Kvinneguiden

Macron, Hollande, Valls, El Khomri, Hirsch, Sarkozy, Bertrand, Chirac. The history of your suffering bears these names. Your life story is the history of one person after another beating you down. The history of your body is the history of these names, one after another, destroying you. The history of your body stands as an accusation against political history.

Sitatet over er fra en tekst Édouard Louis fremførte under tiårsjubileet til Litteraturhuset i Oslo i 2017. Teksten var ett av tre bestillingsverk til forestillingen «Den politiske kroppen». Det handlet om klasse, kropp og identitet, om en sønn som sier til sin far: «Gjennom hele barndommen min håpet jeg at du skulle være borte.» Forestillingen var mitt første møte med Édouard Louis' litteratur, tanker og verdenssyn. Jeg var 19 år gammel, og det var litt over en måned til min egen litterære debut. Jeg hadde verken hørt om eller lest noe av Louis da jeg opplevde ham lese i en stappfull, svett Wergeland-sal. Fortsatt står det for meg som en av mitt livs aller sterkeste litterære opplevelser.

Det er tydelige likheter, både i tematikk, innhold og form, mellom det som senere ble til boka Hvem drepte faren min? (2019) og Louis’ nye utgivelse En kvinnes frigjøring – et skarpt, konsist og vakkert morsportrett på 109 sider. Der førstnevnte skildrer hvordan samfunnets politiske og klassebaserte vold virker på kroppen til en fattig arbeiderklassemann fra bygda, skildrer En kvinnes frigjøring de samme forholdene, men med utgangspunkt i moren. Fellesnevneren er sønnens blikk og virkelighetsforståelse. I begge tekstene finnes et sterkt ønske om å nærme seg en annen, for å forstå og skrive deres historie. Som erfaren forfatter vet Louis at det igjen betyr å skrive om seg selv. Det paradoksale er hvordan Louis egentlig ser ut til å være nærmere moren i teksten om faren. Der prater mor og sønn sammen med varme og åpenhet, mens i årets utgivelse, som handler direkte om moren, er det som om Louis ligner på faren, er like avvisende, undertrykkende og voldelig. Louis selv reflekterer over egen skyld og ansvar i det han ser på som inngjerdingen av sin mors frihet. Boken begynner med at Louis finner et gammelt bilde av moren fra før hun traff faren: «Jeg hadde glemt, tror jeg, at hun hadde vært fri før jeg ble født. Lykkelig?» Han skriver: «Synet av lykken fikk meg til å føle hvor urettferdig det var at den hadde gått i stykker. Jeg gråt foran bildet fordi jeg ufrivillig – eller kanskje snarere med henne og iblant mot henne – hadde medvirket til å slå den i stykker.»