Karl Ove Knausgård har fortsatt en hang til spekulativ mansplaining, men i nyeste bind i Morgenstjerne-serien hører karakteristikken heldigvis til romanpersonen og ikke forfatteren.
De dødes daggry
Jeg var lenge død
Karl Ove Knausgård
Roman, 482 sider
Forlaget Oktober 2025

Frivillig eller ufrivillig morsom, distinksjonen betyr kanskje ikke så mye – for en undervurdert kvalitet ved Karl Ove Knausgårds romaner er at de ofte er komiske. De mange skamutbruddene, hans viden kjente åh, det faktum at han sjelden nekter seg noe, at prosaen når over the top; alt dette blir ofte lattervekkende. Så også i årets roman, Jeg var lenge død, der fortelleren er astrofysikkprofessoren Joar Løyning, som vi alt kjenner som broren til Syvert i andre bind, Ulvene fra evighetens skog, og fra farens fortelling i fjorårets Arendal.
Portrettet av Joar i årets roman leker med flere stereotyper. Han er den middelaldrende nerden som fortsatt er jomfru, han er geniet som ikke behersker det sosiale, lillebroren som forakter den eldre Syvert, som han verken forstår eller klarer å tåle. Ut av disse sjangertypene skaper Knausgård komikk, samtidig som Joar blir en av seriens mest sammensatte fortellere: lattervekkende, men levende, klisjéfull, men i kamp med seg selv. Når romanen mot slutten beveger seg mot zombie-thrilleren, skulle det være klart at det skjer mer her enn det har gjort på lenge i Morgenstjerne-universet – og det som skjer, er i tillegg mer dramatisk enn på lenge.

Som akademikere flest, abonnerer Joar på et rasjonelt verdenssyn; hans ordenssans strekker seg fra universet til smulene på kjøkkenbenken. Han finner ro i «en runde med kluten på benken» (igjen, komikken!), skremmes avverdslige glederog tiltrekkes i hemmelighet mot en mer mystisk forståelse av altet. Jeg var lenge død følger Joars liv i grenselandet – rett før, under og etter den mystiske stjernens fremtreden på himmelen. I det den viser seg og forsvinner, og folk også slutter å dø, har Joar allerede hatt en rekke opplevelser og drømmer som bryter med det vi holder som mulig. Han har sett en død nabo vandre rundt om natten, som var hun levende, og i kontakt med henne fått et glimt av et annet rike. Samtidig har han oppdaget den esoteriske, russiske tenkeren Pavel Florenskij (1882–1937), som både var teolog, matematiker og filosof – og hans teori om en parallell verden som er forbundet med drømmelivet.





