I det grenseløse

Tezer Özlüs eneste roman og det andre av de tre verkene hun fikk publisert før sin tidlige død, framstår som en kollasj av minner, landskapsbetraktninger, menneskemøter og tanker. Den navnløse fortellerens fragmenterte refleksjoner over kløften mellom oppveksten i et patriarkalsk samfunn uten kjærlighet og lengselen etter å forstå og oppleve verden i all dens motstridighet og skjønnhet, er svimlende. Fortellingen hopper fra familiehjemmet og skolen til sinnssykehus, og fra hjemlandsbyen og Istanbul til Berlin og Paris, for så å vende tilbake til middelhavskysten. I dette puslespillet forsøker hun å bringe klarhet i de urmenneskelige spørsmålene: Hvem er jeg? Hvem er du? Hva gjør oss til oss? Hva er det som kobler oss sammen?

Fra kortromanen fant sin vei til Vesten, først i engelsk oversettelse for to år siden, har diskusjonen dreid seg om måter Özlü bryter med den tyrkiske romantradisjonen på. Dette bruddet avspeiles klart i den tilsynelatende usammenhengende strukturen innad i romanens fire hoveddeler. Mens disse hoveddelene er satt opp delvis tematisk og delvis kronologisk – fra refleksjoner over henholdsvis familielivet, skoleårene, tida på sinnssykehus og til slutt friheten som kommer etter at hun skrives ut – er det i kapitlenes individuelle oppbygning vi møter det utradisjonelle i Özlüs fortellemåte. Hun lar fortelleren overskride grenser for tid og rom ved å plassere henne vekselsvis i barndomshjemmet, på Istanbuls brede bulevarder, på den katolske jenteskolen, på psykiatriske klinikker og så tilbake til landsbyen igjen. På den måten kartlegger hun nemlig det fragmenterte i fortelleren selv, delt som hun er mellom den grufulle omverdenen og egne idealer. Det er denne splittelsen man legger merke til ved Özlüs hovedkarakter, som minner om det kafkaske forfatteren lot seg inspireres av.

Allerede fra de innledende sidene kjenner vi på striden mellom fortelleren og omgivelsene hennes. Hun føler med hele sitt vesen at hun ikke passer inn, verken hjemme eller ute i verden. Hun forakter den militante måten faren fører hus på, de trange blindveiene i hjembyen, de fastsatte pliktene sine og alt det ubrukelige hun lærer på skolen. Denne forakten blir nesten håndgripelig i beskrivelsene av farmorens gjentakende, gudfryktige, uforanderlige hverdag, og særlig i refleksjonene over at det ikke er kjærlighet som ligger til grunn for forholdet mellom mor og far, men heller et tradisjonsbetinget ansvar. Idet hun drømmer om bredden en storbys bulevard har å by på, enser hun en større verden der ute:

Disse høstene, vintrene, vårene og somrene er vi fremdeles barn. Men i stedet for barnlig glede går vi rundt med en merkelig misnøye, et ubehag. Vi irriterer oss over lærerforeldrene våre, de trange husene i de muslimske kvarterene, den katolske stemningen på klosterskolen, over nonnenes ubegripelige oppførsel som går på tverke med alt vi selv tenker, over at vi ikke har noen andre lærere eller måter å lære på som kunne gitt tankene våre retning, ja, hjulpet oss å forstå det livet som venter oss. Vi trenger å forstå hva livet er, men i stedet blir den virkelige verden, den vi skal leve i, presentert for oss som et fremmedelement. Som globusen som hentes frem i geografitimene. Ingen forteller oss at livet ikke er noe annet enn dager, netter og årstider. Vi venter på at en eller annen innsikt plutselig skal åpenbare seg. Vi forbereder oss, men på hva? […] Jeg lengter etter å åpne meg opp for noe, dra et sted, forstå verden. Jeg har en sterk fornemmelse av at verden er så mye mer enn det vi har opplevd og lært. Men på den tiden fantes det ingenting som kunne gi disse tankene retning.

Og hun tror at den bredden vil hun først få oppleve i Istanbul og byens natteliv. Det tar imidlertid ikke lang tid før skuffelsen og uroen setter seg fast i henne på nytt. Jo flere menn hun møter og snakker med, jo klarere blir det for henne hvor bundne de er til det materielle i livet, noe hun selv opplever som en elendig tilværelse. På den tida er Istanbul i stor endring, og nye generasjoner har revolusjonens ånd i lungene. Det er tydelig spenning mellom verdiene hun har fått med seg fra familien, og det mindre stive verdensbildet hun tegner seg gjennom tilfeldige samtaler og egne betraktninger. Hun engster seg imidlertid over at begge deler byr på den samme trangheten i eksistensen.

Så hun fortsetter å lete etter frihet, grenseløshet og en løsning på sin ensomhet i enda større byer, som Berlin og Paris. Hun gifter seg for å komme seg vekk fra alt hun har kjent hittil, og hun håper på at storbyenes mangfold kan hjelpe henne med å overkomme den stikkende følelsen av å være en passiv betrakter i det ensidige, tomme livet hun blir presentert for. Men uroen og ensomheten vedvarer idet hun nå føler på den samme kulden i ekteskapet sitt som hun enset hjemme mellom foreldrene. Hverdagen har nærmest blitt uutholdelig for fortelleren, for hun kan ikke forsone seg med at hennes eget liv for hver dag som går, ligner stadig mer på det smale livet til alle hun kjenner. Skuffelsen har vokst seg så stor at vi blir vitne til hennes økende psykiske forfall, fra de første selvmordstankene som dukker opp i ungdommen, til hun blir innlagt på psykiatriske klinikker og mottar elektrosjokkbehandling.

