Den døde piken og sølvet

Det er premiere på Cecilie Løveids nyeste skuespill, Jeg er SYLv, og vi er spente da vi spaserer nedover Karl Johan. «La du merke til at C.G. Jung sto på rollelisten?»; «Hvordan tror du relasjonen til Ted Hughes vil bli iscenesatt?» Tittelen på kveldens forestilling er et sitat fra en ufullført oversettelse av Plaths dikt «Mirror» («Speil»), gjort av Olav H. Hauge. I diktet beskriver Plath seg selv som, «silver», sølv, eller «sylv», som det blir til i Hauges oversettelse: «Eg er sylv og eksakt. Eg har ikkje meiningar på fyrehand.» Sølv er et blankt, skinnende, rent materiale. Det har egenskapen av å være en flate andre kan speile seg i. På overflaten blir sølvet forvandlet til den eller det som speiler seg, men under den blanke flaten, inni materialets oppbygging, kan ingen se. Hva skjer der? Det er dette Løveid utforsker i sceneteksten Jeg er SYLv (som også vil bli utgitt i bokform), og det er dette regissør Melanie Mederlind, dramaturg Njål Helge Mjøs, lysdesigner Agnethe Tellefsen og Bendik Toming, maskør Eva Sharp, scenograf Katrin Nottrod og skuespillerensemblet utforsker i iscenesettelsen på Nationaltheatret denne kvelden.

Død, men ikke taus

Den historiske personen Sylvia Plath blir husket som et paradoks. På den ene siden: «Your Veronica Lake bang [...] Your exaggerated American / Grin for the cameras», som Ted Hughes skriver i sitt dikt «Fulbright Scholars». På den andre siden: det uendelige mørket som kommer til uttrykk i glimt av barndom og i farsrollen som lusker i kulissene. «[D]øden og piken», skriver Løveid i etterordet til manuset, «er en suksessoppskrift i kunsten.» Hvorfor er det sånn? I universet til David Lynch, som det ikke vises til i stykket, men som det er nærliggende å assosiere til når vi ser oppsetningen, er temaet ikke bare kunst, men også en fetisjering av ungdommelig, hvit, amerikansk skjønnhet. Laura Palmer i Twin Peaks er taus, vakker og død. Jeg er SYLv handler også om «døden og piken». Plath er død og kald, som de fire skuespillerne gjentar igjen og igjen. Men hun er ikke taus. Hun vræler, danser, rekker tunge og får øynene til å bule mens hun viser publikum selvmordsforsøket hun begikk som barn. På Nationaltheatret denne kvelden insisterer hun på å være mange ting samtidig. Plutselig er hun noe bevegelig: innsjøen i diktet som ikke synes å være ferdig oversatt av Hauge. «Now I am a lake.»

Den komplekse, ikke-fetisjerende versjonen av «døden og piken» som vi får se denne kvelden, fungerer godt takket være samspillet mellom skuespillerne Ragnhild Tysse, Seda Witt, Birgitte Larsen og Maria Lingfors. Å la fire damer spille Plath er en genistrek av et regigrep. Det løser mye av den vanskelige oppgaven Løveid har gitt regissøren og skuespillerne: å iscenesette en tekst som både balanserer og utforsker forholdet mellom indre liv og ytre identitet, mellom underbevissthet og handling. Skuespillerne viser vekselvis nyanser av det samme, som når de danser i takt, snakker i kor og strammer inn hverandres glinsende rosa babymager, et kostyme som, når det plasseres på baken, peker til biene, et tilbakevendende symbol i forestillingen. Andre ganger viser de helt motstridende fantasier om hvem Plath var. Dette kommer blant annet fram i den ulike spillestilen til de fire; Birgitte Larsen er en nedtonet versjon sammenlignet med de andre. Men det kommer også fram i valget om å la noen av Plath-ene ha flere roller. Maria Lingfors’ fortolkning av Aurelia Plath, Sylvia Plaths mor, skaper en utrolig energi som blir til lek med historiske personers gester og talemåter. Det får oss som publikum til å lure på om Plaths galskap også er morens galskap. Finnes den egentlig i Plath selv, eller snarere i relasjonene hun lever i, i speilene hun speiler seg i, og i jobbene hun tar som sekretær og i motemagasin?