Rapporter fra solens skyggeside

Et fly tar av eller går inn for landing på en brun og grå flystripe. Bakgrunnen er mistrøstig. Saga Solreiser ville ikke fått solgt mange pakketurene med omslaget til Bjørn Esben Almaas' Costa del Sol som reklameplakat. Forsiden til hans debutbok med noveller er nemlig alt annet enn vakker. Men så er det ikke akkurat noen solskinnshistorier Almaas byr på i disse 14 små fortellingene. Slik sett føyer han seg inn i en rekke av norske forfattere som benytter nettopp novellesjangeren for å utforske de mørke klangbunnene i menneskesinnet.

Jeg har lyst til å dvele kort ved dette poenget. For har det ikke vært en tendens til at novellen, i større grad enn romanen – og kanskje særlig fra 1990-tallet av – har blitt brukt til å formidle mørke, dystre innsikter? Jeg synes å kunne ane en slik sammenheng. Og hvorfor er det i så fall slik? Noe av årsaken kan kanskje bero på et så banalt faktum at det korte formatet fordrer tette, intense skildringer? Det er ikke tid til å utvikle – og utdype – lange handlingskjeder, noe som i større grad åpner for å plante betydning mellom linjene. Kjell Askildsen og Øystein Lønn, som har dyrket novelleformatet over flere tiår, er åpenbare eksempler på forfattere som vet å benytte seg av disse grepene. Det hviler en uro, noe uavklart og ubehagelig i relasjonene mellom personene i novellene deres. I Askildsens tilfelle dreier det seg i tillegg ofte om jeg-fortellere som er infame, beske, kort sagt; lite hyggelige. Noe som også kan sies om enkelte av Almaas sine rollefigurer.

Ingvar Ambjørnsen er en annen som skriver om påtagelig mer dyster tematikk i sine noveller enn i andre sjangre. Av de mer programmatiske novelleprosjektene som har utforsket smertefulle erfaringer og det onde i menneskene (for øvrig på høyst ulikt vis), kan nevnes Oddmund Hagen: Det begravde lyset (Samlaget, 1998), Bjarte Breiteig: Fantomsmerter (Aschehoug, 1998) og John Erik Riley: Vandrehistorier (Gyldendal, 1999). Og hvis man først begynner å skjele til forfattere som Almaas er beslektet med, vil jeg foruten Breiteig også trekke fram Jonny Halberg, Hans Herbjørnsrud, Laila Stien og Kyrre Andreassen.

Dette er i alle fall et forsøk på å plassere Costa del Sol i det norske litterære landskapet. Almaas' noveller kan minne litt om disse forfatterne når det gjelder selve fortellerstilen, men også med hensyn til uroen som tekstene fremmer. Man kan kanskje med et lite kremt legge til at Costa del Sol så avgjort også er noe for seg selv – til tross for de nevnte fellesnevnere. Det er kort sagt en bemerkelsesverdig novellesamling, både i betydningen at deler av samlingen er bemerkelsesverdig god, men også i betydningen bemerkelsesverdig sær.

Det første overrumplende trekket i samlingen, er at alle novellene har et fornavn som tittel. Alle historiene blir formidlet av en jeg-forteller, men det er alltid en av de andre rollefigurene som har gitt navn til novellens tittel. På mange måter virker dette styrende når du leser. Du leter etter sammenhenger i teksten knyttet til tittelpersonen, det gis inntrykk av at han eller hun er spesielt viktig.

Dette er i og for seg et besnærende grep, men samtidig gjør dette at det er vanskelig å skille historiene fra hverandre. Den eneste beretningen jeg husker navnet på i ettertid, er «Otto». Dette skyldes ikke bare at den er en av de sterkeste novellene i boka, men også at det er navnet på en gullfisk. Den skiller seg ut. Så der man skulle tro at hensikten var å gi hver historie et ansikt, en identitet, virker det til syvende og sist anonymiserende. Det slår i tillegg beina under et annet poeng, nemlig at jeg-fortellerne i tekstene som oftest er mer interessante enn bikarakterene. Det er de som formidler og skaper den snikende følelsen av ubehag som fins i brorparten av disse novellene. Og det er nettopp her – i de tilfellene hvor det introduseres et element av uro rundt jeg-fortelleren – at leseren tvinges til å skjerpe sansene.

