Alternativet er døden

Først tror jeg boka jeg skal til å lese, er et nokså vanlig verk om hagestell. Vi har flyttet fra byen og går sommeren i møte med plen for første gang. Gresset er vårvassent og gulbrunt da jeg snekrer pallekarmer og E planter ut svartkål og salvie. Dagboka til den selvlærte gartneren Derek Jarman gir tips om stiklinger, tynning og grotid. Ikke minst gir den ro: Selv en mester kan visst bli frustrert over vanningsforbud!

Men da kål og salvie svulmer, aner jeg at nedtegnelsene kan trøste også på et dypere plan. Den engelske filmskaperen, kunstneren og homoaktivistens nesten daglige anmerkninger fra 1989 og -90 er dels en hagelogg. Samtidig synes Jarmans skrift å romme noe mer, noe sjeldent nærende, innsikter jeg trenger for å vokse videre selv.

Da hagens insekter har spist kålen inn til stilken, har jeg slukt Moderne natur. Den ferske, danske oversettelsen er en gave til skandinaviske lesere, et verk som har skaket meg slik bare helt få bøker gjør i løpet av et liv.

Tittelen kan leses på minst to måter. For å ta den mest konkrete først: Navnet kan vise til gartnerens prosjekt, som er en «vild have», en tilsynelatende selvmotsigelse. I dagbokas åpning beskriver Jarman en forblåst, steinete odde og vekstene han steller omkring den gamle fiskerhytta han bor i. Den alltid eksperimenterende multikunstneren har forlatt London. Metropolens gallerier, puber og parker er byttet ut med sørøstkystens nådeløse vinterstormer og solsteik. Rosene er «spredt i klynger rundt i haven, så de ikke forstyrrer dens vildhed for meget». Hardføre planter – valmuer, takløk og strandkål – er ofte framelsket av stiklinger fra landskapet rundt. Stein, drivved og vrakgods blir skulpturer og geometriske mønstre. Slik kultiverer Jarman villskap, hagen er et utemma kunstverk. Samtidig viser de vakre, skånselsløse omgivelsene seg å være like lite opprinnelige som hagen. Begge endres uavbrutt av moderne mennesker: «Klokken 16.30 gik solen ned bag atomkraftværket», avsluttes notatet for 18. januar 1989. Dagen har vært varm, Jarman bemerker at «eftersom drivhuseffekten får fat, svinder vinteren ind».

Men «atomkraftværkets jerngrå massiv» minner forfatteren om menneskelig fravær. For selv om han omgås naboer, sammenligner Jarman seg selv med en eneboer. Tross hyppige besøk fra partneren og venner håper han på en «uventet gæst» og lengter fortvilt til byen når blåsten river i hytta. Den folksomme Pride-dagen i London er årets «mest frydefulde»:

Intet kan måle sig med den opløftende følelse når gaden bliver ‘vores’ i et par timer med fløjter, råb, vink og sange (...) heteroseksualitetens strikse strukturer er forvist, dreng møder dreng, pige møder pige i en strøm af anarkistiske kys (...) da demonstrationen bevæger sig hen over Parliament Square, bliver den budt velkommen af en Margaret Thatcher-parodi der vinker og nejer for ’Maggie, Maggie, out, out, out!’ (s. 127)

Jeg kjenner meg i slekt med dagbokskriveren når han euforisk skildrer slikt genuint fellesskap. Og ensomheten hans gjør min egen mindre trykkende.

Vel bor jeg med partneren min. Vi flytta fordi vi, som Jarman, trengte «at komme væk for at være alene». Nå har vi plass til å skape vår egen verden, leke og undersøke. E og jeg kan ubemerket være alt vi er, alt det som uti verden noen ganger er for mye, for uklart, tyntflytende og omskiftelig. På forsommeren lar vi gresset gro. Snart er hagen et virvar av strå, forglemmegei og valmuer. Biene summer, men naboene sukker. Skulle vi beholdt den kortklipte, ensfarga forstadsplenen? Hvisket den ikke om stram likhet og kontrollert nøkternhet? Og om tap av naturmangfold? Den som avlærer, som klarer å gjøre det sette usett, slutter å ta normer og idealer for gitt. Kanskje noe nytt blir synlig, noe tiltrengt eller ønsket. Da temperaturen stiger i juli, leser jeg Jarman iført både luftige fotballtrøyer og korte kjoler fra Es klesskap. Vi kjøper roser på salg, de er halvt visne av heten, men kanskje de kvikner til etter hvert? Lakk fra en av flakongene mine skjuler jorda under neglene da E planter dem ut.

