Gyldendal logo
search-button
Av
Torgeir Holljen Thon
Kritikk.
Publisert 27. november 2023.

Inn i empatimaskinen

I Rådløshet drømmer Richard Powers om en verden som ikke behøver å være som jorden. Man får lyst til å vekke ham.

Kritikk.
Publisert 27. november 2023.
Av
Torgeir Holljen Thon

Rådløshet
Richard Powers
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Roman, 352 sider
Cappelen Damm, 2023

Richard Powers i Tennessee i 2021. Foto: Shawn Poynter / New York Times / NTB
Richard Powers i Tennessee i 2021. Foto: Shawn Poynter / New York Times / NTB

Den siste setningen i amerikanske Richard Powers’ Rådløshet er kanskje romanens beste. Den lyder slik: «Og vi var også bra, like bra som den brennende solen, det sviende regnet og lukten av det levende jordsmonnet, sangen fra det hele om uendelige løsninger som synger i luften i en verden i forandring som etter alle beregninger aldri skulle ha vært her». At romanen slutter med en setning som er bedre enn alle de foregående, kunne vært en god ting. Et skikkelig punktum, for ikke å si utropstegn! Men det er det ikke. Setningens lyrikk er dessverre ikke typisk for romanen, men det er derimot setningens naturfagsaktige undring, på godt og vondt (mest vondt).

Image

Bewilderment, som originaltittelen lyder, utkom på engelsk i 2021 og i høst i norsk oversettelse. Helt fra første setning befinner vi oss i et elegisk toneleie. Som om ikke naturtap, demokratitap og generelt tap av samfunnsveven – som hele tiden vaker i både romanens for- og bakgrunn – var nok, er det et privat tap som befinner seg i sentrum: Theo og sønnen Robin har mistet sin kone og mor Alyssa, og må klare seg på egenhånd. Alyssas fravær i far og sønns liv er påtakelig, og savnet stagges regelmessig ved å se på videoklipp av henne der hun gjennom jobben som jurist kjemper for å redde klima. Theo vil dog ikke gi Robin for mye, og prøver å forklare ham hvordan man skal komme videre med det man etter hvert skjønner er noe halvhjertede fraser: «Alt det gode i henne kom inn i oss. Nå holder vi henne i live med det vi husker.»

Det er i det hele tatt mye for astrobiologen Theo: Han forsker på liv på andre planeter, og samtidig har han nå eneansvar for ni år gamle og stadig vanskeligere Robin, som legene ikke klarer å bli enig om lider av Asperger, ADHD eller OCD. Den avdøde kona fortoner seg for Theo som en gud, og alene føler han seg som en håpløs forelder, som håper at alle feilene han gjør på et eller annet vis oppveier hverandre. Men én ting er han sikker på: Han vil ikke sette sin undrende, men ustyrlige sønn på psykoaktive stoffer.

Rådløshet
Richard Powers
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Roman, 352 sider
Cappelen Damm, 2023

Torgeir Holljen Thon

Født 1989. Journalist og kritiker.

Meld deg på Vinduets nyhetsbrev!

Redaktør:
Kontakt:
Utgiver:
Gyldendal Norsk Forlag
Loading...

Sorgen over både moren og alle dyrene som dør ut blir en potent blanding hos Robin, som i frustrasjon angriper en skolekamerat. Når Theo fortsatt nekter å la sønnen medisinere, kommer han i stedet over en alternativ «behandling», der Robin ligger inni en maskin og kobles på hjernevirksomheten til sin døde mor, gjennom det som omtales som «nevrofeedback». Morens hjerne ble i sin tid kartlagt som et prøveprosjekt, og nå kan denne kartleggingen brukes for å, forhåpentligvis, justere atferden til sønnen. Emosjonell telepati, empatimaskin – den kunstig intelligens-styrte teknologien får mange navn etter hvert. Robins hjerne overvåkes, og målet er at han skal prøve å etterligne mønstrene fra hjernen til noen med større grad av selvbeherskelse. Han skal «fingermale med hjernen»!

Med både fascinasjon og forferdelse beskriver Theo sønnen han ikke forstår. Når behandlingen imidlertid begynner å virke, og sønnen blir roligere og mer som moren – plutselig kan han navn på en masse fugler, akkurat som sin entusiastiske, fuglekikkende mor – blir faren fremmedgjort.

Theo blir bekymret for hvor lik Robin begynner å bli Alyssa. Men det skyldes ikke den eksperimentelle behandlingen, mener legen som utfører den: «Han kan ikke få noen ting fra hjerneavtrykket hennes bortsett fra en fornemmelse av den følelsesmessige tilstanden hennes som han lærer å herme.» Her står døra på gløtt inn til et rom, eller en verden, der alt plutselig er mulig. Science fiction, kort og godt. Men Powers vil ikke inn dit. Etter en litt uforpliktende visitt i en verden der tyngdekraften er opphevet, og man ikke riktig vet hva som er opp og ned, skal vi tilbake til det kjente og kjære, til kjernefamilien, uten at man noen gang blir helt klok på hvorfor disse menneskene idealiserer hverandre, eller hva det som virkelig står på spill i de mellommenneskelige relasjonene. «Denne gutten gjorde verden levelig for meg», sier Theo på et tidspunkt, og bekjenner med det Powers’ egentlige anliggende: Han forespeiler oss å ville være i det store, men forblir i det lille.

