Tapt land, funnet stemme

En gang på 1990-tallet arbeider elevene ved Pasvik skole i Sør-Varanger i Finnmark med en musikaloppsetning om bygdas historie. Områdets samiske fortid representeres med en sang basert på joiken Guovdageaidnu av visegruppen Deatnugátte Nuorat, Tanabreddens ungdom – men i teksten er Guovdageaidnu (Kautokeino) erstattet med Girkonjarga (Kirkenes), og ellers består låten av tilfeldig sammensatte samiske ord og uttrykk. Tullesamisken i sangen var nok mer et uttrykk for naivitet og gode intensjoner enn ond vilje, men er like fullt symptomatisk for majoritetens forhold til samisk historie i Øst-Finnmark.

Jeg må selv ha vært til stede på denne oppsetningen, enten som medvirkende eller som tilskuende ungdomsskoleelev, selv om jeg ikke kan huske det. Historien er ikke min, men fortelles av Aslak Heika Hætta Bjørn (f. 1992) i Vrengte kofter. Kampen for en samisk fremtid, som i høst utkom på Forlaget Manifest. Hætta Bjørn er noen år yngre enn meg, men vi gikk på samme skole og vokste opp i den samme fornorskede bygden øst i Finnmark, helt inne ved grensen til Russland: Pasvikdalen. Men Vrengte kofter handler om langt mer enn Pasvik – boken er skrevet i kjølvannet av Fosen-aksjonene i Oslo og handler om fornorskning og forsoning, rettigheter, språk og land.

Hætta Bjørns skildring av sin samiske historie og sin fartstid som aktivist blir en fortelling om den yngre generasjonens tilnærming til og forståelse av samisk identitet så vel som av norske overtramp. Boken kan dels leses som dokumentarlitteratur, dels som historieleksjon og dels som memoar. Vrengte kofter befinner seg i samme landskap som Ella Marie Hætta Isaksens Derfor må du vite at jeg er same (2021), der Hætta Isaksen skriver om samisk identitet utfra et personlig perspektiv, men samtidig med ulike innganger.Den store aktivistklassikeren innenfor samisk litteratur, Nils-Aslak Valkeapääs Helsing frå Sameland (1971), er en annen åpenbar referanse. Valkeapääs munnrappe skildring av samisk kultur, undertrykkelsens historie og felleskapet urfolk imellom kom i nyutgave i 2022 og føles minst like relevant som da den først utkom. Sammenlignet med både Hætta Isaksen og Valkeapää gjør imidlertid Hætta Bjørn bruk av en mer sober stil. Han skriver like rolig avklart som historisk informert, ironi og slagordsprosa er stort sett fraværende; selv om aktivismen er tydelig til stede, fremstår teksten verken sint eller hektisk. Det rolige lynnet og de historiske redegjørelsene gjør Vrengte kofter til en både fattet og fintfølende utgivelse – ment i aller beste forstand.

Fortellingen om Fosen-aksjonene i Oslo i 2023 rammer inn beretningene og betraktningene i Vrengte kofter. 500 dager etter dommen i Høyesterett om at vindturbinene på Fosenhalvøya bryter menneskerettighetene til reindriftssamene i Fovsen Njaarke sïjte, slår en aksjonistgruppe til. Hætta Bjørn skildrer demonstrasjonene i regjeringskvartalet i historisk presens: «|r]undt 08.30 starter jeg en livestream, og mens seere tikker inn, forteller jeg omverdenen at vi er unge, samiske aktivister som har tatt oss inn i Energidepartementet for å protestere mot at regjeringa ikke har løftet en finger for samene på Fosen.» Nåtidsformen skaper en nærhet til begivenhetene som i mye sakprosa ellers kan føles som en tilsnikelse. Den kan skape tilstedeværelse, men også ofte stenge for ettertenksomhet og overblikk. Men Hætta Bjørn holder seg ikke bare i det umiddelbare, han zoomer også ut og reflekterer over protestene. Fosen-aksjonene flettes for eksempel sammen med den andre store hendelsen i forholdet mellom samer og norske myndigheter samme år, nemlig presentasjonen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Vel så viktig som diskusjonen om hva det vil si å være same i dag, er koblingen Hætta Bjørn gjør til historien. Han skriver om internathistorie, fiskerettigheter – særlig viktig er her det lite kjente rettighetstapet den sjøsamiske befolkningen opplevde på 1980- og 90-tallet – grenseoppganger og jordsalgslover: Kort sagt legger boken fram Finnmarks kolonihistorie, ofte med utgangspunkt i Hætta Bjørns egen familiehistorie. Han ble født i Alta, vokste opp i Pasvik og har slekt både i Guovdageaidnu og i Lyngen i Nord-Troms. Den historiske gjennomgangen i Vrengte kofter bygger på allerede kjente kilder, men er like fullt viktig, ikke minst for yngre generasjoner, som kanskje er mer troende til å plukke opp denne boken enn litteraturlistens lokalhistoriske verk. Poenget er dessuten – selv om det aldri hamres inn – at overgrepene fortsetter. Samehets er blant emnene som tas opp i boken. I 2017 var Hætta Bjørn til stede under stortingshøringen som initierte arbeidet med å sette ned en Sannhets- og forsoningskommisjon; her lytter han til 82 år gamle Inga Karlsens beretning om i skolealder å bli «skallemålt med konklusjonen ‘mindre intelligent og med svekket sjelsevneʼ». «Jeg skulle ikke hatt evnen til å sitte her og snakke for dere», forteller hun Stortinget. Under høringen kommer også politikernes vantro over de samiske ungdommenes fortellinger om mobbing og samehets. Aller mest inntrykk gjør likevel innrømmelsen av at Hætta Bjørn selv vegrer seg for å fortelle om egne opplevelser, at «det føles ekkelt og galt å snakke om egne fornedrelser». Ikke fordi det er retraumatiserende, men fordi innrømmelsen av sårbarhet kommer med en redsel for å være sytende, «lettkrenka» og «lite maskulin».

