Humanimale leksjoner

… the word novel, when it entered the languages of Europe, had the vaguest of meanings: it meant the form of writing that was formless, that had no rules, that made up its own rules as it went along.

Den nylig nobelprisbelønnede forfatteren J.M. Coetzees siste «roman», Elizabeth Costello, er en tekst som unnslipper tradisjonelle genrekategorier. Den er satt sammen av åtte «lessons» heller enn kapitler, bestående av forskjellige foredrag og taler lagt i munnen på den australske forfatterinnen og litteraturkritikeren Elizabeth Costello, hvor hun reflekterer over problemstillinger som beveger seg fra det litterære til det filosofiske. Det er nærliggende å gripe til betegnelsen idéroman, men den postmoderne tendensen til å bevege seg i grenselandet mellom fiksjon og (litteratur)teori er for så vidt ikke noe nytt i forfatterskapet. Selv om de to diskurstypene kanskje er dårligere integrert her enn tidligere, i den forstand at romanens plott og karaktertegninger nesten drukner i hovedpersonens talestrøm, så er Elizabeth Costello et nytt eksemplar i rekken av Coetzees hybride tekstkonstruksjoner.

Fiksjon og selvbiografi

Denne gangen synes Coetzee imidlertid å introdusere ytterligere et «uroelement». Samtlige av Elizabeths «lessons» baserer seg nemlig på et knippe tekster og foredrag signert forfatteren selv, slik det går fram av den detaljerte referanselisten på siste side. I lesson 1 er det den realistiske romanens grep og konvensjoner som er gjenstand for fortellerens metafiktive kommentarer – et emne som Coetzee ved flere anledninger, både i teori og praksis, har viet en spesiell oppmerksomhet. Den polemiske dialogen mellom Elizabeth og en nigeriansk forfatter som presenteres i lesson 2, «The Novel in Africa», finner likeledes sin parallell i Coetzees skeptiske holdning til négritude-bevegelsen. Elizabeths kritikk av sin forfatterkollegas hang til å essensialisere det «afrikanske», hans tvilsomme oppvurdering av stemmen som mer autentisk enn skriften, er nærmest en rekapitulasjon av Coetzees egne synspunkter i denne sammenhengen.

Er det mulig at Elizabeth Costello kan leses som det siste bindet i en triologi av fiktive memoarer? Parallelt med sine romaner har Coetzee som kjent publisert to tekster, Boyhood. Scenes from Provincial Life (1997) og Youth (2002), hvor det fiktive veves sammen med det selvbiografiske. Det er et beslektet grep vi er vitne til her: via Elizabeth berører romanen emner som på en svært selvbevisst måte korresponderer med Coetzees egne interesseområder gjennom et langt liv. Romanen fremstår, på tross av den distansen introduksjonen av et fiktivt alterego innebærer, som en slags fragmentarisk rekonstruksjon av Coetzees ouevre. (Dette forklarer kanskje også hvorfor forfatteren velger å børste støvet av den noe velbrukte leken med realismens konvensjoner og en nesten stereotypt postmoderne «anti-essensialisme».) Coetzee har en gang uttalt at «all writing is authobiography: everything that you write, including criticism and fiction, writes you as you write it».¹ Selv om han altså synes å være av den oppfatning at skriften per se bringer en i kontakt med det selvbiografiske, har han aldri gått denne tanken nærmere etter i sømmene enn i sin siste roman.

