Den trofaste tviler

Professor Martin Heidegger innledet en gang en forelesningsrekke om Aristoteles med følgende biografiske skisse: Han ble født, han arbeidet — og så døde han. Dette herdete syn på livet er også mitt. Det har likevel vært en stor glede å lese de to biografiene om Rolf Jacobsen som kom ut høsten 1998.

At det skulle komme to, er nesten uansvarlig. Min første tanke var: Har vi råd til dette? Jeg trodde Norge var et åndelig sett lite og ynkelig land, men så — to biografier. Og så flotte som de er. Feite bøker på rundt 500 sider, utstyrt med svære registre, bibliografier, kildehenvisninger, noter og massevis av fotografibilder. Lillebos bok er den aller flotteste, med glanset papir og et smussomslag som kopierer det berømte omslaget på Jord og jern, Jacobsens debutbok fra 1933: aluminiumsfarget med rød og svart skrift.

Rolf Jacobsen (1907–1994)

Ved nærmere ettertanke er det ikke merkelig at Jacobsen blir biografert. Hans liv sammenfaller med århundret som nå utånder, og som trolig blir det siste med sans for biografier — fordi det sannsynligvis blir det siste århundre som baserer seg på en linjær tidsoppfatning. Han ble født i 1907, i god tid før århundret begynte (med 1. verdenskrig), og han døde i 1994, i god tid etter at den kalde krigen tapte sin kulde. Han har opplevd alt hva århundret har hatt å by på: futurisme, kommunisme, arbeiderpartisme, nazisme, demokratisme, økologisme. Det er ikke derfor han fortjener en biografi eller to, men fordi han er en stor dikter, en av de største.

Anmelderne skriver at han er "en av de fremste norske lyrikere i vårt århundre". Slike omtrentligheter er typiske for anmelderiet, og må være det. Det gis ikke endegyldige svar på vurderingsspørsmål. Likevel kan man være mer konkret. De eneste norske lyrikere i dette århundre som kan måle seg med Jacobsen, er Kristofer Uppdal og Olaf Bull, men de har begge imot seg at de kun skaper i mindre deler av århundret. Jacobsen er kanskje den beste norske dikter overhodet i det 20. århundre (når vi utelater de som debuterte før 1900) — større enn Olav Duun, Sigrid Undset og Tarjei Vesaas. Han er blant de beste norske lyrikere gjennom alle tider. Han står ikke tilbake for noen andre enn Henrik Wergeland. Olav H. Hauge, selv en stor lyriker, har sagt det slik: Jacobsens dikt er "noko av det beste som er skrivi her i landet" (Lillebo, s. 351). At han aldri fikk Nordisk Råds litteraturpris er en skandale.

Liv og dikt

Når en dikters liv skal fortelles, kan man ikke gå utenom hans diktning — og dermed resepsjonen av forfatterskapet. Når det gjelder Jacobsen, er sekundærlitteraturen etterhvert blitt stor, og den kan ikke overses. De to biografene har heller ikke oversett den, men de har løst stoffproblemet på en folkelig måte. De skriver først og fremst om hans liv, og mindre om diktningen.

I forhold til lyrikken hans er de minst gode når de vurderer og fortolker den. Ingen av dem er flinke til å vise til tolkningshistorien, og særlig Lillebo synes å ville eie alle innsiktene selv. Det medfører en del overflatiske parafraser. Hos begge virker det noe tilfeldig hvilke dikt som kommenteres, og begge har tendenser til en politisk korrekt lesning av Jacobsens lyrikkverk. Bøkene er altså tynne på et viktig punkt: når det gjelder å fatte kvaliteten i denne lyrikken. Det er vanskelig å finne passasjer som forklarer hvorfor denne lyrikeren er oversatt til noen og tyve språk. Til gjengjeld siterer de bredt fra diktene, og de redegjør greit for omstendighetene rundt hans utgivelser og samtidskritikken (men stort sett også bare den). Det ofres mye plass på å sitere fra anmeldelsene av Jacobsens ulike diktsamlinger, men nesten aldri blir det referert til den seriøse resepsjonen. Dagskritikkens karakteristikker kan ikke kalles annet enn kvalifisert synsning. Hovedfagsavhandlinger, artikler og studier som derimot er skrevet med flere tiårs avstand til diktene og deres tilblivelse, rommer ganske andre perspektiver og innsikter. Men dette kritiske stoffet blir altså i liten grad utnyttet.

Det kan anføres at dette har gjort bøkene mer lettleste enn de ellers kunne ha vært. Det har også medført at deres litteraturfaglige gehalt er blitt lav. Til gjengjeld har de andre ting å by på.