Men det hender jeg ramler ut av dette drømmelandet. Jeg liksom stuper tilbake inn i klesskapet og ut på andre siden. En gang kommer et familiemedlem med tomatplanter. Vedkommende uffer seg over de «stygge» prideflaggene ved ytterdøra. Er det fargene som er grelle? Eller noe annet? Jeg kjenner meg akutt alene, lengter til den liberale byen.

Eller gjør jeg? På bar kommer jeg i prat med en annen skeiv dame om en film der en karakter ligger med flere kjønn. «Alle hater bifile», utbryter hun oppgitt. Jeg har visst ikke rukket å fortelle at mitt livs kjærlighet er hen og hun og han samtidig.

Jarmans ensomhet er nesten ubegripelig mye større enn min. Han «lever på lånt tid», med en hiv-diagnose det den gang ikke fantes medisin for, venner og elskere er allerede døde.

Dagens lesere vet at dagbokskriveren dør i 1994, fire år etter at teksten slutter, og to år før god medisin ble tilgjengelig i Europa. Lest posthumt framstår nedtegnelsene som nettopp det: som forsøk på å feste til papiret alt som er, har vært og skal gå tapt: «Andre planter i blomst er: markkrageklo, torskemund, vellugtende kamille, hvid og rød kløver, almindelig hejrenæb (...)»² Slike lister ligner loggføringen av virusets aktivitet: «Så mange venner er døde eller døende – siden sidste efterår: Terry, Robert, David, Ken, Paul, Howard.»

Tørre redegjørelser for egne, stadig verre symptomer minner om måten Jarman registrerer plantenes kamp med naturkreftene på. «Det er meget koldt. Jeg havde endnu en søvnløs nat: Influenzaen gav op i min hals og borede sig ned i mit bryst», skriver han 4. januar 1990. Om lag to uker seinere heter det at «Vinteren har krævet sine ofre: Fenniklen er gået ud».

En tredje lignende parallell oppstår mellom journalføring av gjødsling og luking og pleien partneren og venner i økende grad gir dagbokskriveren og hverandre. I videste forstand omfatter det skeive omsorgsarbeidet også aktivisme overfor helsemyndigheter og informasjonsspredning i storsamfunnet. Jarman noterer nøkternt egen og andres innsats. Den andre måten tittelen kan leses på, er altså som en geip: Navnet Moderne natur hilser til de som tenkte hiv-positive homofile like gjerne kunne dø «hurtigt»:Ingen følelser og handlinger er «unaturlige». Også disse skeive livene inngår i den moderne menneskenaturen.

Men dagboka er ikke bare vond. Det lavmælte leiet avløses ofte av et sanselig, bildeskapende språk som slekter på uttrykket i Jarmans filmer og billedkunst. Blikket tilhører utvilsomt en visuell kunstner da forfatteren ser tilbake på barneår som ble tilbrakt i Italia:

Her [I Borghese-haven] kunne jeg en sval sommereftermiddag ride på de små, hårdføre æsler gennem lysninger med akantus, under gamle cedertræer, ned til et vandur der angav tiden i et bassin af bregnedækkede sten. Dens [havens] lysninger var overstrøet med monumenter der markerede tidens gang. (s. 22)

Så forvandles brått det svulmende sceneriet til noe komisk teatralsk:

Ét af de mest fremtrædende [monumenter]var en cirkel af marmorstatuer (...) en række blege, alvorligt udseende digtere, politikere, musikere og ingeniører der havde banet vejen for den moderne stat. De stumme statuer blev, idiotisk højtidelige som de var, ofte udsat for graffiti – nogle af dem havde røde næser; de var for mig de mest interessante. (s. 22)

