En resignert klagesang

Diktene til Jorie Graham beveger seg gjennom tid og rom, mellom et individ og noe kollektivt, mellom det konkrete og det abstrakte. Boken er et tankearbeid som til dels går ut på å bane frem et jeg, et selv, og en stemme. Til tider er tonen nesten barnlig, men samtidig er boken full av alvorlige temaer som død, klimakrise, droner og verdens ende. Diktene er fylt av en rekke mystiske utsagn, som ofte er upresise, eller unøyaktige, men likevel får jeg aldri følelsen av at diktene mister kontrollen – alt virker intendert. Resultatet er en diktsamling som stiller spørsmål, men sjelden tilbyr svar. Snarere antydes konturene av en uløselig situasjon, en eksistensiell uro som trekker meg som leser inn i en verden og et språk der fortid og fremtid flyter over i hverandre.

Jorie Graham (f. 1951) er en sentral stemme i moderne amerikansk poesi. Oppvokst i Italia, og med en akademisk bakgrunn i filosofi og film fra Paris og New York, har hun gjennom flere tiår utviklet et lyrisk språk som krysser grensene mellom det filosofiske, det politiske og det personlige. Til 2040 er hennes første bok oversatt til norsk, og den er strukturert i fire deler som sammen tegner et bilde av en verden og en menneskelig bevissthet og kropp i oppløsning.

I åpningen av samlingen introduseres vi for en dikterstemme som både er fragmentert og undrende. I et dikt som setter noe av tonen for resten av boken, møter vi et av de første spørsmålene boken stiller: Er vi utryddet ennå? Dette spørsmålet åpner opp et tematisk spor som preger samlingen som helhet: en usikkerhet rundt hva det vil si å være til, både som individ og som samfunn og som en felles menneskehet. Herfra reiser boken spørsmålet: Hvordan skal vi forstå vår egen tilstedeværelse i en verden hvor klimaet er i ferd med å endre seg fundamentalt?

Jeget i diktsamlingen taler fra en tilstand av sykdom, aldring og nær forestående død. Men hvem er det egentlig som snakker i diktene? Noen ganger er det et tydelig enkeltmenneske, andre ganger minner det mer om en kollektiv stemme, noen ganger noe i naturen – som for eksempel et gresstrå eller en fugl, andre ganger er det nesten selve menneskeheten på randen av sin egen eksistens som snakker.

Språket i diktene er ofte gåtefullt, og diktjeget uttrykker at det er umulig å formidle overhodet, at det finnes noe som ikke kan sies helt klart. I den første delen av samlingen lyder en bemerkning: Jeg skriver dette i kode fordi jeg ikke kan uttale eller si det. Graham skisserer ikke en optimistisk fremtid, men et landskap i forfall hvor tidens gang beveger seg som regn (eller mangel på regn) i både kropper og naturen.