Forholdet mellom liv og dikt

Forholdet mellom liv og dikt er komplekst. For det første gir livet opphav til diktning. Erfaringer og livsforhold kan forklare at diktning overhodet blir til, og at den blir som den blir. Så har vi det motsatte forhold, at diktningen blir et mønster for livet, et forbilde; og for det tredje har vi en stor gråsone mellom liv og dikt.

Det første først. Jacbosens liv og levnet, hans barndom og familie, bosteder og bekjentskaper, reiser og vennskaper — alt dette er med på å forklare hans diktning. Han har selv ivrig trukket frem forholdet mellom by og land, mellom Kristiania og Solør, mellom teknikk og natur, som et avgjørende spenningsforhold i sin poesi. Det er heller ikke uinteressant å vite at det er den og den reise til USA som er bakgrunn for det og det dikt.

Slikt kan ikke forkastes, og det kan heller ikke innsikter som går motsatt vei — der livet mønstres etter en poetrolle som er skapt av diktningen. I de siste tiår av sitt liv fremsto Jacobsen som Dikteren, et menneske som mer var skapt av sin poesi enn av sitt øvrige liv. Mellom de to ytterpunkter, liv og dikt, finnes det, som antydet, en svær gråsone der de to overlapper hverandre. Dette gjelder alt fra litterære påvirkninger, omgangskrets og litterære erfaringer til dagboksnotater, diktutkast og korrespondanse med forlag og andre diktere. På dette felt er Lillebo best. Hun har mest stoff, og hun er grundigst. Ikke minst gjelder dette Jacobsens kryptolitterære virksomhet, hans slagertekster og noveller.

Et dramatisk liv

Rolf Jacobsens liv var ikke rolig og begivenhetsløst. Dramatikken i dette livet er kjent fra før: det dårlige forholdet mellom foreldrene, studietid i Oslo, karriere i Arbeiderbevegelsen, overgang til Nasjonal Samling, redaktørjobben, dommen, straffen og problemene etter krigen, konverteringen, de mange reisene, diktsamlingene og litteraturprisene, det gode ekteskapet og den poetiske svanesang. Jeg tror det er riktig å si at de to biografiene ikke bringer noe betydningsfullt nytt for dagen. Det nye er at de sammenfatter det forut kjente og dokumenterer det — og det gjør de grundig og seriøst. Som levnetsfortellinger er begge meget gode. Begge viser at Jacobsen også var stor og nyskapende som sjornalist. De har i høy grad de samme momenter med. Også vurderingene er samsvarende. Jeg er uenig med de anmeldere som har fremhevet forskjellen på de to. De er mye mer like enn ulike, og de er i det store og hele like gode.

Medlemskap i Nasjonal Samling

Hva er hovedsaken i Jacobsens liv? At han i 1940 meldte seg inn i Nasjonal Samling? Neppe. Men for biografene blir denne sak, som i utvidet forstand sammenfaller med det lange dikteriske opphold mellom 1935 og 1951, en periode på 16 år som utgjør ca. en femtedel av hans liv, en klar hovedsak. Røsbak bruker ca. 200 av sine vel 400 sider på denne periode. Hos Lillebo er balansen noe bedre, på samme periode bruker hun ca. 120 av sine 450 sider. Begge legger altså hovedvekt på den nasjonalsosialistiske episode i Jacobsens liv. Eller kanskje det ikke var noen episode? Hos Røsbak synes det å ha blitt en besettelse å finne ut av dette. Han kan liksom ikke fatte at hans venn, den varme og gode Rolf Jacobsen, har hatt nazi-fortid, og enda verre: har løyet om det. Lillebo er ikke i samme grad personlig rystet.

Det kom ikke akkurat som et sjokk at dette ble en hovedsak, i biografiene og i anmeldelsene etterpå. I Norge synes slike saker å vekke de verste instinkter i folk. Da jeg ble født, trodde jeg at om 100 år ville alt være glemt. Nå tror jeg ikke på noe lenger.

Den eneste overraskelsen er at det — i dagsavisene, ikke i biografiene — blir latet som om noe av dette er nytt. Det er feil. Alt dette var offentlig viten under landssvikoppgjøret, og har selvfølgelig forblitt det. Mye har selvsagt likevel blitt glemt, og biografene har all ære av at de har trukket frem alt dette forut kjente, men æren for å ha gravd det glemte frem skal historikerne Tore Pryser og Guri Hjeltnes ha.

