Tapt land, funnet stemme

En gang på 1990-tallet arbeider elevene ved Pasvik skole i Sør-Varanger i Finnmark med en musikaloppsetning om bygdas historie. Områdets samiske fortid representeres med en sang basert på joiken Guovdageaidnu av visegruppen Deatnugátte Nuorat, Tanabreddens ungdom – men i teksten er Guovdageaidnu (Kautokeino) erstattet med Girkonjarga (Kirkenes), og ellers består låten av tilfeldig sammensatte samiske ord og uttrykk. Tullesamisken i sangen var nok mer et uttrykk for naivitet og gode intensjoner enn ond vilje, men er like fullt symptomatisk for majoritetens forhold til samisk historie i Øst-Finnmark.

Jeg må selv ha vært til stede på denne oppsetningen, enten som medvirkende eller som tilskuende ungdomsskoleelev, selv om jeg ikke kan huske det. Historien er ikke min, men fortelles av Aslak Heika Hætta Bjørn (f. 1992) i Vrengte kofter. Kampen for en samisk fremtid, som i høst utkom på Forlaget Manifest. Hætta Bjørn er noen år yngre enn meg, men vi gikk på samme skole og vokste opp i den samme fornorskede bygden øst i Finnmark, helt inne ved grensen til Russland: Pasvikdalen. Men Vrengte kofter handler om langt mer enn Pasvik – boken er skrevet i kjølvannet av Fosen-aksjonene i Oslo og handler om fornorskning og forsoning, rettigheter, språk og land.

Hætta Bjørns skildring av sin samiske historie og sin fartstid som aktivist blir en fortelling om den yngre generasjonens tilnærming til og forståelse av samisk identitet så vel som av norske overtramp. Boken kan dels leses som dokumentarlitteratur, dels som historieleksjon og dels som memoar. Vrengte kofter befinner seg i samme landskap som Ella Marie Hætta Isaksens Derfor må du vite at jeg er same (2021), der Hætta Isaksen skriver om samisk identitet utfra et personlig perspektiv, men samtidig med ulike innganger.Den store aktivistklassikeren innenfor samisk litteratur, Nils-Aslak Valkeapääs Helsing frå Sameland (1971), er en annen åpenbar referanse. Valkeapääs munnrappe skildring av samisk kultur, undertrykkelsens historie og felleskapet urfolk imellom kom i nyutgave i 2022 og føles minst like relevant som da den først utkom. Sammenlignet med både Hætta Isaksen og Valkeapää gjør imidlertid Hætta Bjørn bruk av en mer sober stil. Han skriver like rolig avklart som historisk informert, ironi og slagordsprosa er stort sett fraværende; selv om aktivismen er tydelig til stede, fremstår teksten verken sint eller hektisk. Det rolige lynnet og de historiske redegjørelsene gjør Vrengte kofter til en både fattet og fintfølende utgivelse – ment i aller beste forstand.

Fortellingen om Fosen-aksjonene i Oslo i 2023 rammer inn beretningene og betraktningene i Vrengte kofter. 500 dager etter dommen i Høyesterett om at vindturbinene på Fosenhalvøya bryter menneskerettighetene til reindriftssamene i Fovsen Njaarke sïjte, slår en aksjonistgruppe til. Hætta Bjørn skildrer demonstrasjonene i regjeringskvartalet i historisk presens: «|r]undt 08.30 starter jeg en livestream, og mens seere tikker inn, forteller jeg omverdenen at vi er unge, samiske aktivister som har tatt oss inn i Energidepartementet for å protestere mot at regjeringa ikke har løftet en finger for samene på Fosen.» Nåtidsformen skaper en nærhet til begivenhetene som i mye sakprosa ellers kan føles som en tilsnikelse. Den kan skape tilstedeværelse, men også ofte stenge for ettertenksomhet og overblikk. Men Hætta Bjørn holder seg ikke bare i det umiddelbare, han zoomer også ut og reflekterer over protestene. Fosen-aksjonene flettes for eksempel sammen med den andre store hendelsen i forholdet mellom samer og norske myndigheter samme år, nemlig presentasjonen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.