Overskridelsens kunst

"Hun ble gal av det," sa smeden. "Hun ble ganske enkelt gal av det. Tybrin Beck var den eneste som ikke så det. Jeg fatter ikke at det var mulig å ikke se det, men han så det ikke. Jeg har undret meg over hvordan det er mulig. Tror du at det skjer med oss alle?" sa smeden til presten og åpnet tobakkspungen: "En eller annen gang?" sa han og Sunniva oppdaget at det var håp i stemmen: "Tror du det?"

En natt våkner Maren Gripe av lyden fra en trosse som faller i dørken på et skip som legger til på utsiden av øyen. Hun føler på seg at noe er i gjære, og hun går og legger seg i Jakobs seng selv om hun i de åtte årene de har vært gift, og som en øvelse i beherskelse, aldri har ligget der natt til søndag. Det som skal skje og som skjer, er at hun blir besatt av en av sjømennene ombord på skipet, Tybrin Beck. Det som gjør at det blir fatalt, er ifølge observatørene, at Tybrin Beck ikke ser henne. Den samme natten går Maren Gripe, som aldri har smakt alkohol, til vertshuset og drikker seg full på Genever. Teksten beskriver øyboernes totale overraskelse over hennes oppførsel. Men den beskriver også den "galskapen" de selv nærmest styrter seg inn i. Alt blir mulig. Menn som vanligvis tilbringer kveldene på Tolleruds vertshus med å drikke seg avsindig fulle og sloss med hverandre, bruker nå både dager og kvelder på å gjøre guttestreker. De stjeler fra hverandre. De svir av lyngheien og de driver helt umotivert og formålsløst hærverk. Én galer som en hane. Drevet av krefter som ingen av dem har kontroll på, er de på jakt etter et offer. Kvinnene stenger seg inne.

Maren Gripe er en vakker, men ellers ganske vanlig kvinne som lever på en øy der fiskeforedling sysselsetter de fleste innbyggerne. Det uvanlige ved henne er at alle menn har en merkelig dragning til henne og at hun og Jakob fremdeles har et, for øyboerne, misunnelsesverdig inderlig og hett samliv. Det er derfor mer enn alminnelig oppsiktsvekkende at hun blir besatt av Tybrin Beck. Men fordi Tybrin Beck ikke ser henne, må Maren og alle rundt henne forholde seg til et utsatt og uoppfyllt begjær – et begjær som må finne en annen retning enn seksuell forløsning. Viktigere enn Maren Gripes besettelse og de ritualene hun utfører for å leve den ut, er det at hun får en slags prestinne-rolle i et samfunn som til da har vært preget av nyttegjørende rutiner. Hele det lille fellesskapet av øyboerne synes å bli grepet av en kollektiv galskap, en galskap som er oppsiktsvekkende fordi den virker så umotivert. Den springer riktig nok ut av bestyrtelsen og fascinasjonen for Marens forelskelse i Tybrin Beck, men så tar den en egen kurs, den får en egendrift. Noe vekkes i øyfolket, og dette noe tar overhånd – som det gjør for Maren: "Jeg kan virkelig ikke noe for det. Jeg har ikke ønsket det". Deres handlinger i disse fem dagene opphører brått idet Maren bringer sin galskap til en slags fullbyrdelse. Det er som om de, i mye større grad enn Maren går inn i et rituelt forløp som løsriver dem fra deres hverdagslige liv, med den hensikt å få utløp for et udefinert begjær etter å overskride det daglige.

Øysamfunnet er en fortettet modell av et nyttesamfunn. De har en prest, en lensmann og en betjent. De fleste andre jobber i fiskeforedlingsbedriften. All omgang skjer i buegangene utenfor saltbuene. Øyboernes avhengighet av havet er en selvfølgelighet, likeså deres drikkfeldighet. I byen går de også for å være generelt tyvaktige, og det er en utbredt oppfatning at de er "uordentlige". Men det er ikke disse karakteristikkene som er mest interessante i dette perspektivet. Disse menneskene er tilsynelatende ualminnelig sensible. De har en egen evne til å iaktta både seg selv og andre, og til å gi et uttrykk til akkurat det trekket ved et menneske som betegner det best. Men vi opplever også en sterk intimitet med hver eneste person som snakker fordi de har en metadiskurs på sin egen erkjennelse og erfaring. Den vakreste effekten av dette får vi når de kommenterer sitt blikk på andre mennesker – som når Lina Glørsen forteller om den ettermiddagen Maren sov i sengen sin mens hun selv ryddet i huset: "Jeg stanset ikke for å se på henne, for jeg visste hun var vakker når hun sov, og som vanlig var jeg misunnelig, og som vanlig tenkte jeg på Jacob når jeg så henne". Dette er mennesker som også har en avklart bevissthet om sitt eget begjær. Og de har et allvitende blikk på hverandre, som moren Sunniva har på Maren: "Jeg tror jeg vet hva som hendte med Maren. Jeg vet at det skjedde plutselig. Kanskje til og med uventet. Men jeg er sikker på at hun ønsket det. Forstår du det?"

