Urovekkende, men underlig godt

I Kjersti Halvorsens roman Superbruker møter vi 34 år gamle Unn Eide, som pleide å jobbe som psykolog ved et sykehus, inntil hun ble omplassert på grunn av en rekke personlige og yrkesprofesjonelle episoder. Hun befinner seg på vei ut av en livskrise da hun innser at hun er kroppslig skjør og grunnleggende ensom. Når hun får en følelse av å «bli sett», et lite stykke ut i boken, opplever hun det som «[u]rovekkende, men underlig godt».

Psykologutdannede Halvorsen (f. 1993) ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for Ida tar ansvar (Cappelen Damm, 2019), som siden ble til en Viaplay-serie, før hun fulgte opp med romanen Det er jeg som kan hjelpe deg (2022). I hennes nye roman er omdreiningspunktet sykehusets installering av Gro, et kunstig intelligens-program. Unn ser på Gro – med sine psykoteknologiske innstillinger som «Motiverende intervju», «Eksponering av sosial angst», «Integrativ terapi», «Affektivbevissthet» og «Smalltalk» – som en mulighet til å gjøre comeback i sitt eget liv. Dette tenker hun uten å vite at Gro er mer uforutsigbar enn først antatt. Når Unn har tatt kurs i implementeringen av Gro, som har gjort henne til en såkalt superbruker, har hun nemlig også, sammen med de andre brukerne, vært med på å forme programmet. De er summen av det.

Med andre ord: Superbruker beveger seg i et aktuelt, bredt og gjenkjennelig landskap når det gjelder kunstig intelligens. For ikke å snakke om et dystert landskap, med tanke på markedskreftenes økonomisering og effektivisering av helse og omsorg, eller psykologien og terapiens til tider klamme, hule hånd.

Tankene gikk i starten til Joaquin Phoenix’ fabelaktige prestasjon i filmen Her (2013), men jeg hadde nesten ikke tid til å bygge bro i egne tankerekker før jeg ble slått av Kjersti Halvorsens hang til å dvele ved ubehagelige bilder som hamrer inn det kroppslige og psykiske forfallet i og hos et individ. Unn Eide har fått satt inn en hofteprotese «som fra ulike vinkler, avhengig av høyden på hev/senk-pulten, skrapte meg på innsiden.» Noen sider senere: «Knekkebrødet knaste mellom tennene, som hofta gjorde da den knakk.»