Entusiastiske essays og ekstatiske ekfraser

Gunnhild Øyehaug har gitt ut en ny samling med essays, under tittelen Hjartet i skalkeskjulet, men jeg tenker at å kalle dem for nettopp «essays» (og attpåtil i «samling») ikke akkurat yter disse tekstene rettferdighet. Og dette kommer altså fra en som simpelthen elsker essays, det mener jeg. Det går knapt en måned uten at min medredaktør i Vinduet sier «men det er kanskje ikke flere essays vi trenger akkurat nå, Ola?», hvorpå jeg svarer at «jo, visst pokker er det akkurat det vi trenger nå». «Flere essays!» proklamerer jeg, «det er det eneste jeg vil lese.» Men det er ikke sant, jeg vil også lese romaner. Men vi kan ikke publisere romaner på vinduet.no, og dette minner meg på at jeg skulle ønske Gunnhild Øyehaug hadde skrevet flere romaner. Vente, blinke (2008), Undis Brekke (2014) og Presens maskin (2018) er de vi har fått så langt, og et sted i denne nye boka står det at «det eg ikkje likar med romanskriving, er til dømes at det uferdige er ein så utruleg stor del av prosjektet i så lang tid». Det kan jeg forstå, og dette er ikke noen klage eller ment som en slags kritikk, det er bare et fromt ønske fra meg.

Grunnen til at det ikke vil yte disse tekstene rettferdighet å omtale dem som «essays», er altså ikke at essays nødvendigvis er kjedelige, og heller ikke at jeg er redd for at du, kjære leser, ikke er like glad i essays som meg, selv om det nok er noe i det også, nei, snarere er det det at den litt tørre sjangerbetegnelsen risikerer å liksom ikke helt favne hva det er Gunnhild Øyehaug egentlig holder på med i disse tekstene. Det er strengt tatt kanskje for mye forlangt av enhver sjangerbenevnelse, men dersom jeg var en slags anmelder, som skulle lese denne samlingen med essays og så skrive noe om den, så ville jeg kanskje ha forsøkt å utrykke hvor glad jeg rett og slett blir for at noen kan finne på å begynne en tekst om Edvard Munchs maleri Kvinnen i tre stadier med å forestille seg at hun er en ødelagt robot som noen pirker rundt i, for så å komme borti et lite sted i robothjernen hvor det slår gnister og fortsatt er liv, hvorpå det viser seg at er det stedet i hjernen til robot-Gunnhild hvor alle tankene om dette maleriet er lagret. Det er ikke en åpenbar måte å begynne en sånn tekst på, ei heller er det åpenbart å begynne en tekst om Kate Bush sin teatralske seksualitet i videoen til «Wuthering Heights» med å se for seg at man skal fram til en mikrofon for å si en viktig ting om akkurat dette, eller legge til: «Men for å finne mikrofonen å seie dette inn i måtte eg visst gå på ski i ti mil, og deretter vase meg inn i ein krattskog som det var umogeleg å gå på ski i, full av tette, små og irriterande greiner.» Og hvis jeg skulle ha skrevet noe om dette, for eksempel i et tradisjonsrikt litteraturtidsskrift som nå utkommer digitalt, fordi alt er jo digitalt nå, og de som eier tidsskriftet tenkte vel at det kanskje ville nå ut til flere dersom de gjorde tidsskriftet heldigitalt, og det gjør det jo for så vidt også, så ville jeg nok ha holdt fram denne måten disse to tekstene begynner på som ganske talende eksempler på hvordan egentlig alle disse essayene – med sine tankesprang og digresjoner som fører til noe stort, viktig og grunnleggende meningsfullt – dypest sett er.