De som kjenner Øystein Lønns forfatterskap vil imidlertid ikke bli overrasket over den selvsagte sikkerheten med hvilken disse menneskene kan fastslå ting om verden og hverandres følelsesliv. Noe av det som er mest betagende ved teksten er som alltid det innforståtte og registrerende blikket folk har på hverandre. For meg virker det som om Lønn dyrker og estetiserer det ønsket vi alle bærer på om å bli sett som vi virkelig er, med all den kjærlighet og omsorg som vi kan tenke oss kunne ligge i et slikt blikk. De fleste av disse personene legger for dagen en absolutt aksept og omsorg for det at de er overgitt en verden og et liv – og at de er dødelige. De beveger seg omkring i verden med en bemerkelsesverdig oppmerksomhet på den fysiske verden. De har en spontan hermeneutisk innstilling til verden. Disse menneskene vet at det er et absolutt brudd mellom språk og verden, og de prøver å overkomme dette bruddet med å underlegge verden språket. De leser den og prøver å forstå den, men de kan ikke gjøre dette uten å omdefinere nettopp de verbene som uttrykker et tankeinnhold, som "å vite" og "å forstå". Disse ordene turneres i manuskriptet med en nesten utstudert tilfeldighet. I den fortløpende samtalene omkring de uhørte begivenhetene som utspiller seg i dette fellesskapet, gjør de enkelte personene utallige forsøk på å forklare hverandre hva de tror de har forstått. Men de må stadig be den andre bekrefte deres forsøk og avkrefte deres tvil: "Forstår du det? Forstår du hva jeg sier?", "Forstår du hva jeg mener?" På den andre siden finner vi en opphopning av utsagn som slår ting fast med tilsynelatende sikkerhet: "Jeg bare visste det", "Jeg har forstått det lenge. Jeg har følt det på meg" – taleformer som gjør ord som "vite", "føle" og "forstå" jevnbyrdige – som fullstendig bryter ned det klassiske hierarkiet mellom forklaring og forståelse. Disse personene vet, men ikke i et forklaringsperspektiv. De besitter en viten som er basert på en forståelse av verden som er poetisk, som ikke er artikulert med logisk stringens. Å forstå er for dem å ane, det er å sanse, det er å vite med kroppen og med hjertet heller enn med forstanden. På samme måten er det å vite ikke synonymt med å gripe noe rasjonelt eller ha en logisk forklaring på noe. Det ligger nærmere en åndelig eller sanselig forestilling: "Der er så enkelt. Dersom du ikke begriper det, bør du vite det når du er prest". Den forklaringen som øvrighetspersonene i teksten leter etter, skyves ut av bildet som en mulig erkjennelsesform. Det klassiske forholdet mellom forklare og forstå tenkes på nytt av en tekst som baserer seg på en erfaring av noe annet – noe som ikke kan reduseres til en logisk begrepslighet. Rettsformannens forvirring er påtagelig i forhold til dette erkjennelsesmessige paradigmeskiftet. "Tidligere var det nok å iaktta en forbrytelse. Nå iakttar man dem som iakttar. Det finnes minst ti forklaringer og ingen tror på noen av dem. Jeg føler meg nesten som en blind. Hva er dette for slags rot. Det er imot alt jeg har lært […] Jeg har inntrykk av at det du forteller meg ikke er noe, likevel er det noe, men jeg vet bare ikke hva det er".

