Utopier og utopikritikk

Jeg har med stor interesse lest Carline Tromp og Joanna Rzadkowskas refleksjoner om science fiction og vil gjerne kommentere deres bekymring for utopienes skyggesider i brev 5 (Rzadkowska) og 6 (Tromp). Tromp peker med rette på Thomas Mores Utopia som utopisjangerens opphav, og at utopia betyr ikke-sted, noe som følger av det greske prefikset ou. Mange mener utopia er et ordspill fra Mores side siden u-en også kan vise til eu, som på gresk betyr god.

Noe godt er ikke nødvendigvis perfekt. Det fører galt av sted hvis utopien forstås som «ideen om å lage en perfekt samfunnsordning», «et samfunn der ingen unoter høres», slik Tromp skriver. Derfra er veien kort til å hevde at «utopien har noe totalitært ved seg», noe hun langt fra er alene om å gjøre. Lignende generaliseringer florerer i politiske og akademiske debatter. Den Civita-tilknyttede filosofiprofessoren Lars Fredrik Svendsen skriver i teksten «Utopi og virkelighet» at utopier, som beskrivelser av perfekte samfunn, «forutsetter perfekte mennesker» og ikke har «rom for virkelige mennesker av kjøtt og blod, for mennesker som oss». Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet skrev ved 500-årsjubileet for Thomas Mores Utopia at «[d]et sentrale ved den vestlege utopismen er trua på at mennesket kan forbetrast i det uendelege, berre samfunnshindringar vert avskaffa» («Den farlege draumen om det perfekte» Dag og Tid 13.05. 2016).

Går man til den internasjonale utopiforskningen fra 1990-tallet og framover, finner man imidlertid lite støtte for forståelsen av utopiene som ufruktbare og farefulle. Sosiologen Ruth Levitas definerer i The Concept of Utopia (1990, s. 8) utopia som «the expression of the desire for a better way of being». Litterære utopier gir detaljerte beskrivelser av fiktive samfunn med vekt på menneskenes hverdagsliv og viser hvordan nye sosiale relasjoner og institusjoner kan forandre tilværelsen til det bedre. Utopihistorikeren Gregory Claeys understrekeri Searching for Utopia: The History of an Idea (2011)at sjangeren Mores Utopia etablerte, ikke handler om det perfekte, men om et radikalt forbedret samfunn. Utopien avskaffer ikke lastene, men begrenser dem. Utopiforskningens grand old man, nemlig statsviteren Lyman Tower Sargent, påpeker i Utopianism: A Very Short Introduction (2010, s. 6) at vår egen tids utopier er «mer komplekse» enn sine forgjengere, de gir mer rom for tvil, og «henvender seg til den ufullkomne menneskeheten». Leser man de mest kjente utopiene skrevet etter 1970, får man raskt bekreftet dette.