«Grantrærne står ganske tett, bare noen steder skinner sola inn mellom dem.»

Hvis jeg skal forsøke å fange inn noen av trekkene ved Almaas' hovedpersoner, er usosial det første ordet som slår meg. De er ofte sosialt utilpasse eller passive – og i noen tilfeller direkte umoralske, falske og farlige. Fortelleren i en tekst er jo leserens kilde til informasjon, og fungerer dermed som en slags redaktør, en sensurinstans. Fortelleren er slik sett ikke minst avgjørende for hvilken informasjon som formidles – og på hvilken måte historien settes fram. Jeg-fortellerne i Costa del Sol er nådeløst ærlige mot seg selv, de øver liten grad av selvsensur, og de tar deg med dit du aller minst ønsker å fare; inn til de mest intime sfærer, blottstiller de innerste ønsker og drifter, og vipper av og til over i det tabubelagte og utilbørlige.

Ta for eksempel beretningen jeg nevnte tidligere, «Otto». Denne fortellingen kretser rundt Simen, som møter Sofie på et tog under en interrail i Europa. Så skjer det. Uten forvarsel rapper han lommeboka hennes. Han nyter så heltestatus idet han senere «finner» lommeboka, men du vet da at han har beholdt alle pengene hennes, til og med bildet av kjæledyret hennes, gullfisken Otto. Vel tilbake i Oslo oppsøker han henne, bløffer seg til sengs med henne, for så å avvise henne etterpå. Når så han litt senere får øye på Sofie på gaten, forsøker han å unngå henne. Og her utspilles etter min mening en av de mest velkomponerte og fascinerende scenene i hele Costa del Sol:

Jeg så henne en gang til. Vi gikk på hver vår side av veien, på hvert vårt fortau: hun nedover og jeg oppover. Overbevist om at hun ikke hadde sett meg, snudde jeg meg mot det nærmeste butikkvinduet og ventet på at hun skulle passere. I speilingen fra vinduet, noen steder avbrutt av de rosa og lyseblå babyklærne i vindusutstillingen, så jeg henne falle i bakken med blikket festet på meg. Hun hadde sett meg og blikkene våre hadde møttes et lite øyeblikk. Det høres kanskje rart ut, men jeg snudde meg tilbake mot butikkvinduet og i vinduet så jeg folk strømme til foran trikken. Jeg måtte tenke, hun hadde sett meg, men kunne det bevises at jeg hadde sett henne? Nei, konkluderte jeg og snudde meg og rakk akkurat se noen hjelpe henne halvveis opp før jeg gikk videre. (s. 25–26)

Sofie dør i ulykken (eller er det en ulykke?). Men akkurat idet du tror at Simen har brakt sitt mørke renkespill til ende, tar historien en ny og overrumplende vending. I begravelsen oppsøker Simen foreldrene til Sofie, og utgir seg for å ha vært kjæresten hennes. Dette innleder en rekke møter mellom ham og «svigerforeldrene». Han forteller dem om Sofie, den ene historien mer løgnaktig enn den andre, og det synes ikke som om det er noen grenser for hvor langt han kan gå.

Dette kunne lett blitt for mye av det gode, men når det likevel fungerer, beror det mye på at Almaas makter å avstemme fortellerstilen til det dramatiske stoffet. Alt fortelles med en nøktern, nesten monoton stemme, et inntrykk som ytterligere forsterkes ved at dialogene kommer i løpende tekst – og ikke er oppsatt med replikkstreker. Det å formidle et urolig og beklemmende innhold på denne måten, er en vanskelig balansegang. Men denne kunsten opplever jeg at Almaas behersker, tekstene har overbevisningskraft og nerve. Jeg-fortellerne pakker hendelsene inn i en tilsynelatende nøytral tone, mens det gradvis åpnes et rom i teksten hvor tvil og uro oppstår. Og det er når leseren utsetter seg for å utforske dette rommet at det oppstår gnistninger. Denne innfallsvinkelen er beslektet med et av novellens mest brukte grep, Hemingways «isfjellteknikk», å plante betydning «mellom linjene». Hemingway rendyrket denne knappe fortellerstilen selvsagt i enda større grad, men også i Almaas' noveller blir det opp til leseren å slutte seg til sammenhenger i novellens undertekst.