Powers vil altså ikke inn i sci-fi-verdenen, men vi befinner oss likevel i fremtiden, dog kan den ikke være langt unna, fordi den ligner mistenkelig på samtiden vår. Alt er imidlertid litt verre, og det langsomme sammenbruddet det ofte føles som at vi lever gjennom har kommet litt lenger på vei. En Trump-lignende, kaotisk fascist er president i USA, og fiendtlig innstilt til både utlendinger og vitenskap.

For en leser med langt mer ustø naturfagskunnskaper enn hva som er ønskelig, er det når romanen er tettest på naturen at den føles mest nyttig (at man begynner å lete etter nytte i en roman er vel forresten ikke noe godt tegn). Men det er ikke bare nyttig, det er også i de naturnære partiene – tett på trærne, gresset og ildfluene – at språket er mest levende, og hvor det i aller størst grad brenner for Powers.

Boka later til å være fascinert av ny teknologi og kunstig intelligens, men egentlig er det fascinasjon over naturen, mennesket og dets uutgrunnelige vesen som er romanens anliggende, ja, som oppsluker den. Powers’ blikk er på det håndfaste, på her og nå, på trærne og sommerfuglene. Som Theo bemerker: «Jeg hadde gått glipp av noe innlysende gjennom over tretti års lesning og to tusen science fiction-bøker: Det fantes ikke noe sted som var merkeligere enn her.»

I Rådløshet lever Generasjon Greta Thunberg i beste velgående. Robins indignasjon over menneskets likegyldighet overfor naturutslettelsene vi forårsaker, er av nøyaktig samme støpning som Thunbergs, og en umiskjennelig kopi av den berømte svensken opptrer også i romanen, som et forbilde Robin forelsker seg i gjennom ipad-skjermen. Men dette barnets engasjement for klima fremstår hele tiden som et utslag av ønsketenkning fra desillusjonerte voksne. Det er selvfølgelig en uimotståelig tanke med et barn som syns naturtap og klimasammenbrudd er uutholdelig. Fristelsen ved å idealisere det indignerte barnet gjør likevel at barnet aldri helt blir levende i boka, men fremstår mest som et glansbilde.

Romanens største problem er at den er overveldende sentimental. Appellen til følelsene, som er til å ta og føle på nærmest på hver eneste side, stiller seg i veien for en mer nyskapende, både språklig og tankemessig, utforskning av de enorme temaene romanen tilsynelatende ønsker å utforske: kunstig intelligens, universet, menneskelig sorg og sivilisasjonens kollaps. Når det kommer til sistnevnte, er boken også i overkant belærende. Når både drikkevann, matforsyninger og samfunnsorden kollapser, levnes det ingen tvil om at samfunnsutviklingen går i gæren retning, men det forblir uklart hva formaninger som den følgende egentlig tjener til, utover at vi kan akke oss og oppleve romanen som aktuell: «Folk flest demonstrerte nok en gang hvor god den menneskelige hjerne er til å venne seg til hva som helst.» Det gestikuleres vagt mot at «det handler om penger», men Powers virker egentlig ikke interessert.

Partiene med mest overskudd er løsrevne kapitler der Theo dikter opp verdener og planeter for Robin når han skal sove. Det er viktig at de er oppdiktet, og ikke har utspring i noe som finnes på jorden. Her er moralismen stort sett tonet ned, og fantasien skrudd opp. Men disse partiene forblir nettopp løsrevne, og bidrar ikke stort til helheten utover tiltrengte pustehull.

I en anmeldelse av boka i London Review of Books spekulerer Christian Lorentzen i hvorfor både denne og Richard Powers’ forrige bok høster så mye ros (The Overstory mottok Pulitzer-prisen, mens Rådløshet ble innstilt til Bookerprisen). Lorentzen oppsummerer det kort og konsist: «The simplest explanation is their lowest common denominator liberalism: a combination of self-pity, self-flattery, self-flagellation and baseline contempt for declared (Trump) and putative (unscienced) enemies.»

«Verden nærmer seg slutten igjen. Hva nå?» Spørsmålet stilles mot slutten av romanen. Det er imidlertid et spørsmål romanen selv aldri forsøker å svare helhjertet på. Er man velvillig, kan man si at den forsøker å gape over for mye. Noen ganger skulle jeg ønske at beskrivelsene av verden i endring i større grad faktisk brakte med seg en ny måte å se verden på, i stedet for å (bare!) minne om et overbevisende foredrag fra en kunnskapsrik naturfagslærer som er god til å formidle, også kjent som Dag O. Hessen-effekten.

Av
Torgeir Holljen Thon

Født 1989. Journalist og kritiker.

Fotnoter

    Vinduet logo
    Redaktør:
    • Priya Bains
    Kontakt:
    vinduet@vinduet.no
    Utgiver:
    Gyldendal Norsk Forlag
    Gyldendal logo
    Nyhetsbrev