Insektene drømmer sin framtid

For to år siden startet kritiker og nordiskprofessor Frode Helmich Pedersen en debatt om teaterets forhold til litteratur og fortolkning. I en tekst i BLA påstod han at samtidsteateret manglet kraft og relevans. Det hadde, mente han, mistet kontakten med litteraturen og isteden blitt et sted for løsrevne virkemidler og forgangen postmodernisme. I mitt stille sinn moret jeg meg med tanken på en omvendt versjon av debatten: Hva om noen fra teatermiljøet vendte blikket mot samtidslitteraturen og anklaget den for å være for ensrettet, borgerlig og fantasiløs? Hva om noen spurte hvorfor så mye norsk samtidslitteratur nøyer seg med å være trygg, nærsynt og korrekt? Det hadde ikke bare vært friskt, men en etterlengtet bredside.

I juni i år var jeg begeistret tilskuer til Triggersystemet av Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen på Festspillene i Nord-Norge – en flermedial, lang og kompleks oppsetning som tilsynelatende har en del til felles med det Pedersen angriper teateret for. Nå foreligger boken stykket er basert på, og dette lesedramaet er antagelig blant de viltreste og mest uforutsigbare bidragene til årets litterære høst. Den innbakte refsen til kjedeligere samtidslitteratur må jeg nok ta på min egen lesnings kappe, men Triggersystemet er uansett en bok som sender forestillingsevnen ut på tur. Fortellingen tar form av en slagsloggbok fra en ny ark, denne gangen befolket av insekter. Den allegoriske seilasen kan leses som et varsko fra de små skapningene som bærer selve økosystemet på sine mange bein. Styrt av det eneste mennesket om bord, Kaptein Noah, diskuterer diverse bløtdyr, insekter og brevduer livets vilkår på en skvulpende ferd vekk fra samtidens syndeflod.

Vagn Lid er professor i dramaturgi ved NTNU og blant landets mest velrenommerte regissører i det frie scenekunstfeltet, kjent blant annet for sine bearbeidelser av klassiske forfattere som Bertolt Brecht, Nordahl Grieg og George Orwell. Valgslektskapene er med inn i Triggersystemet, hvor Brechts avklarte politiske kraft, Griegs engasjement og Orwells satiriske nerve kan sies å bidra til tekstens bakteppe – men her settes disse impulsene i spill i fabelform, med større uforutsigbarhet.

Sjangerbetegnelsen lesedrama – eller endog «filosofisk lesedrama», som Vagn Lid presenterer boken som – har en gammelmodig klang. Også språket speiler dette, i vekslingen mellom høystemte tirader og hverdagslige replikker – med sprang fra saktmodig fortelling og poetiske utbrudd til satire og nyhetshermende formuleringer. Fortellingen om insektenes ark presenteres da også som en aldrende, ja, for lengst avleggs forskers etterlatte manus, funnet på hans forlatte kontor. Det skoggrønne omslaget og den sirlige skrifttypen sender tankene til boktrykkerkunst fra en annen tid, og utgivelsen er illustrert med Øystein Nesheims finurlige tegninger. Insektfigureneskaper assosiasjoner til Thore Hansens universer så vel som Frans Widerbergs abstraherte menneskeskikkelser – tegningene understreker det eventyrlige samtidig som de bidrar til å kroppsliggjøre insektene. Jeg glemmer ikke så lett Nesheims flerbeinte versjon av da Vincis Nattverden!

Dramaet på arken utspiller seg i hovedsak mellom fire karakterer: Kapteinen, det fredsommelige Pinnedyret, det engasjerte Skrukketrollet og den lett nihilistiske Brunsneglen, som trer frem som den største sannsigeren på arken. «Mordersneglen», som først bare så vidt blir sluppet om bord, bor nederst i lugarhierarkiet og konsumerer pornoblader (altså, den spiser dem!) mens den tørster etter øl. Og like fullt er det denne slimete skapningen som evner å advare mot dobbeltmoral og blindsoner. At en brunsnegle fungerer som både varsler og vits, tilfører Triggersystemet en ildfull ømhet som gjør teksten levende – den forener det avskyelige og det sårbare i én og samme kropp.

Triggersystemet er full av ulike utfall mot – og grublinger over – samtiden. Vagn Lid tar i bruk alt fra det apokryfe Judas-evangeliet til duepost sendt til forskjellige maktmennesker i et tankemaskineri jeg sjelden har sett maken til. Enten det formuleres i insektenes dialoger eller i rådene Kapteinen sender med sine brevduer, tegnes et bilde av en verden der krisene har hopet seg opp samtidig som unntakstilstanden umerkelig er blitt normalen. Til fiendebildet hører spesielt avmakten, som Brunsneglen minner oss om «er voldens bestevenn». Spørsmålene Vagn Lid vil ha oss til å puste inn, er samtidig mer komplekse enn som så. Bruken av Judas-skikkelsen – som her blir Kapteinen, mens, ja, vår venn Brunsneglen er Jesus! – setter skyldmotivet i sammenheng med ansvar og viljestyrke. For hva skjer når skyld ikke bare er noe moralsk, men noe operativt? Bibelen, Beckett og Æsops dyrefabler står som likeverdige forelegg her, i en tekst som hele tiden sjonglerer det teologiske, det underlige og det fabulerende.