Embedsmennene er de som stiller spørsmålene i denne teksten. Og den utfolder seg som et konglomerat av intime samtaler og noe som ligner på vitneavhør. Den kulminerer i en høring der rettsformannen må stille seg rådløs i forhold til den mystiske kjernen i et fenomen som overskrider de enkelte lovbrudd og moralske problemer som er involvert i dem. Verken prest, lensmann, politimester har noe å stille opp mot de vitnesbyrdene de må forholde seg til. De er forankret i forestillingen om sannhet og forklaring som står i skarp kontrast til de flytende og skiftende vitnebeskrivelsen de får av øyfolket. Men denne forankringen er ikke absolutt. Lensmannen, som tross alt er øyboer, har en sanselighet og en sensitivitet som han ikke makter å skyve unna når han skal skrive sine rapporter: "Da han senere på kvelden satt i kontoret og forsøkte å skrive rapporten, løftet han blikket mot vinduet hver gang han hørte lyder fra hagen. Han hørte vinden i epletrærne, loftsvinduet som banket i brisen, bølgene nede på stranden, og hvordan det knirket i fortøyningene på småbåtene". Han ser stadig ut som om han øver seg når han skriver dem, og figurerer dermed altså en spenning mellom rasjonalitet og etterprøvbarhet på ene siden og fornemmelser, teser og antagelser på den andre.

Rapportene etablerer nettopp behovet for å forklare, utlegge og sette på begrep. De innsetter en sannhet der ingen sannhet finnes. Et sted går teksten går så langt som til å tilkjenne rapportene en helt fiktiv status: "Når rapportene var på sitt beste, på sitt mest pedantiske, understreket han, var de så langt borte fra all menneskelig virksomhet at fullmektigen ble helt rolig". Men på den andre siden erfares rapportenes utilstrekkelighet som sannhetsbevis eller som katalog over de faktisk utspilte hendelsene. Rettsformannen er faktisk den eneste autoriteten som har et sant instrumentelt forhold til sannheten. Og han ser ikke at det nettopp er den fragmenterte sanselige beskrivelsen som er det vesentlige: "Ved hjelp av alle digresjonene har dere satt hendelsene ut av kraft". Men hendelsene finnes ikke som annet enn et fraværende samlingspunkt for disse "uviktige" observasjonene – noe enkelte av embedsmennene langsomt nærmer seg en forståelse av. Likedan aktiveres langsomt den siden hos dem som tillater dem å slippe taket på sitt behov for forklaringer: "Det var som om tilværelsen plutselig var forandret til å bestå av annet enn rapporter, og han husket at han ikke hadde sluppet taket i fingrene hennes, ikke et øyeblikk".

I overlegens møte med Maren og gjenkjennelsen av hennes besettelse, ser vi utkrystallisert de to begjærsstrukturene som i sin motsetning skaper fortellingen. Det eneste som kan fortelles fra fellesskapets erfaring av en uhørt hendelse, Marens bevegelser, er for rettsformannen bare uvesentlige og pedantiske iakttagelser. På den andre siden er det bare de konkrete tegnene på hennes galskap som kan fortelles, for selve galskapen har ikke noe språk. Galskapen er et isolert sted, med en egen logikk og en taushet som er forbeholdt den gale.
For likevel å prøve å snakke om denne galskapen, gjør øyfolket bruk av et udefinert "det" – et "det" som blir ladet med så mange mulige betydninger at det til slutt ikke lar seg forklare – som annet enn "det". "Det" er det som skjer med Maren Gripe. "Det" er en hendelse. "Det "er noe alle tror de forstår, og noen håper til og med det kan skje med dem selv en vakker dag. Og de forholder seg til dette "det" gjennom en sviktende logisk diskurs. Rekken av påstander som tyder på en gjenkjennelse av dette "det"et gir seg som en stadig variasjon og repetisjon av setningen: "Jeg har alltid visst det". Men de kommer likevel ikke nærmere en avklaring av hva "det" egentlig er.

Begjæret

Øyens avsondrethet og øyboernes spesielle viten innrammer deres eksistens på en annen måte enn byfolkets. De er mer sanselige, de "vet" mer enn folket i byen. De befinner seg kanskje nærmere en slags "nåde" fordi de har viten om en mulighet for overskridelse som gir seg i og med deres sanselighet. For veien fra det sanselige til det sanseløs er kort. Med disse øyboerne er det som om kjærligheten til det sanselige går så langt at de trer ut av det sanselige, overskrider det og gir seg hen til en sanseløshet som er total.