Og det er her Özlüs fortelleteknikk er på sitt mest mesterlige:

Og nå er jeg midt i sjokket. Når jeg får elektrosjokkbehandling, kan jeg fortsatt tenke. Jeg kan fortsatt høre: «… det har gått så langt at de gir meg elektrosjokk / kanskje de gir meg elektrosjokk for at jeg skal snakke / legen må ha kommet hjem til meg / elektrosjokkapparatet hans ser så rart ut / som trekassen til en skopusser / kanskje han har gjort noe feil med elektrisiteten / eller byens strømmer / de heves og senkes / og dreper folk / og nå er jeg i elektrosjokk-koma i mitt eget hjem / vil de at jeg skal snakke / vil mannen min virkelig vite om jeg har vært utro eller ikke / hvis han blir bedratt hva så hvis han ikke blir bedratt hva så / får de meg til å snakke / snakker jeg / de får ikke gjøre dette mot meg / jeg har jo ingen hemmeligheter / jeg har alltid vært snill selv når jeg har vært syk / jeg har aldri skreket til noen / jeg har aldri gått løs på noen / jeg har bare lidd alene hele tiden / jeg skal dø hva så / hva hvis jeg dør / men de har bommet med styrken på elektrosjokket / elektrisiteten får metallfyllingene i tennene mine til å dirre / det er uutholdelig / jeg vet at noen dør av elektrosjokk / de har fortalt meg det / jeg hørte det da jeg fulgte forelesninger på sykehusene / jeg lærte / er Süm sammen med meg / hun kan ikke være det / mor broren min mannen min / i sjokket skjønner jeg at de er her / og jeg vet hvem legen er / snart skal jeg lukke øynene og dø / nå er det ingen som kan plage meg / hva er det de vil / gi meg så mye strøm at jeg dør / jeg er ikke sint / de vil bare mitt beste / er dette naturlig / kan man leve tenke oppleve dette / det er kanskje naturlig»

Vi leser ikke bare beskrivelser av fortellerens tanker mellom sjokkene, men det er som om vi opplever dem sammen med henne – effekten av den oppbrutte skrivestilen er en intens forankring i situasjonen. Hendelser under oppholdet på klinikkene avbrytes av tilfeldige livsminner, landskapsbilder fra forskjellige steder og suicidale tvangstanker. Vi er inne i hodet hennes, og både hun og vi sliter med å skille mellom realiteten og hallusinasjonene. Så når hun skrives ut, inntreffer det like brått for leseren som for henne. Hun er ikke frisk, og hennes overraskelse over å ha blitt satt fri peker mot at hun selv innser det.

Men det er kanskje særlig her vi kjenner oss igjen i Özlüs forteller: For når man har sunket så dypt at man har nådd bunnen, synes overflaten lysere og verden virker romsligere. Hennes nyvunne frihet later ikke til å være den samme som den hun har lett etter hittil. Det er hennes enorme frykt for å bli forlatt og innlåst igjen som tvinger henne til å finne den etterlengtede storheten i sin egen tilværelse. Lykken hun kjenner på idet hun kommer seg ut av sykehuset, oppfordrer henne til å finne sin ønskede frihet innenfor livet hun allerede har.

Og hun klarer tilsynelatende å finne den endeløsheten på tross av tilværelsens iboende tranghet. Kulden som øser ut av mimringen i begynnelsen av romanen, og forakten fortelleren har for livet hun tildeles arbitrært mens hun med hele seg leter etter grenseløshet, erstattes med forsoning. Selv sier hun at hun nå er «åpen for livet», for både landsbyens blindveier og byens betong. Men varmen som fyller leseren mot slutten av romanen, forårsakes av at fortelleren vår endelig åpner seg for medmenneskene sine. Og det er kun etter at hun har stilt seg sårbar for andre, at hennes livslange ensomhet temmes:

Årene og alt de har ført med seg, har ikke tatt knekken på meg. Tvert imot har de styrket følelsene mine. De har lært meg at det vakreste som fins er å elske et annet menneske, å berøre et annet menneske, å hengi seg til nytelsen i å bli ett med et annet menneske. […] Livets vakreste øyeblikk. Øyeblikket da jeg kjenner dypt inni meg at havene, strendene, vindene, jorda og himmelen forenes med livet. Det hellige øyeblikket som forener to mennesker. Evigheten. Øyeblikket som bringer alle tider sammen. Det evige i øyeblikket når to mennesker smelter sammen, må være meningen med menneskelivet. […] Meningen med verden må finnes i sitringen to mennesker opplever når de omfavner hverandre. Denne sammensmeltningen som strekker seg mot evigheten, som skaper, som vedvarer, og som bringer livet inn i fremtiden …

Fortelleren vi møter mot slutten av kortromanen, er på mange måter både lik og ulik den vi møter i begynnelsen. Dette reflekteres også i måten hun forteller på, med landskapsbeskrivelser som har en tendens til å høres repeterende ut, for hun enser fremdeles den samme kløften mellom sin idealiserte tilværelse og hverdagsrealiteten. Men samtidig som hun er utilfreds med medmenneskenes økende verdsetting av det materielle og plages av at asfalt og betong i stadig større grad farger verdenen hennes grå, er uroen hennes mildere. For hun finner seg i at det å leve er kontinuerlig å være spent mellom motsetninger og paradokser, kjenne på både varmen fra sola og vinterens nådeløse vind, ja, treffe på både det skånsomme og det grufulle i mennesket. Hun slår seg endelig til ro med at livets skjønnhet, den hun hele tida er ute etter, bunner nettopp i disse motsetningene. Hun klarer å innse at det er nok plass til å oppleve eksistensens storhet og endeløshet på tross av og innenfor dens forhåndsbestemte, arbitære grenser.