Journalisten og magikeren

«Jeg vil ikke bli husket for Hundre års ensomhet, eller for Nobelprisen», sa Gabriel García Márquez (1927-2014) sent i livet, «men for det jeg skrev i avisen.» Det er en oppsiktsvekkende poetologisk egenerklæring, både fordi journalistikk sjelden rangeres høyere enn skjønnlitteratur (i alle fall av utøvere av skjønnlitteratur), og fordi det reiser spørsmålet: Kan det tenkes at avisskriveriene til Gabriel García Márquez var enda bedre enn romanene hans? Førsteinntrykket av Århundrets skandale, som samler hans tekster for spanskspråklige aviser og tidsskrifter i årene 1950 til 1984 ¹, er at det kan vanskelig hevdes.

De innledende korttekstene i boken, crónicas opprinnelig skrevet for den colombianske regionavisen El Heraldo i Barranquilla, som Gabriel García Márquez hoppet av jusstudiene til fordel for, er gammeldags skrivebordsjournalistikk, verken mer eller mindre – han skriver opp og dikter rundt sensasjonelle mordsaker han har lest om i amerikanske aviser. «Livet var som en hund, fastlenket i gangen i bygningen hvor de bodde, som flekket de sultne, fryktinngytende og skinnende tennene sine på dagtid, og ulte seg gjennom natten, forstyrret nattesøvnen, og i time etter time truet med å rive seg løs fra lenkene», begynner en tekst om et virkelighetens Bonnie & Clyde-par i New York. Det er primært overskriftene på de eldste tekstene – «Morderen av de egenrådige hjerter», «Døden er en dame som kommer for sent», «Presidentens barberer» – som antyder at det er en fremtidig nobelprisvinner og ikke en overivrig sommervikar sin byline. Men bokens første ordentlige reportasje, «Den bemerkelsesverdige gudedyrkelsen i La Sierpe», skrevet for et søndagsbilag i hans studieby Bogotá i 1954, har en verkshøyde som går utenpå det meste som blir publisert i søndagsbilag.