Hva er sakens kjerne? Det har alltid vært kjent at Jacobsen under krigen var ansvarlig redaktør for Kongsvinger Arbeiderblad (Glåmdalen fra 1943), og at han for dette og for medlemskap i Nasjonal Samling ble dømt til straffarbeid i tre og et halvt år, samt 10 års rettighetstap. Kanskje sakens kjerne er forbauselsen over at dette kunne skje. Han hadde nemlig gjort stor karriere i arbeiderbevegelsen. Han var formann i Aasnes Arbeiderparti (1937), gruppefører i herredsstyret og hadde en rekke tillitsverv. Det er liten tvil om at han kunne nådd svært langt innenfor arbeiderbevegelsen om han hadde holdt seg der. Men han brøt ut og meldte seg inn i Nasjonal Samling den 16. oktober 1940, på eget initiativ og uten personlig påvirkning fra noen, som Røsbak skriver.

Det kan ikke betviles at Jacobsen i senere år ved flere anledninger løy om akkurat dette. Han sa at han aldri hadde vært innmeldt, eller at han ble påtvunget medlemskap, at andre meldte ham inn o.l. Jacobsen ville stått seg på å ha vært helt åpen omkring alt dette, men når det gjelder den svært gamle mannen må man likevel være overbærende og gi forskyvningen en stor del av skylden. Det er som Røsbak skriver: "Som så mange andre tidligere NS-medlemmer hadde Rolf Jacobsen laget sin egen versjon av det som var hendt under krigen, en versjon som var til å leve med" (s. 417).

Hvorfor meldte han seg inn i NS?

Mange momenter forklarer Jacobsens valg i 1940. Han har sterk uvilje mot England, sterke kommunistsympatier (og på denne tid består vennskapspakten mellom Hitler og Stalin), og han beundrer tysk kultur. Dertil kommer Nygaardsvold-regjeringens unnfallenhet, mangelen på opprustning og beredskap, som sjokkerer og tar fra ham troen på Arbeiderpartiet. Konge og regjering har dessuten flyktet fra folket. Jacobsen sier (i politiforklaring i 1945): "i det politiske kaos som rådde mente jeg meg berettiget til å handle etter eget skjønn og ansvar" (Røsbak, s.169).

Et viktig moment i Jacobsens forklaringer er at NS ga mulighet for samarbeid med okkupasjonsmakten for å redde det som reddes kunne, å ivareta arbeidernes interesser innenfor rammen av den nye samfunnsorden og forsvare dem mot høyrekreftene. Røsbak skriver: "Drivkraften bak Rolf Jacobsens innsats for NS er hele tiden hans tro på sosialismen i nasjonalsosialismen" (s. 228). Dette høres paradoksalt ut, men det viser seg at det eksisterte en kraftfull venstreradikal fløy innenfor NS, med basis i den såkalte Elverumsgruppen. For disse var sosialismen i nasjonalsosialismen det viktigste. At bildet er lite entydig, kan vi se av det faktum at det var en av Elverumsgruppens forgrunnsfigurer, kaptein Oliver Møystad, senere Quislings hirdsjef, som ledet de norske styrkenes kamp mot tyskerne ved Midtskogen i april 1940.

Et annet motiv for overgangen til NS som Jacobsen selv er inne på mange ganger, er at han så det som viktig å redde avisen og sikre den som lokalavis og arbeideravis.

Redaktørskiftet i januar 1941

Et av de mest gåtefulle punkter i hele denne saken er redaktørskiftet i Kongsvinger Arbeiderblad i januar 1941. Skiftet ser ut til å ha skjedd etter en nøye uttenkt plan, og hjernen bak var Christian Astrup, NS sin propagandaleder i Hedmark. Jacobsen som hadde ledet avisens Flisa-kontor, hadde altså meldt seg inn i NS og skulle erstatte redaktør Aksel Zachariassen, som i tyske øyne var en politisk belastet mann. Zachariassen gikk med på dette da Jacobsen på direkte spørsmål benektet at han var innmeldt i NS. Dette er altså første gang han lyger om sitt medlemskap. I rettssaken etter krigen sier han at han ikke la skjul på sitt medlemskap, men det virker overveiende sannsynlig at Zachariassen har rett på dette punkt.

Likevel kan det virke som om det er mer ved denne saken enn det som er kommet frem. Røsbak har en følelse av at redaktørskiftet kanskje ikke er fullt ut belyst. Jacobsen ville nemlig i 1946 ha samme Astrup til å vitne i saken sin, men pga. byråkratisk sommel nådde han ikke frem med sin anmodning innen ankefristens utløp.

