Kraftfull klimafiksjon

Fortellerstemmen i Svanhild Amdal Telnes’ andre diktsamling Å jage en hjort i døden – hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første, Om nettene brukar mor dråpeteljar (2018) – tilhører en tretten år gammel jente som lever i et postapokalyptisk samfunn med sekteriske tendenser. I dette samfunnet er eiendom en felles fiende, «ingenting er noen sitt» og «alt er flytande og felles og delbart; som havet, lufta, blodet i årun.» Familiestrukturene er løst opp, alle voksne er tanter og onkler, barna er søstre og brødre. Diktsamlingen begynner med en reise (eller flukt). De ror over havet fra fastlandet til en øy, der de vil etablere seg på nytt. Da de kommer frem, brenner de båtene og samtidig broene som knytter dem til fortiden – den gamle tiden. Så trer de inn, som tittelen antyder, i hjortens rike. Og hjorten er et flyktig dyr. Som symbol er hjorten dyret som finnes i overgangene mellom her og ikke-her, som en bro mellom den jordlige og den åndelige verden.¹

I Å jage en hjort i døden glir jenta som forteller, og en hjortekalv hun møter i skogen, over i hverandre: «eg er både hjorten / og jenta som ligg i buskane.» Diktsamlingen er som hjorten – omskiftelig og flyktig i sin symbolikk, men i høyeste grad også substansiell.

er en dystopi på lokalt nivå. Her drar ikke menneskene ut til andre planeter i spektakulære romskip. De gjør bare som mennesker alltid har gjort: Ror over havet for å prøve å skape seg en bedre fremtid, drevet frem av det evige håpet om at alt skal bli bedre på den andre siden. Undergangen menneskene legger bak seg på fastlandet – «livet før øya» – beskrives ikke direkte som menneskeskapt, men kan peke på klimaendringene vi opplever i dag (og med en god dose bibelske referanser). Dette gjør at jeg blir fristet til å kategorisere boken som «klimafiksjon» eller . Kathleen Rani Hagen, en av redaktørene for nettsiden til , reflekterer i essayet i rundt sjangeren: