Å se sin samtid

I fjor sommer utkom to antologier med utvalg fra nittitallets lyrikk, én norsk og én svensk. De to bøkene er ytre sett svært like: begge inneholder bidrag fra 15 poeter, begge er på omkring 200 sider, begges redaktører er (i sine hjemland) markante og profilerte poeter, begge inneholder redaksjonelle begrunnelser for utvalget, begge gjør krav på en viss representativitet i forhold til det siste tiårets litterære bevegelser, og begge er utgitt med en viss tilknytning til de respektive lands spesialbokklubber for lyrikk.

Antologiene er altså i mangt og mye svært like, og alt skulle dermed ligge til rette for en redelig, rettferdig, velregissert og på alle måter demokratisk sammenlikning av nittitallspoesien i Norge og Sverige, sett fra Bergen i januar 1999. Men demokrati er for demokrater: Den slags interesserer oss lite, her vi sitter, foran hver vår datamaskin, på hvert vårt nes. Heller enn å gjøre en likefrem komparativ analyse, dikt for dikt, ord for ord, skal vi i denne korte anmeldelsen forsøke å fange det tyranniske leserblikket i norske og svenske diktantologier, dvs. de redaksjonelle holdningene slik de byr seg frem i henholdsvis Tyven fra Brügge og Femton poeter ur 90-talet.

Her

Norsk poesi er og har lenge vært død. Slik vil enhver analyse av norsk litteratur basert på forlagenes salgstall måtte konkludere, med mulige unntak for bestselgerne Erling Kagge (red.), hvis humørfylte, men latterlige antologi "for gutta" etter innbinding og utstyr å dømme knapt synes å kunne tåle mer enn én gjennomlesning (uten at noen bør finne grunn til å bekymre seg over det, dette er først og fremst en bok "å bære på seg" (Kagge, i forordet)), og Hal Sirowitz (c/o Loe), hvis triste morsomheter alle kunne vært eller er hentet fra én eller flere av Woody Allens filmer. Men utstedelsen av en slik samtidslitteraturens dødsattest er ikke bare en kvantitativ sak, det er i høyeste grad en kvalitativ affære, det må det være; så lenge innkjøpsordningen eksisterer vil nemlig enhver påstand om litteraturens død begrunnet med salgstall måtte være en blek og populistisk metafor for den aktuelle litteraturens manglende evne til mobilisering av markedskrefter av en viss størrelse og type.

M.a.o.: En påstand om poesiens ‘død’ har dermed sin plass i en diskusjon omkring samtidslitteraturen, en diskusjon som alltid har vært og alltid vil være preget av ekstreme forenklinger og polariseringer, så som slutningen om at vi nå (ved slutten av ti- og tusenåret) er kommet til et punkt der vi kun har to typer litteratur igjen i Norge: 1) "stiliseringen, det fortettede uttrykk, det korte format, den teknisk skolerte økonomiseringen med litterære virkemidler i genreoverskridende og genrenedbrytende litterære former – i kortromanen, punktromanen, antiromanen, fragmentet, knekkprosaen, prosadiktet, osv."1, kort sagt: resultatet av "de uteksaminerte forfatterspirenes foretrukne metode" (ss.), eller med en blek metafor: død litteratur. Og 2) den gjenfødte "store fortelling", den tradisjonelle og kommunikasjonsmessig sett suksessrike episke litteraturen, hvis tilsynekomst bl.a. har ført til at det for litteraturhistorikeren Øystein Rottem

føles ‘riktig’ å avslutte en norsk samtidslitteraturhistorie med en omtale av Jostein Gaarder. Man må mene hva man vil om Sofies verden [...], men uansett bør ethvert litterært menneske i Norge glede seg over den suksess boken har hatt. Mer enn noe annet enkeltverk har den vært med på å bane veien for den internasjonale fremgangen norsk litteratur har opplevd de seneste ti årene. Og viktigere enn dette: den vitner om at boken fortsatt kan vinne fram, selv i en tid der andre og mer hardtslående medier synes å være i ferd med å utkonkurrere boken som medium. Alle dystre spådommer til tross bør derfor de som skriver eller steller med bøker, se med lyse øyne inn i det neste årtusen.2

Vi står altså overfor – ved siden av den "anorektiske", dvs. døende eller allerede døde litteraturen – en overlevelsesdyktig eller levende litteratur.

Ifølge denne og liknende kategoriseringer av samtidslitteraturen kan norsk poesi godt sies å være død. Ihjelslått av aviser? Radio? Teve? Internett? Det spiller egentlig ingen rolle. For de som skriver eller steller med diktbøker er det uansett ingen (eller bare svært få) gode grunner til å "se med lyse øyne inn i det neste årtusen", for få norske poeter er Jostein Gaarder eller som Jostein Gaarder. Konklusjon: Svartsynet overlever, utvilsomt og heldigvis.

Likevel foreligger det nå et pent bind dikt av levende norske poeter, ingen av dem grunnrike som en Gaarder, og ingen av dem kunnskapsrike som en Fosnes Hansen, men likevel levende og de fleste av dem også stadig produserende poesi, til tross for at de er det Rottem har kalt "poeter i en prosatid" (s. 718 og videre). Hva skal man så si om disse poetenes poesi, foruten at den ikke kan sees klart, slik ingen annen samtidig litteratur, ja, ingenting annet samtidig overhodet kan sees klart? (Ingen kritiker som ser noenlunde klart burde f.eks. finne på å sidestille Fosnes Hansen og Hamsun kvalitativt, eller påstå at Fløgstads Kron og mynt representerer "noko av det beste i norsk prosa i alle tider"3. Slike vurderinger kan finne sted etter fem, ti eller femti år, men ikke på utgivelsesdagen; slike vurderinger trenger først og fremst avstand, ellers har de heller ingen autoritet. En autorisert samtidslitteraturhistorie, f.eks., som ikke inneholder kvalitative vurderinger, men som nøyer seg med å favne alt (av redsel for å overse noe?), må skrives på nytt hvert år, eller hver dag. Formatet gir og krever: "Samtiden for samtidens skyld (som ikke gjør krav på å huskes) fastholdes i gips, samtiden for fremtidens skyld (for efterkommerne) i marmor og bronse" (Bakhtin).)

Det er verken problematisk eller spesielt vanskelig å se sin samtid; alle gjør vi det hele tiden, og vi kan ikke hjelpe for det, for vi har ikke noe valg. Det vanskelige er imidlertid å se samtiden klart, dvs. se den på en viss avstand: Alle som "skriver eller steller med bøker" er (eller blir før eller senere) langsynte. Dette problemet – mht. klarheten – er imidlertid ikke større enn at det stadig overkommes; i hvert fall skrives det stadig både samtidshistorie og samtidslitteraturhistorie, eller nye kunstverker som griper og viser oss vår tid. Slik er det og slik må det være, for vi kan ikke la være (hva skulle alternativet være?). Vi kan ikke la være, for vi ser ikke oss selv klart, ingen har noensinne sett seg selv klart: alle menneskenes kulturfrembringelser, det være seg smålige politiske beslutninger eller stor kunst, bærer slik datostempelet.

* * *

Enhver antologi dokumenterer en rekke ting; først og fremst den antologiserte litteraturen, men også de redaksjonelle prinsippene, de lesemåtene som har bestemt utvelgelsen. Disse to forholdene er de mest interessante, for de betinger hverandre gjensidig: Hvis man ikke skjønner hvorfor, kan det være vanskelig, eller også uinteressant, å få rede på hva.

