Reiseskildringen som avantgarde

For hundre år siden, høsten 1924, reiser Alfred Döblin fra Berlin til Polen. Han er 46 år. Han har ennå ikke skrevet storbyromanen som skal gjøre ham berømt, Berlin Alexanderplatz, den utgis fem år senere, i 1929. På norsk har Berlin Alexanderplatz kommet i to ulike oversettelser, med bare tjue års mellomrom, i 1983 og 2004. Men det er også omtrent det eneste av Döblin som har kommet på norsk. Da hundre forfattere fra 54 land på oppdrag fra De norske Bokklubbene i 2002 kåret de hundre beste bøkene gjennom tidene, og døpte utvalget Verdensbiblioteket, fikk Berlin Alexanderplatz æren av å være med, og i akkurat den serien vil jeg kalle det en ære. Den samme æren ble Günter Grass og romanen Blikktrommen til del.

Mens han levde snakket Grass ofte om Alfred Döblin som sin store læremester. Han mente dessuten at Döblin var grovt undervurdert. Det er ingen tvil om at Grass er påvirket av Döblin, helt fra starten av forfatterskapet. Les for eksempel Danzig-trilogien (Blikktrommen (1959, på norsk 1960), Katt og mus (1961, på norsk 1962) og Hundeår (1963, på norsk 1965)). Prosaen, kanskje særlig i Hundeår, er visuell, sanselig og taktil, kompakt og massiv, det er som om skriveren bruker pennen som pensel, møysommelig bygger malerier med ord, det ene etter det andre, det ene oppå det andre – Grass var jo også billedkunstner, profesjonell billedkunstner, like mye som han var forfatter. Prosaen er krevende å lese, tung å lese, du må innstille deg på at når forfatteren begynner byggingen av et ordmaleri, vil det ta mange sider før han er ferdig, og da må du liksom ha alle ordene og setningene og elementene han har stablet underveis, med deg videre, alt må være til stede i hodet samtidig for at du til slutt skal makte å se det ferdige bildet. Noe sånt. I tunge stunder underveis i lesningen husker jeg at jeg i sin tid tenkte på Hundeår som nesten «uleselig». For både Döblin og Grass gjelder det dessuten at de på ingen måte fatter seg i korthet. De tar heller en runde til. Og enda en. Men sånn er det kanskje å male når ord og ikke farger ligger i verktøykassa. Et bilde sier ikke nødvendigvis mer enn tusen ord, men det kan kreve mer enn tusen ord å bygge et bilde. Både Döblin og Grass vokste opp på østersjøkysten, i Stettin og Danzig, to byer som i dag ligger i Polen og bærer navnene Szczecin og Gdansk. Denne felles geografiske erfaringen kan også ha bidratt til at Grass koblet seg på Döblin.

Grass ble også læregutten som overgikk læremesteren, om ikke nødvendigvis i graden av viktighet og kvalitet, så definitivt i gjennomslag. Grass og Heinrich Böll ble de store tyske forfatterne i den norske oversettelseslitteraturen etter krigen, sammen med noen landsmenn og færre -kvinner – Döblin ble aldri plukket opp. Ikke før i 1983, med Gyldendals oversettelse av , og heller ikke da var tilskyndelsen Döblins roman i seg selv, men at Rainer Werner Fassbinder tre år før, i 1980, hadde festet den til film i en nesten 900 minutter lang tv-serie. Nok et sammenfall mellom Grass og Döblin er hvor heldige begge var med filmatiseringen. Volker Schlöndorffs filmatisering av fra 1979 er en av de filmene som virkelig har etset seg fast fra oppveksten min, og da jeg skammelig sent, for bare få år siden, omsider så Fassbinders tv-serie, hadde jeg etter at de 14 episodene var over bare lyst å begynne forfra igjen. Et stort kunstverk! Jean-Luc Godard skal jo så berømt ha sagt at det bare er dårlige bøker som kan bli til gode filmer, og det har han for så vidt rett i om man går til filmhistorien og studerer resultatene. Men det er jo ikke de gode bøkenes problem eller skyld at regissørene endte med å lage steindøde illustrerte klassikere – et trekk ved den franske filmindustrien Den nye bølgen opponerte mot, og som kanskje gjorde at Godard ville bevise at filmmediet kunne utrette mer med romaner kjøpt i kiosken. Verken Schlöndorff eller Fassbinder kan ha latt seg skremme av de mange doktoravhandlingene om og , men brukte de omfangsrike romanene som uærbødig råstoff for helt egne og nye visuelle versjoner og visjoner. I mine øyne er filmene her på høyde med bøkene – to ruvende tyske filmverk premierevist med bare få måneders mellomrom i sesongen 1979–80.