Et viktig element i Vrengte kofter er de samiske språkene. Som en del av den større fortellingen beskriver Hætta Bjørn hvordan det samiske språket forsvant fra hans familie. En ting er besteforeldrene i Lyngen, som lærte samisk verken hjemme eller på skolen; i 1891 snakket 85,6 prosent av de samiske familiene i prestegjeldet samisk hjemme, mens tallet i 1930 allerede var nede på 33,3 prosent. Historien er kjent, men statistikken er likevel slående. Enda underligere framstår kanskje historien om bestemoren Iŋgá-Márjá i Guovdageaidnu, som i det som nok må regnes som landets mest samiske bygd, valgte å ikke lære sine barn samisk – i 1960- og 70-tallets Kautokeino var det slett ikke uvanlig, mange tenkte nok at barna ville klare seg bedre uten hjertespråket. Hætta Bjørns egen baling med språklæring tar ikke opp for mye plass – i en av bokens fineste scener møter han for øvrig på skuespillerenSarakka Gaup på Galgeberg i Oslo, som utelukkende prater til ham på samisk og galant overser alle feil og mangler i de stotrende svarene – men boken understreker viktigheten av språklæring i Sápmi. Språket er og forblir det mest fundamentale verktøyet for den samiske kulturens overlevelse. At Hætta Bjørn skriver at forsoningen med norske myndigheter faktisk ikke ligger lengst fremme i pannebrasken hans fordi han er så opptatt med å sikre en samisk fremtid for sine barn, er en av de sterkeste formuleringene i hele boken. Det er norske myndigheter – og det norske folk – som selv må forsone seg med kolonifortiden.

Når Hætta Bjørn skriver om resultatet av Fosen-aksjonene, som i rene rettigheter som kjent var nedslående, fremhever han den kulturelle og personlige oppvåkningen aksjonene innebar for mange: «Folk har turt å gå fra ‘å ha samisk opphavʼtil å bli samer.» Oppvurderingen av det «å tørre å ta på seg jobben å navigere i et kulturelt rom du ikke har turt å gå inn i før», er oppløftende, også for meg, som har et ambivalent til såkalte nysamer, som gjerne har oppdaget sitt samiske opphav i voksen alder og så lett kan i- og avkle seg den samiske identiteten når det passer dem. Jeg har stusset over tilhørighetsbehovet til par som insisterer på å lære barnet sitt samisk og bare det, når de selv knapt har språkkunnskaper tilsvarende barneskolenivå.

Hver gang jeg reiser til min og Hætta Bjørn felles hjembygd, Pasvikdalen, ser jeg det restaurerte «Kirkegaardshuset», som tidlig på 2000-tallet ble gjenreist utenfor dalens lokale Coop: et lavt bureisingshus i norsk stil, med torv på taket – visstnok dalens første hus. At dette ble satt opp som en lokal skatt samtidig som flere hodeskaller fra den skoltesamiske befolkningen, som hadde sine bosetninger i Pasvik lenge før bureisere fra sør dukket opp, fortsatt befant seg i de Bioantropologiske samlingene ved Universitet i Oslo, fremstår nokså absurd. Hver gang jeg kjører forbi, gir det meg rasende lyst til å snike meg ut i natten og sette fyr på hele dette idiotiske forsnorskingsymbolet. Dynke bensin på torvtaket som liksom skal være en stolthet for stedet, men som ser ut som et klenodium fra en bondebygd på det sentrale Østlandet! La det brenne ned! Denne urklisjeen fra norsk bondekultur er ikke urelatert til Hætta Bjørns fortelling om kampen hans foreldre stod i mot skoleledelsen i Pasvik, som ikke klarte å tilby den unge Aslak annet enn mangelfull digital samiskundervisning. Den er ikke urelatert til mobbingen han beskriver, ikke til at jeg og tusenvis av andre finnmarkinger har vokst opp uten andre språk enn norsk. Likevel demper Vrengte kofter det barnslige sinnet mitt. Ikke bare fordi det rører meg at en yngre sambygding har skrevet om Pasvikdalens samiske historie og selv gjort seg til en del av den, men fordi han – klokt og antagelig riktig – påpeker at kampen for framtiden er langt viktigere enn kampen mot fortiden.