Jeg kan ikke på noen måte vite det, men jeg er temmelig sikker på at Øyvind Bergs utvalg kommer til å bli regnet som forholdsvis representativt og dekkende for lyrikken på nittitallet f.o.m. høsten 1989 t.o.m. sommeren 1998. Utvalget i seg selv er nemlig så greit og ukontroversielt at ikke mange vil finne på å protestere, og samtlige representerte forfattere er formelt kvalifiserte ved at de er (eller har vært eller burde ha vært) "kritikerroste". Det er egentlig ikke så mye mer å si om utvalget enn at det i det hele tatt er uproblematisk, men at det også virker noe lemfeldig. Dette er ikke et programskrift, ikke et felles opprop ("nittitallet!", eller "nå!", f.eks.), det er en utgivelse myntet på de som ikke kjenner denne lyrikken fra før, kall det gjerne en bokklubb-utgivelse. Ingen av de antologiserte tekstene tjener heller i noen grad på denne utgivelsen, de er alle bedre i bøkene der de opprinnelig er trykte. Det er altså ingen kvalitative grunner til å gi disse diktene ut i en antologi nå, i hvert fall ingen litterære kvalitative grunner. Muligens overskygges dette av det faktum at enkelte av disse forfatterne fortjener flere lesere eller mer oppmerksomhet.

Når det gjelder Øyvind Bergs redaksjonelle motiver, dvs. det blikket på nittitallslyrikken som herved institusjonaliseres, så er dette det mest interessante for de som måtte kjenne nittitallspoesien noenlunde fra før. En uinnfridd forventning til den kompetente leseren Bergs redaksjonelle bidrag – etterordet er knapt én side langt og inneholder ingenting av betydning annet enn en anekdotisk forklaring på bokens tittel, samt en minimal kvalitativ beskrivelse av de representerte forfatterne: de er "klare stemmer", og de er "nakne" – utløste i høst en mindre debatt mellom Aftenpostens anmelder Ingunn Økland og redaktør Berg, en debatt der Økland ønsket seg det store essayet om norsk lyrikk på nittitallet, mens Berg nektet å skrive dette essayet, i hvert fall som etterord i nevnte antologi. Begge syn på saken er forståelige. Jeg ville takknemlig lese Bergs essay "Norsk nittitalls lyrikk" hvis han skrev det, for jeg tror han er i stand til å skrive et godt essay om norsk nittitalls lyrikk, men samtidig skal et slikt essay være usedvanlig godt for å forsvare en plass i en slik antologi, og det skal være mer enn usedvanlig godt for å tåle det stempelet av programskrift det uunngåelig ville få. Øyvind Berg har avstått fra å gjøre den oppsummeringen (det være seg forover eller bakover) det etter enkeltes mening har ligget an til, og det er forståelig og helt akseptabelt. Likevel – tross manglende uttalte redaksjonelle programerklæringer – bærer antologien Tyven fra Brügge preg av å være et forsøk på å oppsummere noe: hva husker vi fra nittitallets poesi? Berg husker kronologisk, etter debutår: Hødnebø, Torheim, Øen, Stueland, Østring, Besigye, Wardenær, Nyegaard, Grøndahl, Burkey, Midré, Næss, Opstad, Borge og Carmona-Alvarez. M.a.o. en helt grei samling tekster, en samling som i øyeblikket ikke lar seg beskrive som stort annet enn nettopp dét; redaktør Berg har nemlig ikke strukket halsen langt nok ut til at hans innsats kan vurderes som annet enn grei og uproblematisk. For utvalget er som allerede nevnt representativt, og det viser et visst mangfold, men også en viss konsistens, dessuten er det hele trykket i et hendig format, t.o.m. i stive permer, ikke for tynn og ikke for tjukk; alt i alt en fin bok. En flott presang, altså. Gi den til en som ikke har lest disse diktene før, og han reagerer sånn: "en fin bok". Gi den til en som har lest disse diktene før, og han reagerer sånn: "en fin bok". Det sier han, men han kan likevel ikke fortrenge den smule ubehag han kjenner ved det faktum at det tiåret store deler av hans egen lesning kommer fra, hans egen samtid, nå er oppsummert, antologisert og pent innbundet, slik at han kan se det noenlunde klart: Nittitallet i norsk poesi er en liten grønn, brun og grå bok designet av Egil Haraldsen.

