Fenomenet Judith Herrmann

Da Judith Hermann (f. 1970) debuterte med novellesamlingen Sommerhaus, später i 1998, og boken ble lansert i Berlin, hadde hun 25 tilhørere. 22 av dem var venner av forfatteren, de andre tre venner av bokhandleren. Like etter ble imidlertid boken lovprist av kritikerguruen Marcel Reich-Ranicki i fjernsynsprogrammet Das Literarische Quartett: «Vi har fått en ny forfatter, en fremragende forfatter. Hennes suksess kommer til å bli stor,» sa kritikeren og gjorde den 28 år gamle debutanten til stjerne på den tyske forfatterhimmelen så å si over natten. Debutboken solgte over 250 000 eksemplarer, et utrolig høyt tall for en novellesamling. Anmelderne var fulle av lovord. Hun fikk en rekke stipender og priser, og i 2001 mottok hun, til tross for at hun altså bare hadde skrevet en tynn, liten bok med ni noveller, den renommerte Kleistprisen. Boken ble oversatt til 17 språk, også til norsk (Sommerhus, senere – Gyldendal 2001).

Siden det ikke kom noen oppfølger med det første, begynte man å spekulere på om Hermann var en døgnflue, hun også, eller om forventningspresset, som økte fra år til år, kanskje var blitt for stort for henne. Knapt noen bok har blitt imøtesett med større spenning i Tyskland de siste årene. Og da den endelig kom, 1. februar i år, offentliggjorde avisene sine kritikker allerede før boken var i handelen. Etter to uker hadde den nye novellesamlingen Nichts als Gespenster, som også skal komme på norsk, solgt 80 000 eksemplarer. Den topper allerede de viktigste tyske bestselgerlistene.

Anmeldernes dom var imidlertid overveiende negativ. Klarte hun ikke å leve opp til de skyhøye forventningene? Jo, litterært sett gjorde hun nok det, for hun fortsatte der hun slapp sist, med sin umiskjennelige melankolsk-svevende «sound». Forventningene var mediestyrte, og i sine anmeldelser bedømte kritikerne i mindre grad kvaliteten på de nye novellene, men forholdt seg snarere til fenomenet Judith Hermann, som de jo selv hadde skapt. De kritiserte Hermanns bok for det samme som de roste i debuten, eller sagt på en annen måte: Nå la de avgjørende vekt på de svakhetene som de bagatelliserte sist.

Det var fullstendig urimelig å hausse opp Hermanns debut slik det ble gjort i 1998 – hennes bok var ikke noe mesterverk – like urimelig er det nå å rive henne ned fra den fiktive pidestallen hun ble plassert på. Godt da, kunne man være fristet til å si, at det er en selvbestaltet ung kvinne som har kommet i litteraturindustriens rampelys. I intervjuene i forbindelse med Nichts als Gespenster fremstår Judith Hermann som en moden, reflektert 32 år gammel forfatter, som forsøker så godt hun kan å gå sine egne veier midt oppe i det voldsomme oppstyret rundt hennes person. For eksempel nekter hun som regel å opptre på tv, fordi fjernsyn etter hennes mening er uforenlig med litteratur. Hun nektet også å stille opp på et intervju med avisen hvis de tok med en fotograf. «Etter hadde jeg fått nok av at min person blir brukt som projeksjonsflate,» sa hun til avisen. «Fotoet av meg på omslaget på debutboken hadde en spesiell virkning på hele boken som jeg ikke hadde forutsett. Jeg følte meg plutselig i den merkelige tvangssituasjon at jeg måtte leve opp til dette fotoet. Jeg ser ut som om jeg ikke er av denne verden, som om jeg er 1,45 høy og i grunnen døde allerede i 1920.»