I Youth problematiserer hovedpersonen den selvbiografiske genren ved å antyde at det eneste vi kan ha tilgang på i møtet med vårt eget selv er ulike versjoner eller snarere fiksjoner. Elizabeths skeptiske holdning til ideen om stabil identitet viderefører denne tendensen: «There used to be a time, we believe, when we could say who we were. Now we are just performers speaking our parts.» (s. 19) På spørsmålet «'do you speak for yourself?'» svarer hun følgelig noe forvirret: «'Yes. No, emphatically no. Yes and no. Both.'» (s. 221) Denne forvirringen synes ikke å være forbeholdt fiksjonen: i 1989 ble Coetzee bedt om å holde et par foredrag ved Princeton University, men i stedet for å tale i egen person presenterte han et fiktivt innlegg formidlet via karakteren Elizabeth Costello. Denne merkelige seansen ble siden publisert i en essaysamling under tittelen The Life of Animals (1999), hvor flere andre forfattere, deriblant filosofen Peter Singer og litteraturkritikeren Marjorie Garber, kommenterer og broderer videre på Coetzees foredrag. Elizabeth Costello synes nettopp å springe ut av denne teksten: lesson 3 og 4 er i sin helhet og uten synlige endringer transplantert fra det opprinnelige essayet, hvor det sentrale temaet er relasjonen mellom dyr og mennesker.

Dyrenes liv

Elizabeth har på sine eldre dager, til sønnens fortvilelse og forundring, utviklet et brennende engasjement for dyr og dyrs rettigheter. Hun reiser rundt og holder foredrag hvor hun dels forvirrer, dels provoserer, sine tilhørere ved å reise spørsmål rundt menneskers behandling av dyr. Den pinlige tausheten som brer seg blant tilhørerne i salen har flere årsaker. Elizabeth gir ikke publikum det de forventer seg – en lett fordøyelig presentasjon av seg selv og sine romaner. Ifølge sønnens kone, Norma, som har en doktorgrad i filosofi, mangler Elizabeth dessuten den nødvendige kompetanse som emnet krever: hele affæren er omgitt av en flau eim av sentimentalisme som ikke faller i god jord i akademiske kretser. Det kontroversielle ved Elizabeths synspunkter henger ikke minst sammen med fremstillingsformen. Hun tar utgangspunkt i den velkjente analogien mellom nedslaktingen av dyr og nazistenes massehenrettelse av jøder under andre verdenskrig, men tillater seg i neste øyeblikk å stokke om på sammenligningen:

… we are surrounded by an enterprise of degradation, cruelty and killing which rivals anything that the Third Reich was capable of, indeed dwarfs it, in that ours is an enterprise without end, self-regenerating, bringing rabbits, rats, poultry, live-stock ceaselessly into the world for the purpose of killing them. (s. 65)

Elizabeths retoriske sjonglering vekker naturlig nok anstøt: sammenligningen er blasfemisk og misforstått fordi den, ifølge en indignert motstander, «insults the memory of the dead» (s. 94) og bruker jødenes lidelse til sitt eget formål på en usømmelig måte. Men hennes synspunkter er ikke bare kritikkverdige ut ifra et moralsk ståsted. Til tider beveger hun seg også på gyngende grunn hva angår koherent argumentasjon, og går heller ikke av veien for å ty til det som for hennes tilhørere fremstår som banaliteter – «the kind of easy, shallow relativism that impresses freshmen.» (s. 91) I første omgang synes den svake argumentasjonen å illustrere hovedpersonens begrensede perspektiv, og implisitt forfatterens distanse til Elizabeth, men dette inntrykket nyanseres underveis. Hun er forfatter av fiksjoner, påpeker hun, og ikke filosof, og med rasjonaliteten som mal må hun nødvendigvis falle igjennom.

Motsetningen mellom filosofi og fiksjon, en logisk kontra en poetisk tilnærming til virkeligheten, er et sentralt tema i romanen. Elizabeth forholder seg svært kritisk til det å bruke fornuften som en målestokk på det menneskelige og verdifulle; det er nettopp denne oppvurderingen av en tendens i bevisstheten, hevder hun, som rettferdiggjør menneskers behandling av dyr som slaver:

'Cogito, ergo sum,'[…]. It is a formula I have always been uncomfortable with. It implies that a living being that does not do what we call thinking is somehow second-class. To thinking, cogitation, I oppose fullness, embodiedness, the sensation of being – […] – a heavily affective sensation – of being a body with limbs that have extension in space, of being alive to the world. (s. 78)