Ingen i dette miljøet er fremmed for et grunnleggende begjær – et begjær som starter i det velkjente og trivielle og bærer dem ut av det, som overskrider den virkeligheten de kjenner. Maren Gripe blir symbolet på en overskridelse som de alle lengter etter. Lensmannen sier om henne: "Hun gjorde plutselig noe de fleste av oss ikke hadde ventet. Det skjer de fleste av oss. Før eller siden […] Vi bare ganske enkelt gjør det, og det er overraskende for dem som ikke har opplevd det. Men det er nokså vanlig". Det er denne fortroligheten med at det finnes noe annet som plutselig kan opptre i det daglige som gjør det mulig for øybefolkningen å ha en innforstått forståelse av Maren Gripes "galskap".

Lyden av en trosse som faller er alminnelig for Maren og likevel er det noe i denne natten som gjør lyden annerledes, som preger det velkjente og gjør det oppsiktsvekkende. Hennes siste handling i romanen beskrives også i denne dynamikken av hverdagslighet og revolusjon: "Hun gjorde bare det hun alltid hadde gjort. Hvert skritt hun tok den formiddagen var et nytt og vanlig skritt i det mønsteret hun kjente så altfor godt". Det er nettopp hverdagsligheten som gjør det mulig for Maren å tre ut av den. Det hender hele tiden at fremmed skip legger til og at sjømenn går i land. Det er helt tilfeldig at det er Tybrin Beck som "blir målet for det som er oppdemmet".

Likevel er Tybrin Becks fremmedhet interessant fordi han på flere nivåer representerer et brudd i det daglige. Han er en mann som får en åndeløs seksuell oppmerksomhet av alle kvinner som ser ham, han arbeider ikke (noen sier han så mer ut som en passasjer enn som en av mannskapet) – og han er nesten ikke til stede. Den rekken av hendelser som hans nærvær utløser, er nettopp kjennetegnet ved at de bryter fundamentalt med det daglige. Det er dette bruddet med det daglige som skremmer de øvrighetspersonene som skal innberette hendelsene. Men de er like skremt av den hverdagligheten galskapen kan anta: "Det hadde vært mindre uhyggelig om de hadde drukket. På en måte virket det så hverdagslig. Jeg hadde følelsen av at de kunne gjenta det når som helst".

Det kan virke som om disse menneskene har lengtet etter noe som kan åpne deres normale og hverdagslige eksistens mot noe annet – mot det anti-sosiale, mot det som bryter ned de stabiliserende strukturene som gjør det mulig for et samfunn å eksistere – på tross av at hver enkelt av dem som inngår i fellesskapet, huser et begjær som, hvis det fikk utfolde seg, ville bryte ned sosialiteten. Marens mor sier et sted: "Iblant tror jeg vi ventet på det. Jeg tror de fleste av oss en eller annen gang har ventet på det, og at vi ville grepet sjansen. Når den kom, mener jeg".

Ødeleggelsen

"Jeg var den første som tenkte på det. Den første som oppdaget det. Kanskje jeg til og med forstod det. Det er så enkelt. Vi burde visst det. [...] Jeg burde forstått det. Ødeleggelsen". Doktoren kaller Marens galskap en ødeleggelse, men uten å si noe om hva en ødeleggelse skulle innebære. En lesning av dette ene ordet kan nok avdekke hva som hendte med Maren Gripe – særlig hvis vi leser det i relasjon til den erkjennelsesproblematikken som avdekkes i spennet mellom å forklare og å forstå – der "forstå" oppfattes ikke som å "gripe noe", men der det betegner en ladet sansning, en åpning mot noe annet.

Hvordan kan vi tenke oss Marens tilstand som en ødeleggelse? Det er begjær som styrer henne. Det er en eksplisitt besettelse av en mann. Men alt begjær er begjær etter noe annet, noe som ikke er en selv, noe som en ikke kan eie, gjøre til sitt. Og det er noe uutholdelig ved et slikt begjær. Det vet alle som har vært forelsket. Og enda mer uutholdelig er det dersom dette begjæret ikke kan oppfylles, eller i det minste få en annen retning. Maren Gripe løser dette ved å slippe taket. Hun slipper taket i det som er den rasjonelle, beherskede og trofaste Maren Gripe. Hun venter ikke til det skal gå over – hun gir seg over. Hun løsriver seg fra den "maren" det er å måtte "gripe" og går i motsatt retning: Hun slipper verden (og seg selv) heller enn å lide i forsøket på å gripe den. Hun ødelegger den strukturen som i en normal erfaringssfære gjør det mulig å operere med et skille mellom seg selv om verden, eller mellom seg selv og den andre, mellom en selv og det en begjærer. Hun flytter over i det andre.

