«Vil du kje tru meg, gakk inn å sjå»

Dag Solstad har med Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 skrevet en umåtelig vakker og besettende spennende roman om våre (og hans) forfedre i det gamle Norge. Leseren ankommer romanen i fly hver gang. Allerede på kartene som romanen er utstyrt med, på fremre og bakre forsats, stiger det skogkledde Telemark frem, «med fjellvidder, vann og elver» (s. 8). Der får leseren også øye på gårdene som tett i tett, eller mer spredt, ligger i landskapet, og kirkene som også ligger der; i Heddal, i Sauherred, Bø og Lunde, og hvor ligger kirken i Seljord? Man skimter den så vidt. Turen videre skjer til hest eller til fots, eller man må ut og ro sin pram. Det er en roman der leseren kan «høre lyden av åretak opp gjennom århundrene» (s. 8) og se for seg «trærne som sto så tett at de nesten skjulte skogen for bare trær» (s. 282), mens landskapet romanen rører seg i, «dette landskapet som er så godt som ubevegelig i det meste av de 300 årene jeg skal beskrive det» (s. 7), langsomt og sikkert befolkes, «ord for ord» (s. 5), for det meste, men ikke bare, av bønder. For hver ny innflyvning øker landskapet i dybde og detaljskarphet, kartene tar til å kry av kjente og kjære steder, eller ikke så kjente eller ikke så kjære steder, det yrer av levd liv der nede og minnene strømmer på. «Vreim, Erikstein … Fossheim, Nordbø, Skoe …» (s. 64). Og hvor er «Vatnar … Stokland og Åse … Haugerud» …? Er gårdene fraflyttet? Her har bodd folk før.

Skrivemåten låner, som flere av romanens anmeldere har vært inne på, trekk fra slektsgranskningens «logikk og vokabular» (Aftenposten) og kan i visse måter ligne på stilen i «de utallige bygdebøker som er skrevet av lokalpatrioter og utgitt av småforlag rundt omkring i det rurale Norge» (Dagbladet). Men, og sagt uten forkleinelse for den rikholdige norske bygdeboklitteraturen, prosaen i Telemarksromanen er av en annen orden enn vår tids så bejublede sakprosa fra bygd og by. Den er komponert med en syntaktisk musikalitet som gjør det nærliggende å snakke, med anmelderen i VG, om en «symfoni av navn». En slektsfuge. Telemarksvariasjonene. Vi har å gjøre med et kunstverk, ikke en ansamling av i og for seg verdifulle (for dem det måtte angå) personal- og realhistoriske fakta. Den slektens og slekters gang som går gjennom denne teksten, er høyt løftet over det private eller lokale og blitt til et lite, eller rettere sagt stort, stykke Norgeshistorie, i form av et vidstrakt, fiksjonsløst dikt, «skåret rett ut fra tida» (s. 199).