Om Pragma av Simen Svale Skogsrud.
Simen Svale Skogsruds (f. 1972) debutroman Pragma utfordrer definitivt den tradisjonelle romansjangeren. Det er ikke hver dag en roman utformes over en konsulentrapports lest – selv om det nok må sies å være en konsulentrapport av det mer outrerte slaget – og de mange stilskiftene, språkene, grafiske elementene og fortellergrepene innevarsler tidlig at her er formen en sentral del av innholdet. Få sider er lest før dagligtale erstattes av digitale i en vanvittig multimediamarkedsføringslingo, se bare her:
Målgruppeadferd er predikert fra identitetsmatrisen ved hjelp av bayesisk ekstrapolasjon informert av psykodemografisk erfaringsmateriale fra databasen og simulasjonsclusteret PLEBS. Det projiserte produktet vil ha en snowballing-faktor på mellom 1.72 og 3.45, med en 3:8 emfase ved 3.01, nøkternt vurdert. Dette er grovt sammenlignbart med Pampers GetUp&Go og Star Wars 2: War of the Clones og er å regne som relativt høyt gitt den krevende målgruppen (REbC18-34, se vedlegg II). (s. 14)
Kaudervelsk for deg og meg, men arbeidsspråket til Peter P. Freeman, kjerneideolog i konsulentselskapet Dyson.Pragma – «næringslivets Death Star, konsulentbransjens Heart of Darkness». Merkevareprodusenter verden over investerer hundrevis av millioner på at Peter og hans like skal analysere, dissekere og desinformere forbrukere over den ganske klode, og i denne bransjen er Peter den beste av de verste. Suksessen forhindrer ham likevel ikke i å være så desillusjonert og utbrent som bare kjernemålgruppe BCfA27-38, «velutdannete sekstiåtterbarn med framskreden weltschmerz», kan være. Ingenting virker lenger ekte for Peter, alt er en langt fremskreden mikstur av nummenhet og frustrasjon.
Rundt meg plasseres scatterplots, rentegnes flytdiagrammer, velges fargeprogram og bulkhandles stockfotos. Trykkerikrangling, powerpointsnekring. Said lager kortversjoner til intranettet, flashcards til konsulentene og høykomprimerte limerick-versjoner til topplederne. Faen. Nå blir det sånn igjen: Jeg må PULE! Jeg må BANKE NOEN! Jeg går og DRIKKER MEG DRITA! (s. 24)
Slik ukontrollert oppførsel er det lite forståelse for i firmaet Dyson.Pragma, og Peter blir anmodet om å ta seg litt fri. Som en slags hjemmelekse får han i oppdrag å utarbeide en «markedsdemonografi», som skal fange opp hvilke nye tegn som gjør seg gjeldende i en tid der vi er «på toppen av toppen av brytningspunkten mellan et groteskt välfärdssamhelle och en panegyrisk konsumtionskultur på petroleums-köret», og der myten om rebellen er i ferd med å miste sin kommersielle kraft. Hvor går veien når alt som minner om opprør er gått ned i det subversive sluket? I Pragma går den i flere retninger, etter hvert som vi introduseres for de «spesimen» som skal utgjøre grunnlaget for Peters demonografi.
Først går ferden med flashzoom til en feststemt Rosenkrantzgate på midten av nittitallet, der Thea Hoff Love står alene, nettopp forlatt av Alice og Dvergen, henholdsvis elskerinne og venn (eller kanskje snarere marionett, Dvergen altså). Thea har tidligere aspirert til jobb i Dyson.Pragma, men har endt opp som plotkonstruktør og designer for fenomenet Dvergen: En nynorsktalende hypervoldelig cyberspeedmetalbandvokalist, med fortid som skinkemaskinmater ved Grandiosa-fabrikken på Stranda (That's how to make a monster, baby!) og alle kultkonsulenters og imagebyggeres våte drøm. Thea oppsøker en gammel venninne, og gjennom en nattlig samtale får vi presentert en typisk 90-talls (arbeids)narkomans forvirrete posisjonering mellom cyberspace, den døende rocken, techno, sleipe kvasimedievitere og postpostmodernister.
Dernest er spranget stort: Vi tas til Nordmarka, et sted mellom Sognsvann og Skjennungen, der en gammel mann går en siste tur med sin altfor gamle hund. I et årelangt anfall av forskrudd sentimentalitet har mannen, som er pensjonert kirurg, byttet ut så godt som alle organer og deler på sin beste venn i et desperat forsøk på å lure døden. Via en bekjent som jobber i – ja, nettopp – Dyson.Pragma har kirurgen blant annet fått tilgang til japansk nevroteknologi. Resultatet er en terrier som har rundet 40 og definitivt har sett bedre dager. Det er liv, men ikke liv laga.
Men jeg kan jo se det selv, at noe er borte. Blikket hennes som har dødd hen. Som har etterlatt meg med en ren kropp, en overlevelsesmaskin som spiser og sover og ellers ingenting. Skal jeg begynne å snakke om en åndelig dimensjon? Jeg aner ikke. […] Jeg er bare veldig ydmyk i forhold til det hele. (s. 135)
Så går turen til frisørlærlingen Alice på Tøyen, som sammen med venninnen Minken bestemmer seg for å gi den ultimate make-over til en førti år gammel, støgg, feit, apatisk og hjemme-hos-mamma-boende kunde. Ved hjelp av litt god, gammeldags seksualisert vold og noen fantasifulle tvangsimpulser bringer jentene nytt liv til kunden på beste Frankenstein-manér.
