blir sugd inn i hovedstrømmen, mot et krympende, flombelyst torg der et knippe folk skriver tendensartikler om hva «vi» leser nå og hva det sier om «oss». Konformitetspresset er sterkt i dette landet. La oss heller trekke vekk fra mengden en stund – for det finnes steder der det tenkes høyt om og med SF, i litteraturfeltets bakgater: tidsskrifter, nisjeforlag, essayistikken.

Jeg vil bruke resten av brevet på spørsmålet om hva som går tapt om ikke kritikere forstår seg på SF, som vi ikke er de første til å mene.

I en lederartikkel i Vagant 3/2018, med overskriften «Fremtidslaboratoriet», skriver Audun Lindholm om fraværet av SF-tradisjonen i «institusjonene som former lesemåtene», som forlagene, universitetene og pressen. Mens avisene daglig skriver om «klimakrise, kunstig intelligens, genmanipulering og sivilisasjoners vekst og fall» – the stuff of science fiction – risikerer litteraturkritikere å bli passive tilskuere.

Få kritikere har lest nok SF til å kunne si noe vettugt om sjangeren eller dens påvirkning, mener Lindholm. Behovet for dyp kunnskap trekkes også fram av Rolf Enger i en streng artikkel i BLA som du sendte meg. Enger skriver at ulike sjangre har egne lesekoder, og at manglende forståelse av dem fører til dårlige og rare lesninger. Når Bernhard Ellefsen leser Stanislaw Lems Solaris opp mot mainstream-klassikere, blir det «(…) litt som å sette en golfkommentator til å kommentere snooker uten å kjenne til spillereglene».

Her kjenner jeg at jeg blir svett, Joanna! Unektelig er det mye jeg ikke kan, men som SF-curious kritiker føler jeg at en dør smelles igjen i ansiktet mitt. Nå vel, det finnes flere dører og dører bak dem igjen, fallgruver kan være portaler, og for egen del får jeg bare famle meg videre gjennom et landskap som er både kjent og fremmed, for framtida fra SF er allerede her.

«Science fiction er den nye realisme», hevder det danske forfatterkollektivet A Mock Book i et manifest med samme tittel (2025). Framtida er nå, sier de og siterer forfatteren Amitav Ghosh om at den planetariske krisen også er en forestillingskrise. Vi ser ingen veier ut, there is no alternative. Manifestet vil blåse nytt liv i framtida, det «abonnerer ikke på idéen om, at det er lettere å forestille sig verdens undergang end et alternativ til kapitalismen».

Ideen de refererer til, er Mark Fishers «kapitalistiske realisme». I essayboka Leonoras reise (2019) refererer Susanne Christensen til Fisher som en av kulturkritikerne som så framtida lukke seg. «I dag kan det virke som det er slutt på den vanvittige fremtidslengselen», skriver hun. Det hefter noe melankolsk ved 1980-tallets cyberpunk, kyborgdrømmer og neonbelyste kafeer nå, de hører fortida til.

Christensen er en av kritikerne som har brukt SF-tradisjonen aktivt, og i boka blir den en inngang til kunstneren Leonora Carrington og surrealistene, som selv søkte seg inn i alternative verdener via drømmer og vanvidd, visjoner og myter. Leonora er «en flyktning og en alien», på flukt fra konformiteten, vidåpen for det fremmede. Christensen drar blant annet på Donna Haraway, som i 1985 formulerte sitt «Cyborg Manifesto». Kyborgen er en sammensmeltning av menneske og maskin, og ifølge Haraway var vi der allerede.

Jeg merker at jeg sliter med å forestille meg hvor banebrytende den tanken må ha vært, og at den bar et utopisk håp i seg. Haraways ideer, som siden slynget seg videre fra kyborgene og inn i økosystemer og forestillinger om alternative samfunn, er så langt unna dagens autoritære tek-fantasier: en chip i hjernen din så vi lettere kan styre tankene dine, bestemor.

Vi er konforme kyborger, styrt av copiloter og pushvarsler. Hvor skal vi dra nå? Tilbake til fortida eller inn i en intim og klaustrofobisk nåtid? Mange SF-orienterte kritikere skriver i opposisjon til virkelighetslitteraturen, og det er betimelig. Men også sjangerfiksjon kan bli tilbakeskuende. Se bare hvordan SF-troper brukes i det reaksjonære prosjektet til verdens Musker og Thieler: Alt var bedre før, før vi ble for woke til å ville dra til Mars…!

Sånn sett er det kanskje disse sjangerhybridene som er mest interessante. Hva er det nå som sprekker fram? Jeg tror vi er enige om at uten en viss kjennskap til SF-tradisjonen (de lærde får krangle om hva som er nok) er det vanskelig å forstå hva som foregår.

Økokritikere vender seg til naturen som den fremmede, kunstnere ser mot sjamanistiske og rituelle praksiser, og Knausgård åpner portene til dødsriket. I Jeg var lenge død (2025) er konflikten mellom vitenskapelige forklaringer og det metafysiske sentral. SF? Nei, men noe som har vært forvist til det samme rotehjørnet i kulturen, der vi har lagt fra oss det overnaturlige og uforklarlige.

Atwood spør seg om det å lage andre verdener – utopier, dødsriker, Krypton – er noe som ligger i selve hjernearkitekturen vår. Det virker i hvert fall som vi ikke klarer å la være. Vips, der dukket djevelen opp midt i virkelighetslitteraturen, som en freudiansk glipp!

Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg forstår hva SF er og ikke er, men jeg vil lære mer. I forrige brev fantaserte jeg om å være romturist. Vil du være min guide, Joanna? Vis meg hva slags verdener som skapes i dag, hvor det brenner i underjordiske vulkaner, hvor vi finner slimete pøler som yrer av noe ukjent og levende. Jeg tar med meg pågangsmot og egen oksygenmaske. Vi sees!