Dette minner mye om det Odyssevs gjør alt for å unngå når han får en mulighet for å høre sirenenes sang. Han gir sitt mannskap propper til å ha i ørene og lar seg binde til masten på båten sin for å ikke å styre rett i fordervelsen, for ikke å miste taket, å la seg lokke av den uhyggelig vakre og fengslende sangen til sirenene. Men det er nettopp denne feigheten i forhold til den trollbindende vakre sangen som gjør det mulig for ham å fortelle historien. Han hører sangen, han ser avgrunnen, men vender tilbake fra den og gjør sin erfaring til en historie. Vi kan tenke at sirenenes sang vekker menneskets ekstreme vellyst ved fallet – en tilfredsstillelse det ikke kan oppnå under normale hverdagslige forhold. Sirenenes sang er overnaturlig, og den som hører den vil aldri komme tilbake. De vil ikke kunne berette om den.

Det er fristende å se Maren Gripe som en fallen Odyssevs, en Odyssevs som ikke lar seg binde til maste, men som styrer lukt inn i det galskapens rom der tale ikke er mulig – der språk ikke finnes fordi der ikke er noe skille mellom jeget og galskapen. Om vi bruker Odyssevs møte med sirenen som et bilde for det å begjære noe absolutt annet, er det like fristende å se øyboerne som Odyssevs mannskap bundet til masten – uten propper i ørene. For de betrakter galskapen til Maren og adapterer en bruk av den til et kollektivt-rituelt formål som det er mulig å vende tilbake fra når fortryllelsen er brutt. Det er de som har sett og de som forteller, ikke uten misunnelse, hvordan det gikk med den som lot seg falle.

Historien om Odyssevs’ møte med sirenene kan lese som en allegori for subjektets møte med det som ligger utenfor det – verden – eller det som til enhver tid er objekt for dets begjær.

Med sin insisterende oppmerksomheten på det sansemessige, viser Lønn at det er forholdet mellom den enkeltes bevissthet og den verden som enhver forholder seg sanselig til, som er utgangspunktet, eller startpunktet, for ethvert begjær og enhver overskridelse av den subjektsposisjonen som gjør det mulig å opprettholde et skille mellom seg og verden. Hvis man oppgir denne posisjonen, gir slipp på seg selv som et punkt i verden som er definert av evnen til å ta verden inn og forstå den, glir man sammen med den – eller med det som er objektet for ens begjær. Prisen for å miste eller å unnslippe et uutholdelig begjær, vil altså være å gå inn i en imaginær forsoning med begjærsobjektet – å gi slipp på sin posisjon som adskilt fra det. Det er dette som er Maren Gripes galskap.

For den som betrakter hennes fall og forteller om det, blir det emblematisk for en litterær hendelse – en hendelse som unndrar seg representasjon, men som gir opphav til en temporal fortelling fordi det eneste man kan beskrive er bevegelsen mot den, det som rammer den inn. Det er begjæret etter en slik litterær hendelse presten beskriver: "Samtlige satt ved bordene og iakttok henne. Det virket som om de ventet på at Maren skulle dø. Da kunne de fortelle hverandre at de var tilstede da det skjedde. De kunne snakke om et tidspunkt før og etter Marens besøk i vertshuset, om det som skjedde den natten, og at de husket det som skjedde både før og etterpå". Men den hendelsen de har vært vitne til må berettes i et språk som bibringer tilhøreren det uforståelige ved den, et språk som ikke begrepsliggjør hendelsen.