I lesson 1 og 3 bruker hun Kafkas Report to an Academy – en fortelling som gjengir den siviliserte, humaniserte apen Red Peters tale for en lærd forsamling – for å illustrere sin egen rolle som forfatter. Bildet av mennesket forkledd som dyr eller dyret forkledd som menneske er et komplekst symbol. På ett nivå bruker hun apen som et bilde på seg selv: et forpint dyr konfrontert med et panel av dommere på jakt etter hennes «main message», hennes cogito. Hun avkreves klare synspunkter på alt mellom himmel og jord: «What does she think about neoliberalism, the woman question, Aboriginal rights, the Australian novel today?» (s. 10) I lesson 8, «At the Gate», utdypes denne analogien. Her befinner hun seg i et forværelse til himmelen, konstruert som et purgatorio av litterære klisjeer med Kafkas Foran Loven som forbilde. For å åpne porten kreves det at hun forfatter en bekjennelse hvor hun gjør rede for hva hun tror på. «'Without beliefs we are not human.'» (s. 200), hevder en av hennes dommere. I likhet med apen utsettes hun med andre ord for en jury med rett til å måle hennes verdi, hennes humanitet, med fornuften som målestokk.

På et annet nivå antyder teksten at menneskedyret ikke utelukkende er en analogi, som når Elizabeth gjør publikum oppmerksom på at hun ikke bruker Kafkas ape som et bilde på seg selv: «I feel like Red Peter – […]. I did not intend it ironically. It means what it says.»(s. 62) Hun er av den oppfatning at den fornuftsbaserte tradisjonen mangler evnen til å leve seg inn i andre eksistenser, å sympatisere med og engasjere seg i dyret på en måte som opphever distansen. Med poesien som forbilde tilbyr Elizabeth derfor en alternativ tilnærming til dyret som overlapper med hennes eget litterære prosjekt: «it is a matter – […] – not of inhabiting another mind but of inhabiting another body.» (s. 96) Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva eller hvem hun kan leve seg inn i: «If I can think my way into the existence of a being that never existed, then I can think my way into the existence of a bat or a chimpanzee or an oyster, any being with whom I share the substrate of life.» (s. 80) Her er vi igjen vitne til det ekstreme ved Elizabeths synspunkter, denne gangen på grensen til det komiske. Men både hennes oppvurdering av kroppens erfaring og lengselen etter et perspektiv hinsides menneskets rasjonelle bevissthet, hever seg over dette tilløpet til parodisk distanse.

Tro og fiksjon

I likhet med Elizabeth kan det synes som om Coetzee i sin siste roman har byttet beite, og overgangen fra en postkolonial problematisering av rasekonflikter til en tematisering av menneskers undertrykkelse av dyr kommer trolig like overraskende på Coetzees som på Elizabeths leserskare. Romanens blandede mottagelse kan dessuten tyde på en betydelig usikkerhet hos kritikerne, som ikke minst henger sammen med problemet med å lokalisere forfatterens ståsted. Gjennom hele forfatterskapet har Coetzee konstruert upålitelige fortellere, som han på den ene siden bruker for å utforske og kritisere en kolonial, hvit mentalitet, men som han på den andre siden heller ikke tar fullstendig avstand fra. Denne ambivalensen – kombinasjonen av distanse og nærhet, kritikk og identifikasjon – synes også å gjøre seg gjeldende i Elizabeth Costello. Elizabeths refleksjoner er, som nevnt, preget av overdrivelser og mangel på sammenheng. Romanen er ikke strukturert som en lineær utvikling av en tankerekke: den er full av interne spenninger og selvmotsigelser. Elizabeth har evnen til å leve seg inn i en østers, men sine nærmeste kjenner hun nesten ikke. Hun kritiserer forfatteren Paul West fordi han i en av sine romaner lever seg inn i en ond bevissthet, og med dette står i fare for å smitte både seg selv og leseren med ondskapen. Siden avslører hun paradoksalt nok at hun selv er åpen for alle stemmer, at hun ikke ville ha betenkeligheter med å tale med morderens røst i sin fiksjon.

