Årets siste utgave av denne spalten er en på ingen måte idiotsikker guide til deg som er ute i siste liten med julehandelen. Men hvem vil egentlig ha idiotsikre julegaver?
Fra venstre og med klokken: Dypt vann av Patricia Highsmith (Gyldendal, 1977-utgaven), The Lifted Veil av George Eliot (Penguin Classics, 2016-utgaven), Tripprapporter og Dagarna, dagarna, dagarna av Tone Schunnesson (begge Norstedts), Self-Portrait av Celia Paul (Jonathan Cape).
Dypt vann
Patricia Highsmith
Roman, 196 sider
Gyldendal, 1959
Strategien bak denne månedens valg har vært skamløs forfølgelse av personlig smak. Jeg har ikke tatt så mye som et salsatrinn utenfor komfortsonen, noe som muligens begrenser utvalgets egnethet som siste-minutts idiotsikre julegaver. Om du derimot har en person i livet ditt som aldri får nok av elskverdige forstadsmordere, upassende seksuelle affærer, høysensitive pamper og hjerteknuste eks-bloggere med penge- og rusproblemer, som du ikke vet hva du skal gi til, så er dette guiden for deg!
Et av plottene jeg alltid har vanskelig for å motstå er «ektefeller som forakter hverandre og/eller ønsker å drepe hverandre» (med mindre paret viser seg å være hemmelige agenter eller spioner; jeg foretrekker personlig fremfor geopolitisk motivert agg). Iris Murdoch er en mester innen sjangeren. Det er også Patricia Highsmith. Som så mange andre bøker om tilfrosne ekteskap, utspiller hennes Dypt vann seg i de amerikanske forstedene. Her kunne Vic Van Allen levd et rolig og tilfredsstillende liv, med sneglene han holder som kjæledyr, det lille trykkeriet han drifter og gode naboer, hadde det ikke vært for kona Melindas utallige og offentlige sidesprang, som han i årevis har vært taust og i overkant høflig vitne til. Ikke nok med at hun bedrar ham, hun gjør det med en elendig rekke av middelmådige, bablende idioter, som Van Allen er tvunget til å sosialisere med i eget hjem og på nabolagets fester, med et påklistret smil om munnen og et hat som, når det omsider bobler opp fra de kalde dybdene, får voldelig utløp.
Dypt vann ble først utgitt som Deep Water i 1957. Den norske oversettelsen fra 1959, for tiden ute av trykk, er gjort av Inger Hagerup, som nå – i tillegg til å ha forsynt min barndom med dens fineste rim og sanger – har latt meg vite at den alt right-populariserte fornærmelsen cuck på norsk er hanrei. En filmatisering regissert av Adrian Lyne, mannen bak Farlig Begjær og Uanstendig forslag, med Ben Affleck i rollen som Vic Van Allen, blir etter sigende tilgjengelig for strømming i 2022, så hvis du eller den du har kjær vil rekke å lese boka uten Afflecks oppsyn på netthinnen (om jeg ikke allerede har ødelagt den gleden), bør du skynde deg med å kjøpe boka fra et av landets antikvariater.
Self-PortraitCelia PaulMemoarer, 224 siderJonathan Cape, 2019