Susan Sontag kalte talentet for å trylle alvor til lettsindighet for camp. Også dragningen mot overdrivelse inngår i begrepet, som hun knytter til skeiv kultur.³

Jarman er smertelig bevisst sin egen hang til ting som i kulturen kalles svulstige. Hans «besættelse af blomster» var lite populær i barndommen. Faren hadde heller foretrukket «legetøjspistoler» og kalte sønnen «tøsedreng». Som voksen slaktes han i New York Times: «Derek Jarman har lavet en monumentalt irrelevant film som, når den er bedst, slet og ret er overflødig (...) Mr. Jarman dekorerer en film lige så meget som han instruerer den.» Bemerkninga får meg til å lure på hvor patriarkalske vestlige formidealer er i dag. Jeg har selv skrevet ei novellesamling full av blomster. Da den ble kalt sentimental, ble jeg stille.

Jarman viker på sin side aldri. Moderne natur bugner av alt det som er «for mye». Her er overdådige plante- og landskapsskildringer, minner dynket i nostalgi, yppende kunst-, film- og litteraturkritikk og en grenseløs sexpositivitet som ikke har tålt tidas tann. Jeg fryder meg over sladder om kulturikoner som Robert Mapplethorpe og Andy Warhol, usjenerte drypp fra vennskapene med Tilda Swinton og Matt Dillon samt ertende observasjoner av partneren og tilfeldige folk. Den intime tonen virker genuin: Selv om den er ment for publisering, virker dagboka nesten uredigert. Gjentagelsene framstår utilsiktede, og notatene blir mer og mer oppstykkete etter som forfatteren blir sykere. Etter hvert dikteres de til partneren.

Da Jarman er veldig svekket, blir virkninga av camputtrykket tydeligere. Tilbake fra et sykehusopphold fryder han seg over gjerdesmettene som «danser over den sølvfarvede karryplante». Og tuene «kaninerne har trimmet helt ned til små mosklædte fløjlstæpper», er «spættet med forglemmigejens utallige små blå stjerner». Camp er bokstavelig talt livsbejaende.

Den som er sårbar for undertrykking, vold eller sykdom, kjenner mer enn andre på sin egen dødelighet og kan komme til å omfavne livet heftigere. På sitt beste makter Jarmans rike språk å vekke det døde til live. Iblant hensettes jeg til tapte tider, til en fortryllet barndomsverden der skillet mellom fiksjon og virkelighet er oppløst. Beskrivelsen av den mystiske italienske parken er et eksempel. Slik dagboka gir meg fornemmelsen av lydløst å lukkes inn i kunstnerens hode, får skildringa meg til å føle at jeg vandrer i en hemmelig hage: Jeg er trollbundet, bergtatt, tenk at alt dette underbare lever! Ja, kanskje ligner jeg på unge Jarman der jeg sitter i hagen og leser. Gutten kunne glemme menneskelige tidsbegreper og i en «drømmetilstand» se og se veksters blomstring og visning. Barndommens hager omtales da også som paradiser, et ord som kommer fra et gammelt persisk begrep for lukket innhegning.

Utkastelsen inntreffer da gutten begynner på skolen. Institusjonalisert i utdanningssystemet svinner den gåtefulle, omskiftelige naturtilstanden hen. Samfunnet normerer og stiller krav, barnet må rette seg etter klokka.

Men da Jarman som voksen anlegger sin egen hage, gjenfinner han barndommens frihet:

Havemennesket graver i en anden tid, uden fortid og fremtid, begyndelse eller slutning. En tid der ikke bryder dagen op i myldretid, frokostpauser, den sidste bus hjem. Når man er i haven, træder man ind i denne tid – men selve indtrædelsens øjeblik svæver hen i det uvisse. Omkring en ligger landskabet som forvandlet. (s. 42)

Hagen der villskap dyrkes, er et «jordisk paradis», Jarman gjenfortrylles.

Litt magisk framstår hagen fordi steinene er avlange og danner solur og andre sirkler. Tankene ledes til rituelle monumenter fra tida før klokker, Stonehenge var orientert etter sola midtsommers. Lys og varme kan gi liv, en besøkende sier konstruksjonene ligner en «tibetansk tempelhave»: en henvendelse til større makter. Håper Jarman å trylles frisk av hagen sin? I så fall med sedvanlig ironi. Steinene kalles en «heksering til hulealfer», og forgangne tiders medisinplanter dyrkes med glimt i øyet: «Jeg planter min urtehave som om den var et universalmiddel, læser op på alle de skavanker og dårligdomme planter kan kurere – og ved at det ikke kommer til at hjælpe noget.»

