Forfriskende forvirring

«Den som ikke vet det ringeste, er visst nødt til å godta hva som helst», reflekterer Tatjana, pensjonisten som i Simen B. Hagerups Jordverv havner i et parallelt univers fylt med ukjente krefter og skikker, etter å ha deltatt i et magisk ritual med klanfolket hun slår seg sammen med. Den lenge varslede utgivelsen, Hagerups romandebut, er første bind i en fantasy-trilogi for voksne, og dermed en sjelden fugl i norsk bokbiotop. Det siste tiårets samtidslitteratur er selvsagt ikke så strengt virkelighetsorientert som vi liker å late som, tidvis skriver noen en dystopi eller et science fiction-verk, jevnlig dukker det opp glimt av det fantastiske, av sterktlysende stjerner og rasklabba kinetiske leirklumper. Men reinspikka, episk fantasy finnes det lite av i dette landet utenfor barne- og ungdomslitteraturen, sjangerens rungende popularitet i det engelskspråklige markedet til tross.

I essayet «Fabelprosa» (Vinduet 2/1967) legger Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, den gang studenter og ferske science fiction-antologi-redaktører, kjekt og hovedfagsomstendelig ut om det de regner for å være de to sjangermessige hovedforløperne for fabelprosaen: utopier og fantastiske reiser. Begrepets opphavsmenn befattet seg oftere med sci-fi og framtidsfabler enn med fantasy, men «fabelprosa» har kommet til å romme alle former for sjangerlitteratur som innlemmer utrolige elementer. Og Jordverv er helt klart en fantastisk reise – det er ikke et tolkiensk univers hvor det underlige er alt som finnes, og dermed ikke framstår underlig for personene som befolker det, men snarere et sted vi opplever via blikket til en tilreisende.

Tatjana slekter på Nils Klim, Gulliver, Alice: på sekstifireårsdagen sin plumper hun uti en pytt idet hun synes hun hører stemmen til barnebarnet som døde noen år tidligere, og befinner seg kort tid og flere underlige hendelser senere ankeldypt i tørr jord i en helt annen skog, i en verden hvor døgnene er raske og kloden gløder av jordlys nattestid, hvor livet og landskapet er formet av , den aristoteliske ideen om fullbyrdet potensial gjort om til magisk I en klan bosatt om bord i elvebåter treffer hun Simita, en ung mann som overraskende nok snakker portugisisk, et språk også Tatjana kan, og med ham som tolk legger hun ut på en reise for å undersøke et rykte om en annen som henne, en mann som kan bevege seg mellom Krinsil og Tatjanas hjemverden – ikke så mye for å finne veien hjem igjen, som for å snu hver stein i sorgen etter tapet av barnebarnet, lete etter svar som neppe finnes. Reisen tar dem gjennom vannvesensluser, saltsletter og sverdgress, fra klanliv til kaupang til storby.