Teksten

Det er ikke uvanlig at Øystein Lønn tar utgangspunkt i en uforståelig hendelse og lar teksten være et dvelende og motsetningsfylte forsøk på å rulle opp denne hendelsen. Denne teksten hever seg imidlertid til et nytt nivå ved at den mimer sitt anliggende gjennom selv å utfolde seg som en bevegelse mot noe annet. Denne bevegelsen foregår både på et formmessig og et språklig plan. For første gang kan vi kanskje si at Lønn tar den fulle konsekvensen av den nødvendigheten som ligger i hans tekster – han innfrir en forpliktelse til å forholde seg språklig til den erfaringen karakterene gjør seg i møtet med ubegripelige eksistensielle fenomener. Dette viser seg på det mest åpenbare planet ved at fortellingen synes hjelpeløs i forsøket på å besverge en slags orden. Det danner seg i teksten et helt overflatisk og påståelig mønster idet Lønn veksler mellom øyfolkets beskrivelser av hva som skjedde og Marens egne beskrivelser. Men dette mønsteret brytes hele tiden gjennom en påtagelig oscillering mellom ulike fortellernivåer. Fortellingen sklir mellom tidsplan og episoder, og romanen fremstår som en oppbrutt katalog over ulike personers vitnesbyrd om hva som egentlig skjedde. Det er som om Lønn har prøvd å oppløse både tidskronologi og fortellerposisjoner. Det er en tilnærmet tidskronologi i beretningene, men de er vevet i hverandre og brytes opp av hverandre i henhold til en slags kaotisk logikk. Konstellasjonen av personer som er tilstede når én forteller, veksler hele tiden, og avløses av andre situasjoner. Av og til benytter Lønn seg av en klassisk allvitende forteller, andre steder er det på en merkelig måte historiens jeg-fortellere som trer inn i den allvitende fortellerens sted. Noen ganger kan de forskjellige fortellerne opptre som omnipotente: De kan plutselig finne på å berette alt om en episode som de ikke har vært vitne til. Boken beveger seg i en tidsstruktur som også gir mulighet for ubegripelige og umulige møter mellom personer. Vi finner samtaler som bare utspiller seg i teksten – som ikke kan ha noen reell lokalitet. Tekstens mange forskyvninger avspeiler den statusen øyen har, som en slags hildring, et nesten svevende sted som ikke er underlagt de samme lover som fastlandet. Det er som om teksten mimer den sanseløse besettelsen som både Maren og de rundt henne ligger under for. Dette andre som åpner seg i Maren Gripe – og i fellesskapet av øyboere, åpner seg også i Lønns tekst. I likhet med Maren settes den i drift mot sin egen oppløsning. Det den ikke kan gå til kjerne i – den galskapen som Maren er på innsiden av – avleires i den som språklige hull, som taushet og brudd.

Boken gir oss følgelig ingen sammenhengende fremstilling av denne underlige fabelen. Den er et sammensurium av observasjoner, betraktninger og forklaringer på hva som skjedde med Maren Gripe. Og det forblir uklart hva det var – selv om fortellerne, øyboerne, forstår det så altfor godt. De som forteller denne historien forsøker å finne en linje og et språk gjennom ekstreme ytterpunkter: mellom beherskelse og galskap, mellom orden og kaos, mellom hverdagen og det som overskrider den, mellom det vi har språk for og det vi ikke har språk for. Dermed kiler romanen seg inn i kjernen av spørsmålet om hva som er litteratur. Den viser at litteraturen kan undersøke og prøve å sirkle inn det som ligger utenfor det hverdagslige språket, det hverdagslige rommet, og den hverdagslige erfaringsmodus. Den kan undersøke det uhørte, det anti-sosiale – og den kan ta opp i seg det begjæret som til tider setter oss alle ut av en sosial orden. Maren Gripes nødvendige ritualer er preget nettopp av nødvendigheten av å omgå en hendelse som ikke kan språkliggjøres eller erfares innenfor de rammene samfunnet kan tilby. Den er et negativt avtrykk av en hendelse. Romanen gjengir forsøket på å forstå denne hendelsen, og den gjør det i et språk som ikke på noen måte forsøker å være uttømmende.

Lønns gjengivelse av denne for så vidt klisjépregete historien blir paradigmatisk for litteraturen som en bevegelse i retning av en hendelse som ikke kan gestaltes, men som i sitt forsøk på å gjøre det, mimer hendelsens utilgjengelighet. Fortellingen spinner seg til en malstrøm av nøytrale, hverdagslige og sanselige detaljer der det vesentlige aldri blir innskrevet i teksten. Det er bare synlig i sitt fravær, som et bart punkt i bunnen av et enormt spiralformet svelg. Veggene i dette spinnende svelget er de mange stemmene som glir sammen og over i hverandre til de danner en vev av ugjennomtrengelige utsagn.

Fortellingens bevegelse går på alle nivåer i retning av et punkt som er ukjent, obskurt og fremmed. Det er dette punktet som gjør fortellingen mulig – og bevegelsen mot det er, i sin uløselige og paradoksale binding til det, kraftfull og tiltrekkende.