«Den tunge lufta i campingvogna gjør det umulig å sove.»

Det er gjerne tilsynelatende harmløse, hverdagslige situasjoner som danner utgangspunktet for historiene. Men rollefigurene bærer ofte på hemmeligheter, luker til begivenheter i fortiden, sporer som får sin aktualitet gjennom hendelser i nåtiden. Denne parallellkjøringen mellom nåtid og fortid er effektfull. Et annet interessant poeng ved dette, er at nåtidshandlingen ofte foregår i små, lukkede rom, framstår i det ytre nesten som rene kammerspill. I for eksempel «Martin» er det en bilkupé som danner handlingsrommet, andre ganger små campingvogner eller fraflyttede gutterom. «Martin» er en fin skildring av et brødreforhold, hvor rollene er snudd på hodet. Jeg-fortelleren er storebroren som fikk hjelp av lillebroren Martin når han ble banket opp av klassekameratene. Gjennom små glimt tilbake til fortiden, lader Almaas teksten med forsvarsel mot slutten, hvor skjell faller fra øynene – og brødreforholdet blir satt på prøve.

Slike glimt tilbake til opprivende hendelser i fortiden fins også i «Julia». Hovedpersonen kommer på uanmeldt besøk i bofellesskapet til kameraten Håvard. Det er tydelig at noe har skjedd i barnehagen hvor han jobbet, noe som åpenbart var i nærheten av et overgrep mot et av barna, Julia. Gradvis sprer det seg et ubehag hos leseren: Jeg-fortelleren er ustabil, har et umodent følelsesliv, og når han fatter interesse for en av Håvards samboere, Hanna, beføler henne mens hun sover, er det alt annet enn behagelig å være medpassasjer. En annen historie som definitiv gjør inntrykk, er åpningsnovellen «Daniel». To kamerater finner noen gamle og våte pornoblader ute i skogen, og tar dem med hjem til jeg-fortelleren for å tørke dem. Men mora hans finner dem, og etter dette tegnes et av de mest avskrekkende portretter av seksuelt frigjorte foreldre jeg kan huske å ha lest. Du ønsker ikke å bli konfrontert med dette, men det er nettopp dette Almaas gjør gang på gang: konfronterer leseren med hendelser som oppleves sosialt beklemmende, noe som avføder og provoserer fram reaksjoner.

Den eneste fortellingen som faktisk foregår i Syden, «Christina», vekker så avgjort også avsky. Etter det jeg kan skjønne baserer novellen seg på en virkelig hendelse, der tre norske ungdommer ble anholdt for voldtekt på Kypros. Historien følger en guttegjeng, tre 18-årige klassekamerater, som feirer endt skolegang med en ukes fyllefest i Syden. Erik og Michael er de dominerende, de eksperimenterer med kokain, alkohol og jenter, mens jeg-fortelleren Edvard er den svake, puslete, den som nesten ikke drikker, den som kun passivt betrakter omverdenen, den som ifølge vennene «ikke har sett på damene hele uka». Edvard er den eneste av de tre som ikke er aktiv den skjebnesvangre natten. Erik har fått med seg hjem en overstadig beruset svensk jente, Christina, mens Michael og en svensk gutt følger opp. Men Edvard er også til stede, registrerer kun kjølig med et skjult smil det som skjer, griper ikke inn for å stanse overgrepene. Han blir på denne måten nesten mer skremmende og avstumpet enn overgriperne selv, og det grøsser i deg når du leser beretningen gjennom disse kalde, men – tross alt – usikre øynene.