Eldre plantebøker siteres hyppig: «‘Den som dyrker salvie i sin have, vil aldrig dø’», skal gartneren ha lest. Imidlertid gjør oversetter K Vang i etterordet oppmerksom på Jarmans sitatpraksis: Iblant gjengir dagbokskriveren ikke bare det som står, «men også hvad der kunde have stået». Med andre ord inngår selv andres bøker i verdenen kunstneren skaper og omskaper. Hvorfor er han så kompromissløs?

Hytta på odden føyer seg inn i rekken av tilfluktssteder Jarman har laget siden han var liten, skriver han. Hele livet har han trengt å kunne gjemme seg. Slik inngår hagen og krypinnet på odden i en grønn tradisjon for skeive fristeder. I antikkens hyrdediktning begjærer menn hverandre mens de gjeter sauer i idylliske Arkadia. Dagbokskriveren nevner selv Sissinghurst, den adelig prangende hagen til forfatteren og Virginia Woolf-kjæresten Vita Sackville-West. I verdens byer fungerer parker stadig som skeive møteplasser bortenfor ordensmaktens langsyn. Jarman vender i dagboka titt tilbake til Hampstead Heath, Londons hede av skog og gress der homofile treffes: «Vores verden er en adskilt parallelverden under stjernerne. Her kan man forsvinde ind i mørket.»

Altså er Jarmans hage ikke bare en overskuddspreget «afskygning af Eden», et sted som representerer livsvilje, kjønnsliv og metamorfose. Den er dypest sett nødvendig, den er et eget rom.

Den dødsdømte må forte seg å ta tilbake sitt tapte paradis. Jeg har bedre tid, har jeg tenkt. Men da den lillarøde rosen har nye knopper og jeg beskjærer tomater, forstår jeg at Jarman har rett. Jeg må lære av livskunsten hans. Å være uforferdet er den eneste veien videre, også for meg. Med beskjæringssaksa i hånda inntreffer øyeblikket der jeg glemmer klokketida. Det kjennes som om år med vaktsom uro siver ut av meg, jeg har «aldrig været lykkeligere». Her, blant urter, blomster og grønnsaker fins ingen frykt og ensomhet. Det yrer av brokete liv som uregjerlig sprenger seg fram; hver vekst er en fysisk manifestasjon av håp. Når jeg steller dem, beskjærer, tynner eller vanner, er jeg først og fremst en kropp blant andre. Ryggen blir svett, håndflatene jordgrå mens jeg arbeider meg ut av paralysen. Sola som svir, vannkanna som er tung, og det vidunderlig bleikgule støvet fra tomatblomstene er langt virkeligere enn redselen. Utenforskap og ugjendrivelig naturtap er bare forestillinger.

Det vil si, som Jarman kan også E og jeg bruke fortellinger og bilder til å gjenfortrylles, skape glimt av Eden som kan styrke og trygge oss. Men det avgjørende er at vi bruker spade og hammer. Verdenen vi lager er et solid svar på vonde, men flyktige ord og tanker. Den skal vokse og bli enda fastere. Intet alternativ fins, har Jarman vist meg. Sagt på en annen måte: Alternativet til livet, til å omfavne hele livet, er i realiteten døden.

Innsikten gjelder alle, tror jeg. Men langt ifra alle lesere kommer til å preges som jeg. For de fleste vil Moderne natur være ei ansporende hagebok, eller et tankevekkende innblikk i et betydelig kunstnersinn. Mange vil gripes av verket som skeiv levnetsbeskrivelse fra Thatchers Storbritannia eller som vitnesbyrd om et virus som hittil har krevd minst 44 millioner liv. Lest slik er den såkalte dekoren like akutt og vesentlig som innholdet. På den måten har Jarman laget et monumentalt relevant verk som ingen kritiker kan kalle overflødig.