Uante avstander

Jeg sitter ved noen store vinduer i en norsk by såpass langt nord at det er mørkt hele dagen. Hvitt, men mørkt, jeg må bruke ullundertøy inne. I vinduet ser jeg vekselvis mitt eget speilbilde og de hvite fjellene som ruver over de godt innpakka menneskene på den andre sida av glasset. Snart åpner jeg Samanta Schweblins roman Feberdrøm, som i fjor ble kortlista til Man Booker-prisen, og synker ned i en kvelende, argentinsk hetebølge i stedet.

Schweblin bruker tida, og de begrensningene den fører med seg, som drivkraft for å illustrere hvordan mennesker både påvirker naturen og er helt maktesløse overfor den. Den argentinske forfatteren ble i 2010 kåret til en av de fremste unge spanskspråklige forfatterne av tidsskriftet Granta, og skriver seg med Feberdrøm inn i tradisjonen etter den latinamerikanske magiske realismen; romanen kommenterer en reell situasjon – nedbrytingen av den argentinske naturen – ved bruk av overnaturlige elementer. Kombinasjonen av skarp realitet og ullen mystikk gjør romanen til et interessant og godt komponert litterært innlegg i klimadebatten.

Boka ble utgitt på spansk i 2014, men kom ut på norsk i fjor, i selskap med blant andre dominikanske Rita Indianas Tjenestepiken til Omicunlé og Maja Lundes Blå – romaner som også, på ulike måter, tematiserer forbindelsen mellom klimaforandringer og tid. Tydeligst er kanskje parallellen til Carl Frode Tillers Begynnelser, som i 2018 ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Handlingen i Feberdrøm trer fram gjennom en dialog mellom gutten David og den unge kvinnen Amanda, som ligger på et sykehus. Hun er døende. I samtalene med David, som allerede befinner seg på den andre sida av livet, eller i et slags mellomstadium, kanskje, prøver de å finne ut hva som har skjedd med dem begge. De jakter på et fortidig utgangspunkt, en årsak til hvorfor de havnet der de er. Amanda var på ferie med datteren sin i en argentinsk landsby, der hun møtte Davids mor Carla, som først fortalte henne om forgiftningen: David kom for nært et forgiftet vann og ble syk. En hest dør, og som alle med kulturreferansene noenlunde i behold veit, betyr det overhengende fare.

Boka har blitt framholdt som skummel. Og den er skummel, men ikke slik at du sjekker under senga før du legger deg. Heller sånn at du må minne deg selv på hvorfor du hver morgen står opp til en verden som forfaller.

Utgangspunktet