Var Jacobsen nazist?

Jacobsen var altså medlem av Nasjonal Samling. Fra august 1942 var han også presse- og propagandaleder i Kongsvinger lag av NS. Men var han nazist? I rettssaken fremholder han at han hadde søkt å unngå førerkultus, germansk rasetilbedelse og jødehets. Likevel har han som redaktør trykket og skrevet både rasistiske og antisemittiske ledere. Det kan alt i alt virke som om domspremissene er nokså riktige. Retten konkluderte med at det ikke er "tvil om at tiltalte har vært nazist av overbevisning under okkupasjonstiden, selv om han har tilhørt den moderate fløy av NS, og at han ikke har vært ondsinnet" (Røsbak, s. 279).

Selv erklærte han seg ikke straffeskyldig, og det eneste han mener å ha gjort, og som han eventuelt kan straffes for, er arbeidet som redaktør. Men Landssvikanordningen av 15.12.44, som sommeren 1945 ble lov med tilbakevirkende kraft, i strid med Grunnlovens § 97, sa at alle som meldte seg inn i NS etter 9. april 1940 skulle straffes. Det er i ettertid ikke vanskelig å se at dette var barbarisk. Det ble forrresten allerede den gang reist hard kritikk mot dette, bl.a. fra professor i strafferett, Johs Andenæs.

Røsbak er så rystet over det hele at han går over alle grenser når det gjelder å kolportere alle små poenger i for- og etterkant som kan forstørre Jacobsens autoritære holdninger o.l. Han skriver f. eks. i anledning Jacobsens Italia-reise i 1955: "Rolf tar et bilde av paven i vinduet. Hans nye førerskikkelse" (s. 344). Slikt er smakløst. Men selv ikke Røsbak finner noen forbindelse mellom fascismen og diktene. Lillebo har trolig rett når hun hevder at diktet "Tidehverv" (Glåmdalens julenummer 1943) "ser ut til å være det nærmeste man kommer en kobling mellom nasjonalsosialismen og Rolf Jacobsens diktning" (s. 198).

Røsbak er for øvrig nokså overbevisende i sin søken etter Rolf Jacobsens vesenstrekk. Til disse hører uten tvil et enormt behov for noe utenfor seg selv, og slik tegner hans liv seg som en veldig søken etter tilhørighet, knyttet til en serie tankesystemer: kommunisme, fascisme, katolisisme, økologisme. Han er, som Røsbak fremhever, en tviler. Selv som troende er han en tviler. Men — og dette er det særegne, og dette står for min regning — også som tviler er han troende. Han er en trofast tviler.

Særtrekk ved de to bøkene

Røsbak er altså best og mest komplett når det gjelder krigen og redaktørtiden. Han er flink til å fremheve den allmenne historiske sammenheng. Lillebo er imidlertid best når det gjelder omstendighetene rundt diktningen. Slik sett kompletterer de hverandre.

De skiller seg også fra hverandre i form. Lillebo skriver en rein og saklig normalprosa, men Røsbak bryter av og til kronologien med proleptiske rammefortellinger med fri direkte (indre monolog) og fri indirekte diskurs. Denne fiksjonaliseringen er velegnet til å formidle følelser, men virker ellers platt, sammen med en irriterende bruk av historisk presens og fornavns-nevnelse også om den voksne Jacobsen.

Røsbak er flink til å gjenskape farne tiders atmosfære, og hans fremstilling av de store personlige sorgstunder er gripende. Jeg er mindre glad i hans viderediktning på spede faktatråder. Det blir litt mye "kanskje skjedde akkurat det og det". Jeg er også betenkt over hans hang til å spinne videre på Jacobsens dikt. Denne retur fra fiksjonen til livet sauser helt til forholdet mellom fiksjon og fakta. Røsbaks bok har enkelte lyrikkfaglige svakheter som burde vært oppdaget av forlaget. Forlaget har også forsømt seg ved at det har latt en del intime passasjer i brevene fra Jacobsen til hustruen komme på trykk. Meget beklagelig. Røsbak skriver stort sett godt, men han skyr ikke klisjeer som pesten.

Lillebos bok bærer litt preg av at det har hastet med å få den ut.

Et par steder er syntaksen slett, og hun går ikke av veien for tåpeligheter som "Likegyldigheten er menneskenes verste fiende" (s. 286). Hvis det er noe Jacobsens levnetsliv, og hele dette døende århundre sett i sammenheng, har vist og bevist, så er det det motsatte: Engasjement er undergang.