[…] en dag gjemte vi oss utafor med noen krykker Minken hadde lånt av legevakta for mange år siden. Når han kom ut, dengte vi han med dem til han ikke klarte å stå lenger. Etter det begynte'n å følge med, da slukna ikke øya hans mer. (s. 158)
Men som i originalhistorien går det også her fullstendig galt når skaperen mister kontrollen over det skapte. Den tidligere så ubehjelpelige frisørkunden blir et sexmonster som feier over det meste, inkludert søstrene til diverse medlemmer av B-gjengen, med påfølgende heksejakt og blodsutgytelse som eneste mulige utgang.
Det handler med andre ord om forskjellen på liv og livskvalitet, der det ene overhodet ikke betinger det andre. Ubehaget og leden blir sterkere og sterkere idet romanens siste fortellerinstans overtar, på vei mot et elendig nachspiel der to kropper møtes i et desillusjonert og dels tiltvunget seksuelt samspill.
[…] jeg kan ikke annet enn å ta og stoppe henne og når hun ikke vil slappe av må jeg holde henne fast men vi mister balansen og ramler over puffen og jeg vil at hun skal være glad, jeg vil ikke at hun skal være redd, jeg vil at hun skal ... jeg vil se henne lykkelig […] hun er allerede våt så det renner – det er så jævlig sexy: kroppen hennes som kan bli så sprengkåt uten et spor av glede […] Vi røyker. Så gir hun meg et kaldt blikk. Kanskje det er fullt av hat, eller så er det bare meg. (s. 190–193)
Hat eller elskov, forskjellen er på det nærmeste utvisket. Prinsippene er borte, igjen står bare fragmenter: av splittet seksualitet, av lek med liv og død, av ulike ekstreme former for populærkultur og uttrykk. Hva er det da det handler om? For å si det med bokens egne ord: «Reality consists only of beliefs, og den som kontrollerer fortellingen, kontrollerer virkeligheten» (s. 109). Men når det ikke er én forteller som kontrollerer romanen, men heller en femstemt (minst!) polyfoni, blir romanuniverset også splittet opp i forskjellige virkeligheter og sannheter. Å få alle disse virkelighetene til å fungere ved siden av hverandre er ingen lett oppgave, og Svale Skogsrud lykkes bare delvis.
Peter P. Freeman er nok, sammen med frisørlærlingen Alice, den fortelleren som i størst grad etablerer en stil og tone som fungerer virkelig godt. I tillegg til å besitte den overnevnte lingo, har partiene med Freeman en friskhet og et skeivt, humoristisk blikk (for eksempel er forklaringen av hvordan misforstått anvendelse av Nash-ekvilibriet bidrar til utryddelsen av blondiner en liten godbit. Eller ringmuskelresonnementet, som konkluderer med at å holde tilbake følelser er like idiotisk som å skulle nekte å drite) som dette stoffet trenger for ikke å bli for anmassende og kvasimoralsk pekefingrete. Intervjuobjektet Alice forteller sin historie med et heseblesende og intenst driv som står i fin kontrast til forskerens lakoniske spørsmål, her har også Skogsrud funnet en stemme som virkelig virker. Den gamle mannen og hunden fungerer ikke like godt; her må det energiske vike for det sentimentale, og kirurgens indre monolog blir noe oppstyltet og langtrukken.
Jeg lar meg gjennomgående imponere av det kreative overskuddet i Pragma. Teksten holder høyt tempo, hopper, spretter, går gjennom enorme humørsvingninger, lister, intervjuer, orgastiske grafer, alt hyllet inn i mørk komikk – det lekes mye, og jeg blir stort sett med på leken. Om jeg – som flere av karakterene i romanen – skulle forbli «stuck mellom wonderland og neverland» uten helt å skjønne hva som er skjedd til enhver tid, tror jeg det bare er av det gode; dette er ikke en roman med ett prosjekt som går i én retning.
Flere retninger og muligheter til tross: I enkelte tilfeller blir nok likevel noen av poengene for opplagte, for uttalte, med en moralsk touch som kler teksten dårlig. Statements som «TV is free for you and expensive for the advertisers, why is that? When you watch, the TV is not delivering entertaiment to you, it is delivering you to the products,» eller den både i og utenfor fiksjonen for lengst foreldete konklusjonen Peter leverer til sine oppdragsgivere i Dyson.Pragma: «Grensesetting er den nye avantgarden. Moralisme den nye pønken» blir postulater som smaker av drøvtygd materiale. Men kan hende er dette meningen, at forfatteren i beste retrostil vil formulere tanker slik de ble tenkt i den tiden romanstoffet er hentet fra, og at mangelen på nytt tankegods er ledd i en ironisk strategi?
Som beskrivelse av en 90-tallets Zeitgeist fungerer dette med andre ord greit, men sett fra 2004 blir det noe datert over det hele. Det er heller ikke til å komme unna at Abo Rasul har turnert mange av de samme ideene og poengene i The Cocka Hola Company (2001) og Macht und Rebel (2002). Det er liten tvil om at Skogsrud skriver seg i retning av Rasuls prosjekt, men jeg er usikker på i hvilken grad han skriver seg forbi og videre. Og apropos daterthet: en voksen mengde referanser til folk og fenomener som Kristoffer Schau, Bård, Harald, Finn Kalvik, Geir Jenssen, Kung Fu Girls, Lars Hognestad og Ole Christian Bach styrker følelsen av minnebok for generasjon X snarere enn en roman for framtiden.
Kjernemålgruppe BCfA27-38 har utvilsomt fått et artig og selvportretterende tidsdokument. Spørsmålet er om Pragma favner flere enn velutdannete sekstiåtterbarn med framskreden weltschmerz?