Ikke ute av verden

Mot slutten av Dag Solstads roman Genanse og verdighet forestiller hovedpersonen Elias Rukla seg at en av kollegene på lærerværelset plutselig og uventet retter en pekefinger i været, mot himmelen, for på den måten å signalisere at det fremdeles finnes, om ikke en Gud som sådan, så i alle fall «et hymnisk alvor».

En slik pekefinger dukker naturligvis aldri opp. Desto mer opprømt blir Rukla da en av kollegene en morgen gir til kjenne at han «føler seg litt Hans Castorp i dag». En Thomas Mann-referanse for å si at man er småsyk, altså, som Rukla straks tar til inntekt for at det kanskje er håp for menneskeheten likevel.

Klassekampen-anmelder Tom Egil Hvervens essaysamling Å lese etter troen, med undertittelen Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet, kan leses på tilsvarende vis: Som en håpefull jakt på religiøse kullrester i et hjørne av verden der Jesus for lengst har sklidd «i oljå», for å si det med et dikt av Øyvind Rimbereid i Seine topografiar. Hverven tidfester den samme erkjennelsen til et redaksjonsmøte på slutten av 80-tallet, da Vagant-kollega (og misjonærsønn) Pål Norheim proklamerte den «postpuritanistiske» tidsalder.

Og slik Elias Rukla speider etter tegn og pek blant kollegene på lærerværelset, graver Hverven i den «dogmehistoriske smelteovnen» som er norsk samtidslitteratur, om ikke desperat så med stort meningsbegjær. Med seg i dette postpuritanistiske universet tar Hverven det innforståtte outsider-blikket til en som ikke finner seg til rette i den institusjonelle kristendommen (i likhet med Solstad-figuren Fjord i Roman 1987 har Hverven litt problemer med «stilen og omgangstonen blant de troende»), men som ikke desto mindre hører hjemme i det religiøse språket.