Idé til personlighet

Det er liten tvil om at såkalte «kulturfolk» ofte heller til venstre politisk. Likevel er kulturen, og kanskje spesielt litteraturen, også et konservativt felt som fordrer en delvis konservativ personlighet: Man skal lese klassikerne, og kjenne historien. Få andre steder tillegges gamle mestere større vekt, enten det er adelsmannen Tolstoj eller AKP-eren Solstad. Men finnes det politisk ideologi i slike preferanser, og blir man automatisk konservativ av å finne verdi i fortida?

På et eller annet vis har avtroppende arbeids- og administrasjonsminister Torbjørn Røe Isaksen greid å skrive en bok samtidig som han har vært statsråd. Jeg er mildt sagt skeptisk til at folk med ekstreme toppjobber gjør slikt (her ser jeg på deg, Espen Nakstad), og selv klarer jeg knapt å komme i gang med en ny roman på grunn av deltidsstillingen som redaktør for Vinduet. Hva er konservatisme er riktignok en ganske liten bok, og den er også ganske god. Isaksen er kunnskapsrik og skriver godt. Han er både balansert i sine framstillinger og kledelig lite påståelig. De fleste innvendingene jeg selv kan klare å komme på mot konservatisme blir nevnt i denne teksten, og Isaksen argumenterer egentlig ikke mot dem. Han bare noterer seg dem og går videre, som om han sier: «Ja, dette er jo selvsagt også et viktig poeng.»

Dette vitner om en prisverdig åpenhet, og det er jo også en introduksjonsbok om konservatisme. Likevel er det på det rene at boka også er et slags forsvar for -ismen, og da blir stilen tidvis også frustrerende. For hva står igjen? Hva er konservatisme?

Den tidligere FRI-demokraten Isaksen er en god veiviser til høyresidas politiske tenking. Han framstiller konservatismen som en sympatisk ideologi, samtidig som han, sympatisk nok, er åpen om både blindflekker og mørke sider. Han skriver om tilhørighet, viktigheten av konkrete erfaringer, kollektiv kunnskap og små fellesskap. I avsnittet om sistnevnte blir det hevdet at den «sterkeste motstanden mot tyranniet, i både det tredje rike og i apartheidstaten Sør-Afrika, kom fra disse fellesskapene», noe som er et interessant eksempel å bruke i en bok om konservatisme, all den tid mange norske konservative jo forsvarte apartheidregimet til langt ut på 1970-tallet og det tredje rike fram til minst 9. april 1940.