Novellen «Marianne» viser nok en usosial og sær hovedperson i Almaas' univers. Fortelleren Kevin bor i en campingvogn sammen med sin stemor Marianne, mens faren kjører langtransport. Kevin opptrer avvisende overfor stemoren, samtidig som han kler seg i kvinneklær og får ereksjon av å tenke på brystene hennes. Her er vi for øvrig ved et – ja, skal vi si – hovedmotiv i samlingen. For det er umulig å unnlate å nevne dette med ereksjoner i forhold til denne novellesamlingen. Hovedpersonene går uavlatelig rundt med stå, det er av og til nesten enerverende. Men samtidig befester også dette helhetsinntrykket av at det er snakk om litt rare og til tider svært private historier.

«En passerende bil tuter, men det er ingen jeg kjenner bak rattet.»

Nå skal det riktignok sies at Costa del Sol ikke bare tar opp grufulle og ubehagelige opplevelser. Her fins vare beskrivelser av vennskap og kjæresteforhold, som f.eks. i «Jon», og treffende skildringer av menneskenes usikre famling mot dem de setter pris på, men ikke vet å nærme seg. De fleste relasjoner i disse novellene er imidlertid problemfylte. Almaas har en utpreget sans for å skildre slike spenninger – og skifter i stemninger – personer imellom. Han behersker de små samtalene, nyansene i dialog og observasjoner, noe som skaper en naturlig flyt i tekstene. Og du må være lydhør som leser for å fange disse nyansene.

Men ikke alle novellene er like gode. Noen av fortellingene virker litt skisseaktige og går på tomgang. Dette gjelder spesielt siste halvdel av samlingen. Jeg synes novellene «Kim», «Marvin», «Simon» og «Kevin» kan stå som eksempler på dette. Disse er alle formidlet av en kvinnelig jeg-forteller. Det virker her som om ikke Almaas har så mye å fortelle om, men ønsker å eksperimentere med å se verden gjennom et annet blikk. En fortelling som «Marvin» har riktignok et spennende utgangspunkt. Han har etter alt å dømme begått et mord, kommer full og blodig hjem samme kveld som en kvinne forsvinner i området. Men det dramatiske potensialet som ligger i dette blir ikke utviklet videre, og det ender opp verken som en interessant historie eller karakterskildring. I siste novelle, «Kevin», er det stemoren fra fortellingen «Marianne» som blir gitt ordet. Dette er også en litt lite engasjerende tekst. Det er nesten så jeg mistenker den for å ha blitt skrevet mer for selve grepets skyld, enn for at forfatteren virkelig hadde noe på hjertet.

Men til tross for disse små innvendingene er Costa del Sol på alle måter en sterk debut. Fortellingene er postkort fra mørke, skyggefulle landskap, steder som det er ubehagelig, men også tankevekkende å besøke. Bjørn Esben Almaas skriver seg dermed inn i et kjent litterært territorium, hvor novelleformen blir brukt til å formidle foruroligende og ubehagelige erkjennelser. Jeg synes det er merkelig at ikke flere kritikere har påpekt denne tendensen. For som sagt er det påfallende hvor mange novelleforfattere som det siste tiåret har skildret uro og vonde erfaringer. Novellen blir ofte beskrevet ut fra vage formmessige kriterier som lengde/korthet, men dette perspektivet dreier fokuset mot en likhet som går på innhold og tema. Og Bjørn Esben Almaas sin debutsamling plasserer seg også dette terrenget, består så avgjort av trykkende og ubehagelige noveller.

Selve tittelen på boka, Costa del Sol (Solkysten), må nok forstås ironisk. På samme måte virker mange av tekstene i samlingen villedende, jeg-fortellerne overrumpler deg, finter deg ut i posisjoner du ikke venter å havne i, lurer på deg scener du ikke ønsker å lese. Enkelte kritikere har ment at det ikke er så mye nytt under solen i disse fortellingene, men dette tror jeg er en forhastet konklusjon. På sitt beste er Costa del Sol lurere enn som så.