Inn i empatimaskinen

Den siste setningen i amerikanske Richard Powers’ Rådløshet er kanskje romanens beste. Den lyder slik: «Og vi var også bra, like bra som den brennende solen, det sviende regnet og lukten av det levende jordsmonnet, sangen fra det hele om uendelige løsninger som synger i luften i en verden i forandring som etter alle beregninger aldri skulle ha vært her». At romanen slutter med en setning som er bedre enn alle de foregående, kunne vært en god ting. Et skikkelig punktum, for ikke å si utropstegn! Men det er det ikke. Setningens lyrikk er dessverre ikke typisk for romanen, men det er derimot setningens naturfagsaktige undring, på godt og vondt (mest vondt).

Bewilderment, som originaltittelen lyder, utkom på engelsk i 2021 og i høst i norsk oversettelse. Helt fra første setning befinner vi oss i et elegisk toneleie. Som om ikke naturtap, demokratitap og generelt tap av samfunnsveven – som hele tiden vaker i både romanens for- og bakgrunn – var nok, er det et privat tap som befinner seg i sentrum: Theo og sønnen Robin har mistet sin kone og mor Alyssa, og må klare seg på egenhånd. Alyssas fravær i far og sønns liv er påtakelig, og savnet stagges regelmessig ved å se på videoklipp av henne der hun gjennom jobben som jurist kjemper for å redde klima. Theo vil dog ikke gi Robin for mye, og prøver å forklare ham hvordan man skal komme videre med det man etter hvert skjønner er noe halvhjertede fraser: «Alt det gode i henne kom inn i oss. Nå holder vi henne i live med det vi husker.»

Det er i det hele tatt mye for astrobiologen Theo: Han forsker på liv på andre planeter, og samtidig har han nå eneansvar for ni år gamle og stadig vanskeligere Robin, som legene ikke klarer å bli enig om lider av Asperger, ADHD eller OCD. Den avdøde kona fortoner seg for Theo som en gud, og alene føler han seg som en håpløs forelder, som håper at alle feilene han gjør på et eller annet vis oppveier hverandre. Men én ting er han sikker på: Han vil ikke sette sin undrende, men ustyrlige sønn på psykoaktive stoffer.