Sorte engler

Det er fristende å si at Sex, Dag Johan Haugeruds seneste film, handler om alt som er utenfor språket, om dets utilstrekkelighet når det kommer til å virkelig gripe og kommunisere menneskelige erfaringer. Det ville imidlertid vært en fallitterklæring for en filmskaper som i tillegg er bibliotekarutdannet og romanforfatter, og dermed jo må tro på det motsatte. En kanskje bedre teori er at filmen handler om grenser. Om det å fange og holde noe, definere det, avgrense det – og så kanskje slippe det fri igjen. Sexen i tittelen handler slik sett like mye om forholdet den skaper (eller ødelegger) til en annen. Og om de krittstrekene vi forsøker å ramme inn disse erfaringene med. Hva er et løfte, om ikke bare et ord? Tillit, imidlertid, er noe helt annet.

For en som har sett altfor mye fransk arthouse-film i sitt liv, er det vanskelig å ikke se ekkoet av en så ruvende skikkelse som Éric Rohmer i Haugeruds filmografi. De dramatiske katalysatorene ligger, på sedvanlig rohmersk vis, i dialogen; så også i Sex, som starter med at to feierkolleger utveksler grenseoverskridende erfaringer i lunsjpausen. Den ene har (kanskje) drømt at han var dame, den andre har nylig – og til tross for at han er lykkelig gift med en kvinne – hatt sex med en mann. Erfaringen beskriver han som deilig, han drister seg til og med til å bruke ordet «sensasjonell». Samtidig insisterer han på at erfaringen ikke er noe som har betydning utenfor ham selv. Like ufortrødent og selvfølgelig legger han opplevelsen frem for kona som, skal det vise seg, ikke nødvendigvis ser tingene helt på samme måte. Umiddelbart kan man kjenne igjen Haugeruds interesse for forholdet mellom det selvrettferdige, moraliserende og overskridende, som i monologfilmen Det er meg du vil ha (2014), der en skolelærer fremstiller sin kjærlighetsrelasjon til en elev på en like tilforlatelig og naiv måte som feieren omtaler sitt sidesprang.

Samtalene disse nye erfaringene fører med seg, mellom feierne, med deres respektive koner og av og til tenåringsbarn, må sies å være en oppvisning i dialogkunst på et nivå som er sjelden vare i norsk film. Der Rohmers karakterer diskuterer kjærlighetens vesen og blottlegger sin egen sjarmfulle overfladiskhet og forfengelighet, baler Haugeruds karakterer mer med språket og makten til å definere hva som er moralsk rimelig og naturlig. Faktisk på et tidspunkt så bokstavelig at den ene kona hevder at hun vil ha «eierskap til narrativet.» Betegnende nok er dette det første hun sier som gjør feieren virkelig opprørt – det er jo han som har hatt en seksuell erfaring. Haugerud gjør dette til noe langt mer nyansert enn et egoistisk behov for å la seg rive med av et livsbekreftende begjær, understreket i spørsmålet feieren umiddelbart blir stilt av alle han deler erfaringen med: «Er du homo nå?» Han benekter dette med samme selvfølgelighet som han insisterer på at han ikke har vært utro – det var jo bare sex.