Der

Femton poeter ur 90-talet er en svensk pendant til Tyven fra Brügge. På de fleste punkter likner de to bøkene hverandre, selv om man nok kunne si at den svenske antologien er hakket bedre utstyrt enn den norske, og den inneholder også flere tekster. (Mot svenskenes pene skinninnbinding stiller nordmennene imidlertid med forfatterportretter. Velg selv.)

Redaktørene for Femton poeter … er Helena Eriksson og Maria Gummesson. Sistnevnte er også, sammen med Peter Lindberg (som også er representert i antologien), redaktører for FIBs lyrikklubbs tidsskrift Lyrikvännen, og den her omtalte antologien er utgitt som FIB:s Lyrikklubbs årsbok 1998.

Kritikken som med jevne mellomrom rettes mot den nye (eller samtidige) poesien i Norge, at den er "tam", "uforståelig", "språkteoretisk" eller alle tre samtidig, rettes også med like jevne mellomrom mot ny poesi i Sverige. Innvendingene er stort sett de samme: at poesien ikke kommuniserer, eller at den kommuniserer på gale premisser, eller at den kommuniserer sin manglende interesse for kommunikasjon som sådan: "Så fort en dikt börjar få upp farten, så fort en bild börjar forma sig eller en fras blir tydlig, kommer det en undanmanöver eller brasklapp: resultatet blir en fullkomlig avsaknad av energi i språket och poeter som liknar de där killarna som ägde fotbollen när man var liten och tog den och gick hem så fort de inte själva hade lust längre."4 Dette er – allegorisk og negativt fremstilt – kjennetegnet til den såkalt kresne litteraturen: det som av en eller annen grunn ofte omtales som ‘antydningens kunst’, som her til lands avslører seg i "den teknisk skolerte økonomiseringen med litterære virkemidler" (ØR). Men også noe annet påpekes presist, om enn respektløst, av den svenske anmelderen: nemlig det preget av innadvendthet (eller innforståtthet) som hviler over denne svenske poesiantologien. For en utenforstående, dvs. en norsk vestlending, virker noe av innholdet i boken, eller organiseringen av innholdet i boken, å være veldressert. Men det er også mulig at dette inntrykket snarere enn å være en virkning av svensk poesi fra 90-tallet heller er en virkning av svenske redaksjonelle føringer. For denne antologien inneholder, i motsetning til Tyven fra Brügge, et fyldig redaktørenes forord. Den pliktskyldige leser leser alltid alle bøker fra begynnelse til slutt. Ofte lønner det seg, og ofte straffer det seg.

Helena Eriksson og Maria Gummesson kan ikke beskyldes for å være vage eller forsiktige i sine redaksjonelle kommentarer. Heller ikke kan man si at de diskret trer til side for å slippe antologiens øvrige bidragsytere til: Foruten å ha skrevet forordene, er de begge representert med poesi fra sine siste (eller kommende) samlinger. Dette er for øvrig også et påfallende og interessant trekk ved denne antologien, at den i stor grad inneholder ny og i mange tilfeller også uutgitt poesi. Den peker dermed fremover, mot det ennå ikke utgitte, og ikke bakover, som de aller fleste diktantologier, f.eks. Tyven fra Brügge, gjør. Den peker fremover, mot noe nytt, men den peker også innover, mot det fellesskapet disse svenske poetene er eller utgjør, ved at de leser, kommenterer, utgir og annonserer for hverandre. Slik får leseren av antologisert svensk samtidslyrikk et lite innblikk i: 1) hva som skjer rundtom på loft og i stuer, på kontorer og biblioteker, eller hvor det nå er samtidslyrikken blir til; 2) en redaksjonell praksis; og 3) FIBs lyrikklubbs aktivitet. Antologien er altså ikke organisert retrospektivt (mens den norske ordner poetene kronologisk, stiller den svenske dem opp alfabetisk), men til gjengjeld introspektivt. Og i henhold til et uttalt og begrunnet, men ukategorisk ‘program’:

Jag tror det är viktigare för krafter utanför än inom den att reducera dikt till någonting typiskt för en tid, en etik eller en estetik. Sådana kategoriseringar kan innebära en nödvändig trygghet för kritiker eller kulturjournalister; för poeterna är de hämmande. Individualismen jag ger uttrykk för här är kanhända ett tidssignum. Kanske är det lika mycket ett tidssignum att jag i så fall inte bryr mig om det. (MG i forordet).

