I det grenseløse

Tezer Özlüs eneste roman og det andre av de tre verkene hun fikk publisert før sin tidlige død, framstår som en kollasj av minner, landskapsbetraktninger, menneskemøter og tanker. Den navnløse fortellerens fragmenterte refleksjoner over kløften mellom oppveksten i et patriarkalsk samfunn uten kjærlighet og lengselen etter å forstå og oppleve verden i all dens motstridighet og skjønnhet, er svimlende. Fortellingen hopper fra familiehjemmet og skolen til sinnssykehus, og fra hjemlandsbyen og Istanbul til Berlin og Paris, for så å vende tilbake til middelhavskysten. I dette puslespillet forsøker hun å bringe klarhet i de urmenneskelige spørsmålene: Hvem er jeg? Hvem er du? Hva gjør oss til oss? Hva er det som kobler oss sammen?

Fra kortromanen fant sin vei til Vesten, først i engelsk oversettelse for to år siden, har diskusjonen dreid seg om måter Özlü bryter med den tyrkiske romantradisjonen på. Dette bruddet avspeiles klart i den tilsynelatende usammenhengende strukturen innad i romanens fire hoveddeler. Mens disse hoveddelene er satt opp delvis tematisk og delvis kronologisk – fra refleksjoner over henholdsvis familielivet, skoleårene, tida på sinnssykehus og til slutt friheten som kommer etter at hun skrives ut – er det i kapitlenes individuelle oppbygning vi møter det utradisjonelle i Özlüs fortellemåte. Hun lar fortelleren overskride grenser for tid og rom ved å plassere henne vekselsvis i barndomshjemmet, på Istanbuls brede bulevarder, på den katolske jenteskolen, på psykiatriske klinikker og så tilbake til landsbyen igjen. På den måten kartlegger hun nemlig det fragmenterte i fortelleren selv, delt som hun er mellom den grufulle omverdenen og egne idealer. Det er denne splittelsen man legger merke til ved Özlüs hovedkarakter, som minner om det kafkaske forfatteren lot seg inspireres av.

Allerede fra de innledende sidene kjenner vi på striden mellom fortelleren og omgivelsene hennes. Hun føler med hele sitt vesen at hun ikke passer inn, verken hjemme eller ute i verden. Hun forakter den militante måten faren fører hus på, de trange blindveiene i hjembyen, de fastsatte pliktene sine og alt det ubrukelige hun lærer på skolen. Denne forakten blir nesten håndgripelig i beskrivelsene av farmorens gjentakende, gudfryktige, uforanderlige hverdag, og særlig i refleksjonene over at det ikke er kjærlighet som ligger til grunn for forholdet mellom mor og far, men heller et tradisjonsbetinget ansvar. Idet hun drømmer om bredden en storbys bulevard har å by på, enser hun en større verden der ute:

Disse høstene, vintrene, vårene og somrene er vi fremdeles barn. Men i stedet for barnlig glede går vi rundt med en merkelig misnøye, et ubehag. Vi irriterer oss over lærerforeldrene våre, de trange husene i de muslimske kvarterene, den katolske stemningen på klosterskolen, over nonnenes ubegripelige oppførsel som går på tverke med alt vi selv tenker, over at vi ikke har noen andre lærere eller måter å lære på som kunne gitt tankene våre retning, ja, hjulpet oss å forstå det livet som venter oss. Vi trenger å forstå hva livet er, men i stedet blir den virkelige verden, den vi skal leve i, presentert for oss som et fremmedelement. Som globusen som hentes frem i geografitimene. Ingen forteller oss at livet ikke er noe annet enn dager, netter og årstider. Vi venter på at en eller annen innsikt plutselig skal åpenbare seg. Vi forbereder oss, men på hva? […] Jeg lengter etter å åpne meg opp for noe, dra et sted, forstå verden. Jeg har en sterk fornemmelse av at verden er så mye mer enn det vi har opplevd og lært. Men på den tiden fantes det ingenting som kunne gi disse tankene retning.