Er far besatt av djevelen?

Anno 2022 har antakelig flere hørt om kunstner og filmskaper Lene Berg (f. 1965) enn om hennes filmskaper- og forfatterfar Arnljot Berg (1931-1982). Blant Lene Bergs arbeider finner vi for eksempel Stalin av Picasso eller portrett av en kvinne med bart (2008), som ble kjent også utenfor kunstkretser da Martin Kolberg nektet henne å henge opp tre gedigne bannere med bilder av Stalin, Picasso og sistnevntes portrett av førstnevnte på Folketeateret-bygningen på Youngstorget i Oslo. På 1970-tallet var derimot hennes far en sentral figur i norsk kulturoffentlighet. Arnljot Berg var en respektert filmskaper, og i tillegg var han en viktig ressurs innad i NRK, hvor han blant annet ledet filmfotografutdanningen og startet opp TV-programmet «Filmmagasinet», som Pål Bang-Hansen senere tok over.

Mens Lene Bergs tidligere arbeider ofte har tatt for seg politisk historie og lugget lett i folks gjengse oppfatninger, vender hun seg i årets festspillutstilling mot sin egen familiehistorie. Utstillingen Fra far, som åpnet i Bergen Kunsthall i slutten av mai, tar utgangspunkt i en hendelse fra Bergs barndom: Da Lene var ni år ble faren arrestert i Paris, mistenkt for drapet på sin tredje kone, Evelyne Zammit. Han ble fengslet, men sonet bare ett år. Omstendighetene rundt dødsfallet var uklare, og etter rettsaken ble han løslatt. I desember 1982 tok han sitt eget liv. I det første rommet i utstillingen rekonstruerer Lene Berg arrestasjonen basert på sine egne minner om den, minner hun har selv om hun ikke var tilstede. Her vises filmen Dagen står opp, der hun prøver ut minnene – «En tidlig morgen må det ha vært … Var det ikke i februar, tro?» – med modellfigurer. Med verk som spenner fra film til lydinstallasjoner, fra tekst til bilde- og tekstilarbeider, har Lene Berg skapt en utstilling som tegner opp ulike versjoner av Arnljot, samtidig som den setter spørsmål om kjønn, samfunn og hukommelse i spill.

I et annet av utstillingens videoverk, Casting Arnljot, improviserer fire mannlige, norske skuespillerne fram versjoner av Arnljot, basert på et manus Lene Berg har skrevet. I denne firekanals filmen får man både inntrykk av en ambisiøs, nærmest stormannsgal kunstner – «Jeg ringer Gerhardsen. Jeg bare ringer Gerhardsen. Kunstnerstipend nå!», kan han for eksempel utbryte – og en sentimental far. I en del av filmen – som, lik de andre verkene i utstillingen, går i loop – snakker skuespillerne om sine inntrykk av hvem Arnljot er, fundert i teksten. I formuleringene deres går stereotypiske karakteristikker av den mannlige kunstneren igjen: de fire beskriver ham for eksempel som «en mann som har mye talent», «et menneske med mye indre kamp». «Jeg får inntrykk av at det er et stort menneske, et grandiost menneske», sier en av dem, mens en annen fremhever det voldsomme: «Som en vulkan, liksom, som bare ... [lager lyd av eksplosjon].» blir et verk med flere lag: for det første er stemmen skuespillerne improviserer over, skrevet av Lene Berg, og vi ser også deres reaksjoner gjennom henne, en kvinnelig kunstners blikk. Slik får de maskulint vinklede hyllestene («grandiost», «stort», «som en vulkan») et subtilt, komisk anstrøk, uten at de dermed ugyldiggjøres.