De dødes daggry

Frivillig eller ufrivillig morsom, distinksjonen betyr kanskje ikke så mye – for en undervurdert kvalitet ved Karl Ove Knausgårds romaner er at de ofte er komiske. De mange skamutbruddene, hans viden kjente åh, det faktum at han sjelden nekter seg noe, at prosaen når over the top; alt dette blir ofte lattervekkende. Så også i årets roman, Jeg var lenge død, der fortelleren er astrofysikkprofessoren Joar Løyning, som vi alt kjenner som broren til Syvert i andre bind, Ulvene fra evighetens skog, og fra farens fortelling i fjorårets Arendal.

Portrettet av Joar i årets roman leker med flere stereotyper. Han er den middelaldrende nerden som fortsatt er jomfru, han er geniet som ikke behersker det sosiale, lillebroren som forakter den eldre Syvert, som han verken forstår eller klarer å tåle. Ut av disse sjangertypene skaper Knausgård komikk, samtidig som Joar blir en av seriens mest sammensatte fortellere: lattervekkende, men levende, klisjéfull, men i kamp med seg selv. Når romanen mot slutten beveger seg mot zombie-thrilleren, skulle det være klart at det skjer mer her enn det har gjort på lenge i Morgenstjerne-universet – og det som skjer, er i tillegg mer dramatisk enn på lenge.

Som akademikere flest, abonnerer Joar på et rasjonelt verdenssyn; hans ordenssans strekker seg fra universet til smulene på kjøkkenbenken. Han finner ro i «en runde med kluten på benken» (igjen, komikken!), skremmes avverdslige glederog tiltrekkes i hemmelighet mot en mer mystisk forståelse av altet. Jeg var lenge død følger Joars liv i grenselandet – rett før, under og etter den mystiske stjernens fremtreden på himmelen. I det den viser seg og forsvinner, og folk også slutter å dø, har Joar allerede hatt en rekke opplevelser og drømmer som bryter med det vi holder som mulig. Han har sett en død nabo vandre rundt om natten, som var hun levende, og i kontakt med henne fått et glimt av et annet rike. Samtidig har han oppdaget den esoteriske, russiske tenkeren Pavel Florenskij (1882–1937), som både var teolog, matematiker og filosof – og hans teori om en parallell verden som er forbundet med drømmelivet.

Jakten på sannheten om stjernen og de levende døde sender Joar etter hvert til Russland og nedover i Europa. Men ved siden av behovet for å forklare verden, som naturlig nok melder seg med full styrke når det kjente slår sprekker, myldrer hverdagslivet. Jeg var lenge død skildrer ikke bare kluten over kjøkkenbenken, men overraskelsesbesøk fra Joars utålelig plumpe, blide bror, en uventet romanse med den polske legen Wiktoria og samvær med den aldrende, begynnende senile moren. Romanen favoriserer ikke religiøs spekulasjon over kjøkkenbenkrealisme, alt skal med, og – dette er grepet som gjør romanen kompleks – alt har sin resonans i Joar. Selv når romanen går over i zombie-modus og Joar egenhendig må skjære i stykker en levende død med motorsag for at vedkommende skal dø på ordentlig, er detaljomsorgen på sedvanlig Knausgård-nivå. Det er fortsatt mer morsomt enn skummelt, men på sitt vis fungerer det både som underholdning og som verdensutvidende spekulasjon.

Jeg var lenge død er en roman med retning, og i større grad enn de tidligere romanene en tekst som vil et sted. Svakheten er all langhalmen og den litt for ofte manglende presisjonen – og slik jeg påpekte i min anmeldelse av forrige roman i serien, hangen til omstendelige overforklaringer og spekulativ mansplaining. Forskjellen på Jeg var lenge død og de tidligere romanene er at spekulasjonsiveren her først og fremst tilhører Joar, ikke forfatteren – endelig befinner vi oss inne i en person som ikke utelukkende føles som en brikke i Knausgårds versjon av den uendelige historien, selv om én enkelt motorsag kanskje ikke er nok til å fjerne den følelsen fullstendig.