Flere partier nærmer seg det politisk ukorrekte, som der Brunsneglen spør om ikke vår tid er mer opptatt av «en gammel skilsmisse» enn av en vitenskapelig nyoppdagelse, eller der Skrukketrollet holder en monolog som betviler de yngre generasjonenes rettskaffenhet. Akkurat her kommer Triggersystemets allegoriske kvalitet til sin rett. Hadde jeg satt pris på Skrukketrollets smått selvhevdende forfallsfortelling – enn si Brunsneglens bistre bredside mot kanselleringskultur og «nærsynets tidsalder» – hvis utsagnene var plassert i et realistisk, menneskelig univers og ikke kom fra insektmunn? Det groteske, fabulerende universet gjør at man – istedenfor å gå rett i skyttergravene – faktisk lytter.

Sammenlignet med mange av Vagn Lids teateroppsetninger er den teoretiske overbygningen i Triggersystemet tonet litt ned. Riktignok kan brevdue-koret plutselig messe fram sannheter fra Frankfurter-skolen som om det var sanger vi alle husket fra Barne-TV på NRK, og riktignok har Pinnedyret en påbegynt oversettelse av Freud liggende på lugaren. Når teorien blir dratt ut av hatten som tryllekanin, stenger det ikke for alvoret, men det blir mindre pompøst. Slik er det også med de uavklarte eksistensielle spørsmålene som tas opp i stykket; de flankeres av en mer lavkomisk tilnærming til tilværelsen. Brunsneglen fordøyer sine pornoblader, og da et skjeggkre og en flått spiller kort på lugaren, ytres følgende replikk: «Jeg har grublet på én ting, Skjeggkre. Tror du man får ha sex i himmelen?» Det er like gjennomført køddete som det er gjenkjennelig menneskelig.

I 2018 utga Vagn Lid boken Refleksiv dramaturgi. Etyder for et (scene)kunstfelt i endring, som kan leses som hans regissørpoetikk. Boken var en del av et større kunstnerisk forskningsprosjekt ved Teaterhøgskolen/KhiO og inneholder 17 «etyder» – korte essays som undersøker dramaturgiske grep, tenkemåter og arbeidsprinsipper. Flere av dem er i dialog med konkrete teaterproduksjoner; også sceneoppsetningen av Triggersystemet er skapt med en etydebasert tilnærming der ulike fagmiljøer og eksperter er invitert inn i skapelsesprosessen. De som kjenner Vagn Lid og Transiteatret-Bergens univers, vil gjenkjenne både hans tidligere stykker og den konseptuelle overbygningen i lesedramaet.

Når jeg nevner dette her, er fordi jeg tror de fellesskaps- og erfaringsorienterte metodene til Vagn Lid har stor betydning for Triggersystemet – ikke bare som teater, men som tekst og bok. Med Helmich Pedersens teaterangrep i mente er det dessuten interessant at Vagn Lid tar til orde for en forening av det dramatiske og det postdramatiske (forenklet sagt altså av det klassiske teateret og det mer avantgardistiske). På et vis kommer han Helmich Pedersens etterlysning av inderlighet i møte ved å la de politiske betraktningene smelte sammen med et menneskelig, ofte lekent uttrykk. I denne sammenhengen er kanskje det mest imponerende med lesedramaet hvor godt teksten fungerer uavhengig av dens teoretiske klangbunn. Vagn Lid er seg selv lik i sin omfavnelse av det høystemte og høyspente, men at en brunsnegle får tygge på både pornoblader og filosofiske begreper, beviser at Triggersystemet er blitt en frimodig bok.

Da teateroppsetningen Triggersystemet – I: «Vivariet» i vår ble tildelt Heddaprisen for «Beste scenetekst», het det at teksten «aldri er påståelig, men heller ikke redd for å være politisk». Det er ros som sikrer seg på alle kanter, og som dermed er lettvint – og dessuten feil. Vagn Lids lesedrama er påståelig – Triggersystemet er en tekst som tar stilling, men som spiller sine påstander ut i en åpen form. Credoet om at politisk kunst ikke kan være påståelig når den er god, handler vel mer om offentlighetens berøringsangst enn om kunstens vesen? Som få andre litterære verk i samtiden plasserer Triggersystemet ubehag og ideologi i en underliggjørende form, som likevel ikke gjør intensjonen mindre tydelig.

Vagn Lid har gitt oss et dristig forsøk på å tenke høyt og skrive bredt, en tekst som våger å blande det teologiske med det komiske, det marxistiske med det eksistensielle. Selv ble jeg, vandrende i regnvåte, bergenske gater med teksten i kroppen, mer varsom enn før. Bevisst de glinsende brunsneglene jeg ikke tråkket på.

For det Vagn Lid insisterer på, er at det mest radikale vi kan gjøre, fortsatt er å lytte. Triggersystemet er et sjanseseilas, en påminnelse om at det største kunstverket er den levende samtalen vi ikke bør ta for gitt. Her gløder den mellom et skrukketroll, et menneske og en gretten brunsnegle.