Insektene drømmer sin framtid

For to år siden startet kritiker og nordiskprofessor Frode Helmich Pedersen en debatt om teaterets forhold til litteratur og fortolkning. I en tekst i BLA påstod han at samtidsteateret manglet kraft og relevans. Det hadde, mente han, mistet kontakten med litteraturen og isteden blitt et sted for løsrevne virkemidler og forgangen postmodernisme. I mitt stille sinn moret jeg meg med tanken på en omvendt versjon av debatten: Hva om noen fra teatermiljøet vendte blikket mot samtidslitteraturen og anklaget den for å være for ensrettet, borgerlig og fantasiløs? Hva om noen spurte hvorfor så mye norsk samtidslitteratur nøyer seg med å være trygg, nærsynt og korrekt? Det hadde ikke bare vært friskt, men en etterlengtet bredside.

I juni i år var jeg begeistret tilskuer til Triggersystemet av Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen på Festspillene i Nord-Norge – en flermedial, lang og kompleks oppsetning som tilsynelatende har en del til felles med det Pedersen angriper teateret for. Nå foreligger boken stykket er basert på, og dette lesedramaet er antagelig blant de viltreste og mest uforutsigbare bidragene til årets litterære høst. Den innbakte refsen til kjedeligere samtidslitteratur må jeg nok ta på min egen lesnings kappe, men Triggersystemet er uansett en bok som sender forestillingsevnen ut på tur. Fortellingen tar form av en slagsloggbok fra en ny ark, denne gangen befolket av insekter. Den allegoriske seilasen kan leses som et varsko fra de små skapningene som bærer selve økosystemet på sine mange bein. Styrt av det eneste mennesket om bord, Kaptein Noah, diskuterer diverse bløtdyr, insekter og brevduer livets vilkår på en skvulpende ferd vekk fra samtidens syndeflod.

Vagn Lid er professor i dramaturgi ved NTNU og blant landets mest velrenommerte regissører i det frie scenekunstfeltet, kjent blant annet for sine bearbeidelser av klassiske forfattere som Bertolt Brecht, Nordahl Grieg og George Orwell. Valgslektskapene er med inn i , hvor Brechts avklarte politiske kraft, Griegs engasjement og Orwells satiriske nerve kan sies å bidra til tekstens bakteppe – men her settes disse impulsene i spill i fabelform, med større uforutsigbarhet.