Programmet fristiller poetene og poesien fra kategoriene, ifølge den ene av redaktørene. Men bare tilsynelatende, viser det seg, for litt lenger ute i forordet insisteres det likevel på den herværende poesiens særlige skriftlighet; dens karakter av reflektert og bearbeidet besinnelse på språket: "Utifrån den kontext vi befinner oss i, tror jag att poesin förlorar mer än den vinner på att underordna sig talspråket. Man måste skapa sin egen ‘dialekt’, ett mindre språk i språket. Det räcker inte att kopiera verkligheten: man måste gå vidare, bearbeta språket – bryta sönder, överbelysa det" (HE i forordet). Dette er en mer eller mindre tradisjonell og kategorisk definisjon av ‘modernistisk’ lyrikk, om vi vil eller ikke, et ‘program’ som – riktignok stort sett alltid misforstått – vanligvis ledsager en poesi som gjerne kalles ‘språkteoretisk’ eller ‘språkkritisk’. Eller med en flat Adorno-parafrase: "För mig är poesin politisk i sig, just genom att inte vara omedelbart igenkännbar som Politisk. Den kan inte tala politikens eller marknadens/konsumptionssamhällets språk. Poesin är icke-konsumistisk redan genom sitt sätt att insistera på långsamhet och läsmotstånd" (HE). Altså ingen grunn til å "se med lyse øyne inn i det neste årtusen" (ØR) for medlemmer av den svenske lyrikklubben.

I Femton poeter … ser et særlig program ut til å ha dominert redaksjonens arbeid. Eller minst halvparten av redaksjonens arbeid (dersom vi deler arbeidsbyrden likt mellom utvelging og kommentarverk). Selv om redaktørene sikkert har gjort sitt for å følge opp programmet også i utvalget, er jeg ikke sikker på om de har lykkes. Det får meg til å tro at det første, og mest beskjedne av forordets to hovedanslag – det som sier at poetene ikke selv trenger kategoriene: "för poeterna är de hämmande" (MG) – som sannsynligvis også er i konflikt med det andre, mer normative ("Man måste", "Det räcker inte", "man måste", "Den kan inte", "Poesin är" osv. (HE)), muligens har vært det viktigste. Riktignok kjenner jeg ikke alle de representerte forfatterne godt nok til å vurdere om de er redigert inn i antologien i henhold til de strengeste av redaktørenes prinsipper, men uansett finnes det likevel tilstrekkelig mange eksempler på det motsatte til at vi kan anta at så ikke er tilfelle. F.eks. Petter Lindgrens ‘sangtekster’, eller Li Lis "urbana exilpoesi" (MG), eller Lars Mikael Raattamaas telegramaktige ‘krigsreportasjer’: henholdsvis muntlig poesi og politisk lyrikk god nok. (At mange blander politisk lyrikk og lyrisk politikk er en annen sak). Og hvis dette inntrykket er riktig, at det redaktørene skriver ikke er helt dekkende for den antologiserte poesien, hva har vi da? Inkonsekvente, men kjepphestridende redaktører? Mangel på sammenfall mellom poesi og poetikk? Nei, da har vi en god grunn til å understreke hvilken vanskelig jobb det er å se seg selv og sin samtid, særlig dersom det også er en del av jobben å formulere premisser for hvordan andre skal se det samme.