Så hvor god er da egentlig Jeg var lenge død? I forrige uke samlet BLA-podden fire unge kritikere for å snakke om romanen, hvorav to – Eirik Mossefinn i Morgenbladet og Eilif Guldvog i Aftenposten – har vurdert den svært positivt på trykk. De to sier seg likevel enig i mange av innvendingene som kommer til uttrykk i samtalen, og forsvarer boken med at den er «bedre enn det meste annet innenfor norsk samtidslitteratur».

Formuleringen avslører at listen legges lavt. Samtidig er det påfallende at anmeldelsene i stor grad vurderer romanen opp mot de øvrige bindene i Morgenstjerne-serien: Den er «et høydepunkt i serien» (Klassekampen), «den til nå beste boken [i serien]» (Morgenbladet), «et av de sterkeste bindene i serien» (VG), og så videre. Problemet er ikke at dette er feil – også jeg synes Jeg var lenge død er blant de beste romanene i Morgenstjerne-serien. Men hva betyr nå det? Fokuset på kvaliteten innad i serien er sneversynt og viser at serie-formatet fort lukker lesningene inne i romanens verden; man blir opptatt av hvordan fortellingen fungerer innenfor seriens univers. Dette skjer ofte med distinkte forfattere, enten de skriver serier eller ei – det samme gjør seg hver høst gjeldende innenfor Hjorth-resepsjonen, for eksempel. Men mer interessant enn å holde Knausgård opp mot Knausgård – eller for den saks skyld mot den smått ulne størrelsen «norsk samtidslitteratur» – må det jo være å lese og vurdere Morgenstjerne-romanene opp mot annen litteratur med lignende tematikk eller ambisjonsnivå?

For slik litteratur finnes jo! Tenk bare på refleksjonene over bevissthetens grenser i svenske Lars Jakobsons essayistiske, framtidsspekulerende romaner, som hører til den nordiske samtidslitteraturens skattkiste (Knausgård selv har for øvrig flere ganger framholdt Jakobson som en av sine favorittforfattere). Tenk på Solvej Balles romanserie Om utregning av romfang, der tiden har stanset opp for en gruppe mennesker som etter hvert skaper seg sitt eget samfunn som tidsstrandede. Balle og Knausgård skriver begge om samfunn der normene oppløses, om hva som da skjer med vår kollektive identitet, hva unntakstilstanden gjør med mennesket. Hos Balle er forvandlingen mer radikal, og de tidsstrandede griper muligheten til å bygge et nytt samfunn, samtidig som de lengter tilbake til det gamle. I Knausgårds verden er grensene mindre tydelige, men også her handler det metafysiske om et kontrolltap og en form for frihet. Hva betyr det at disse to internasjonalt anerkjente seriene kommer fra nordiske velferdsstater, land som lenge er blitt sett som økonomisk trygge, men som i dag huser økte forskjeller og i økende grad påvirkes av verdenssituasjonen?

Introduksjonen av zombie-elementet har en slik samfunnsdimensjon. På den ene siden har zombie-fortellinger blitt forstått som hjernedød, konsumorientert underholdning, men sjangeren kan også leses politisk, som et slags speil for vår tids massekultur, med konsum, begrensningsbehov og frihetslengsler. Jeg skal ikke påstå at det ligger noen revolusjonær tanke bak de zombie-aktige levende døde som Knausgård lar oss se ved fronten i Ukraina i Jeg var lenge død; hans vandrende lik er dessuten ikke zombier i streng forstand siden de (enn så lenge) ikke spiser andre mennesker. Men motivet hører ikke bare med til romanseriens protest mot troen på all tings (vitenskapelige) forklaring, det minner oss også om hvordan vi egentlig lever vårt liv. Den eneste setningen Joars døde nabo formidler, sier det jo: «Det er dere som er døde.» Fristelsen til å lese Morgenstjerne-serien som en undergangsfantasi fra gutterommet – slik jeg selv har gjort i flere anmeldelser og for så vidt fremdeles gjør – kan være stor, men det er like viktig å se på hva serien vil og kan si om samfunnet.