Selv om hovedpersonens synspunkter iblant fremstår i et ironisk lys, er det vanskelig å vite hvor Coetzee vil hen med denne fortellerens refleksjoner, hva som er denne tekstens «budskap». Det var tilsynelatende enklere da han skrev med utgangspunkt i sitt hjemland – det var liksom innlysende at han ikke sympatiserte med sine karakterer når de avslørte sine fordommer. Men også i sine tidligere romaner lar Coetzee karakterene i stor grad leve sitt eget liv, uten eksplisitte korreksjoner eller en pålitelig stemme som kan skille sant fra usant. Teksten gir sjelden klare signaler på hvor man har forfatteren: er han der i det hele tatt, eller er det bare skriften som driver sitt avpersonaliserte spill med leseren? Er dette det nærmeste man kommer det selvbiografiske i en tid hvor det ikke er godt å si hvorvidt det er skriften som konstruerer subjektet eller omvendt?

Den siste muligheten utforskes i Elizabeths første utkast til en bekjennelse, hvor hun beskriver sin egen forfattergjerning på følgende vis: «I am a writer, a trader in fictions, […]. I maintain beliefs only provisionally: fixed beliefs would stand in my way.» (s. 195) Senere utdyper hun denne beskrivelsen av sitt kall: «It is not for me to interrogate, to judge what is given me. I merely write down the words and then test them.» (s. 199) Hun forestiller seg forfatteren som en tom beholder eller et medium for andres tanker. Til en viss grad har dette også vært Coetzees poetikk. Kjernen i hans skriftpraksis består i å dykke ned i det litterære arkivet, pode seg inn på «fremmede» språk og inngå i dialog med intensjoner som ikke er hans egne. Men via Elizabeth problematiseres nettopp dette prosjektet: underveis synes hun ikke bare å ha mistet evnen til å mene noe selv, ofret sin identitet (og humanitet) på fiksjonens alter, men hun beskyldes også for å forveksle ansvarsløshet med frihet: «'Unbelief – entertaining all possibilities, floating between opposites – is the mark of a leisurely existence, […].'» (s. 213)

Avslutningsvis synes Elizabeth likevel å nærme seg en slags erkjennelse, noe hun kan tro på, om enn famlende. Hun tror på opplevelsen av sin egen kropp: «Not only is she in this body, this thing which not in a thousand years could she have dreamed up, so far beyond her powers would it be, she somehow is this body.» (s. 210) Hun kan tvile på sin egen fornuft og på språkets evne til å gripe virkeligheten, men det sanselige kan hun ikke bortforklare, hvor innfiltrert hun enn måtte være i postmodernitetens simulakra. Og det er denne umiddelbare erfaringen av sin egen kropp som på et vis forener henne med dyrene og belyser hennes interesse for dem: hun tror på froskene, forteller hun sine dommere, på tilsynelatende ubetydelige livsformer som ignorerer hennes eksistens og befinner seg på sidelinjen av den menneskelige bevisstheten. Hennes engasjement for dyrene, avslører hun, skyldes «a desire to save my soul». (s. 89)

I flere av Coetzees romaner inntar dyr en sentral plass: tidlig i forfatterskapet vrimler det av enigmatiske insekter, og i Disgrace (2001) gjenfinnes motivet i hovedpersonens omsorg for dødsdømte hunder. Elizabeth Costello viderefører og belyser denne symbolikken: Elizabeths bekjennelse vitner om en lengsel etter det som situerer seg utenfor menneskets språk og rasjonalitet, en frelse fra og en respekt for det som unndrar seg det menneskeskapte perspektiv. Romanen avsluttes med et mystisk etterord hvor Elizabeth tar spranget ut i det irrasjonelle: en drømmelignende sfære hvor kroppens ekstase presser det logiske språket henimot dets yttergrenser. Og det er kanskje her, i lengselen etter et perspektiv på virkeligheten som unnslipper det menneskelige, og underforstått rasjonelle, at Elizabeths streben faller sammen med Coetzees.