Etterkommarane tek ordet

Ein morfar som reiste til Austfronten i SS-uniform, eit barnebarn som ser på fotefara hans og forsøker å forstå. Det er utgangspunktet for Peter F. Strasseggers fjerde vaksenroman Om stein og jord, som i desse dagar føyer seg inn i rekka av nyare, norsk (skjønn)litteratur som famlar etter noko handgripeleg å halde fast i etter kvart som avstanden mellom den andre verdskrigen og notida aukar. Tenk, blant fleire døme, på Wencke Mühleisens Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden (2015), der forfattaren – som, lik Strassegger, har austerriksk familie – ser si eiga livshistorie i lys av farens og hans val om å slutte seg til tysk militærteneste i 1941. Eller på Ida Jacksons Morfar, Hitler og meg (2014), der tittelen vel seier det meste. Eller, for å ta det eg reknar med er dei siste åras mestseljande døme, Simon Strangers Leksikon om lys og mørke (2018), som er eit forsøk på å skrive seg inn i Henry Rinnans veg til gestapist- og torturistvirket, parallelt med at forfattarens jødiske svigerfar vert forsøkt skjerma frå historias gløymsel.

Lik Stranger fordeler Strassegger framstillinga si langsetter to spor: ein skjønnlitterær rekonstruksjon av det av ettertida fordømte livet, frå barnsbein til vaksenalder, og ei metalitterær, halvt essayistisk framstilling av forfattarens eige strev med å ordne trådane. Kva kan forståast, kvar går grensene for tilgjeving, kva ringverknadar når dei levande etterkommarane? Forteljarens morfar i Om stein og jord – og her går eg, med utgangspunkt i dei påfallande likskapane mellom forteljarens og forfattarens liv, utifrå at dette òg er Strasseggers morfar, sjangernemning «roman» eller ei – vaks opp som fabrikkeigarson på Bryne, mista mora og systera i ung alder og vart tidleg forført av forteljingar om eit sterkt fedreland forankra i den norrøne arven. Med utgangspunkt i eit 50-siders «skriftemål» morfaren etterlét seg, skriven for å gje «et riktigere bilde» av kva han og slike som han hadde opplevd i tida før og under den andre verdskrigen, gjev Strassegger seg i kast med å dramatisere livet hans: Korleis det kan ha gått føre seg då han fekk vite at mora var i ferd med å døy, kva han kan ha tenkt då han var med på å skipe Nasjonal Samlings ungdomsfylking på Bryne, korleis det kan ha kjendes å skilje lag med veslebroren Georg, som kort tid etter at Strasseggers morfar reiste til Tyskland for til slutt å ende opp ved austfronten, reiste med båt til England for å kjempe saman med dei allierte.

Innimellom desse skjønnlitterære konstruksjonane – og oftare og oftare ettersom morfarens handlingar vert meir og meir uforståelege for forfattaren – bryt den notidige forteljarstemma inn, med sine refleksjonar kring kva morfaren kunne og måtte ha forstått så vel som kring sin eigen oppvekst, sitt noverande tilvære som familiefar.