Men om vi aksepterer disse premissene, om vi slår oss til ro med en normativ definisjon av poesien nå som forteller at den ikke bryr seg om kategorier, og at den samtidig insisterer på "långsamhet och läsmotstand", da må vi konkludere med at de svenske redaktørene Eriksson og Gummesson har gjort jobben sin. Men kunne de mislykkes? Er poesien avhengig av kategorier? Finnes det poesi, eller for den saks skyld litteratur, som ikke insisterer på langsomhet eller lesemotstand, i en eller annen forstand? Både ‘langsomhet’ og ‘motstand’ er begreper som refererer til relative størrelser, som ikke uten videre kan gjøres til kvalitetskriterier – enn si ‘kvalitetssikrende’ kriterier – for litteratur eller annen kunst. Men greit, jeg skal ikke gjøre meg dummere enn jeg er; jeg skjønner at begrepene ‘langsomhet’ og ‘motstand’ er tenkt å beskrive noe sånt som selve litteraturens minimumsfundament, en siste grense mot "andre og mer hardtslående medier" (ØR). Og en såpass formalistisk forståelse av poesi skal vi respektere. Men skal poesien respektere den? Jeg vet ikke om den skal, ei heller om den vil, men sannsynligvis er ikke dette et spørsmål om intensjonalitet fra noens side; uansett er jeg ikke kvalifisert til å kommentere det her, det dreier seg nemlig om det store spørsmålet om poesiens ontologi. Og det skal vi la ligge. Eller stå.

* * *

Øyvind Berg har redigert, men ikke kommentert Tyven fra Brügge. Helena Eriksson og Maria Gummesson har redigert og kommentert Femton poeter ur 90-talet. Det redaksjonelle grepet er strammest festet i sistnevnte, mens friheten fra kategoriseringer og generasjonaliseringer synes størst i den første. Men spiller det noen rolle? Kvalitativt sett gir de ulike redaksjonelle prinsippene ulike utslag: sprik i Norge og samling i Sverige. Dessuten reflekterer det svenske diktutvalget det samme estetiske alvoret som preger forordet, et alvor som ikke er like synlig i det norske, i hvert fall ikke så åpenbart. Det er morsommere her enn der. Men bedre? Det er det vanskelig å se. Det er i hvert fall (eller i hvert fall sannsynligvis) noe annet.

Det er riktig, som den svenske anmelderen Jesper Högström skriver, at det ikke finnes noen "tumlare" (=niser) i den svenske antologien. Men til gjengjeld er det øvrige dyrelivet fyldig dekket: hjorter, rådyr, kyr og geiter. F.eks. hos Marie Silkeberg, som bl.a. er representert med dikt fra den fine sekvensen "En get högre än ett berg" (fra Imorgon, och imorgon, 1997):

Geten gick ut

på nattens marker

Där är det brant

Där finns inga räcken

Jag ser honom vackla

Men jag vet inte vart han går

Eller hur det gick

För vår lille bror get

Men ögonen fick

Vad ögonen tål

Och så går det hål

På världen

Om man skal peke på åpenbare forskjeller mellom svensk og norsk nittitallspoesi, kan det kanskje være noe å finne hos dyrene: i Sverige skriver de om spinkle, vaklende klovdyr som kommer til verden. Om man leter etter dyr i norsk nittitallspoesi, slik den er fremstilt i Tyven fra Brügge, finner man flest tamdyr, f.eks. hunder. Eller dyr som kommer til menneskene:

Skjærereiret i kveldssola, det brenner

Pappa løfter jernspaden

vil ødelegge redet og eggene

Det ligger for nært huset, sier han,

en familie blir for nær en annen

Redet faller i grusen

en gul flytende væske

Kveldssola kritter opp beskjeder

i ansiktet mitt, beskjeder i huden

om at jeg skal ta på meg skjærereiret

som en tornekrans

gå ut og tale i lignelser

til barn i alle aldre

voksne i alle avskygninger

(Steinar Opstad, fra Tavler og bud, 1996)