Narcis, Coda, Daglig tale I-III Mikkel Thykier Essayserie Antipyrine, 2018
Mikkel Thykier
Korrespondansen
Mikkel Thykier skriver ikke nødvendigvis om «en litteratur i krise», snarere retter han oppmerksomheten mot en dialog i krise. De økte klasseskillene, aggresjonen, mangelen på dialog mellom de på toppen av pyramiden og forfatterne, mellom den vanlige leser og den skrivende, mellom bokhandlene og litteraturhusene og forfatterne; et fullstendig fravær av intimitet og korrespondanse der det litterære feltet styres av mekanismer utenfor litteraturen selv. Krisen rammer naturligvis også vårt indre.
«De tekster, du har samlet her, kredser altså alle om ordet mig som et tomt begrep, der stadig venter på sit sprog, uanset de tilnærmelser mod det, du finder i det 20. århundredes tanker og kunst» (Coda, s. 30).
Tilsynelatende er avstanden mellom aktørene liten, men det dreier seg om en stadig mer kompleks litterær sfære, der markedsherredømmet skaper en «skinnintimitet» – og at det nettopp derfor er en skrikende mangel på reell dialog og ekte nærhet. I et slikt perspektiv blir det verdt å studere Mikkel Thykiers forfatterskap. For har ikke han, ved at han vender seg mot anonymiteten og et selvvalgt eksil (eksempelvis ved å la en utgivelse være anonym og utelukkende sendes til hundre utvalgte personer), funnet fluktlinjer og muligheter for radikalisering av skriften i denne nye, dog knapt uventede situasjonen?
Vi fikk beskjed via forlagets hjemmeside om at Thykier publiserer Narcis, Coda og Daglig tale I–III samtidig, og at disse, på en gitt dato, vil lanseres hjemme hos forfatteren. Det framsto som logisk forlengelse av den intimitet forfatteren søker, ikke bare i skriften, men i sin skrivende praksis: at et offentlig arrangement utspilte seg i det private, der avstanden mellom betrakteren og det som betraktes, neppe er utslettet, men distansen mellom dem i det minste er tegnet presist opp.
Vi drar, som interesserte lesere, til den og den adressen, til det og det klokkeslettet, og ser der boken som en naturlig forlengelse, ikke av forlaget eller bokhandelen, men av forfatteren selv, og overraskes av dette synet.
Arkeologien
Mikkel Thykiers essayistiske prosjekt består av Entré (2009), Sub Rosa (2013), (2015), (2016) – og altså , og alle nye av fjoråret Med disse tre bøkene avsluttes et essayistisk verk som savner sidestykke i moderne skandinavisk litteratur; en serie titler det nesten føles som en helligbrøde å anmelde, det synes nesten å stride mot bøkenes essens og – muligens – budskap, om ikke et slikt ord blir forkjælt. Skal det likevel skrives om dem, i form av en anmeldelse, må det være med det forbehold at bøkene er skrevet som polemikk mot nettopp det at de blir anmeldt.
Fanculo Crepa
Dias
Coda
Narcis
Daglig tale I–III,
.
ikke
Er det uformelle essays, metalitterære tekster, livsskriving, hybridprosa, filosofi? Karakteristisk for bøkene og deres fellestrekk er den hybride formen: brev, skuespill, essays, reisebrev, sitater, noter som raser av gårde i direkte forlengelse av teksten de refererer til, om de da ikke peker ut mot en helt annen tekst, samt bilder (i varierende grad). Flere steder (ikke bare i forordene) møter man forfatterens egne forsøk på å definere lesningen av verket: forklaringer, der forfatteren (tilsynelatende) ser tilbake på verket han er i ferd med å skrive.
De fleste tekstene i Narcis er datert, de er skrevet i årene 2016 og 2017. Tekstene i neste bok, Coda, er skrevet fra 2001 og hovedsakelig fram til 2012 – men også etter dette, og forfatteren distanserer seg fra verket som skaper ved å insistere på at tanker fra den gang ikke lenger er innlysende og klare for ham selv. Daglig tale I–III er en gjenutgivelse av tre bøker fra henholdsvis 2002, 2009 og 2010. Tekstene tar form av teaterstykker som tydelig opererer med en scenisk estetikk, men ingen av dem følger noen velkjent dramatisk kurve eller framgangsmåte. Ved å la karakterene tale og lytte framfor å reagere på hverandre, og dermed negere en dramatisk intensitet, en dramatisk oppbygning som skal ende i konfrontasjon, er karakterene sammen om å henvende seg til hverandre, like gjerne lyttende som talende.
Bøkene som utgjør denne triple utgivelsen, kan sammenlignes med et kart: Studerer man verket med lupe, er det ikke landskapet eller de store linjer man ser, men kun en endeløs rekke av navn. Hvor mange personer det refereres til eller siteres fra, direkte og indirekte, hvor mange kunstnere og tenkere som nevnes og tas med i betraktning på tvers av boksidene. Det er en umulig å oppgave å telle dem, og befriende å se hvordan forfatteren selv har gått seg vill i sine egne papirer.
Coda
Coda åpner med en undring: «Hvad er det, der får mig til at sidde her, ved et andet bord, og skrive de ord én gang til.» Er det sjenerøsitet, et behov for intimitet? Noe direkte svar følger ikke, men spørsmålet projiseres gjennom lesninger av forfattere og filosofer som Martin Heidegger, Walter Benjamin, Simone Weil og Maurice Blanchot samt en endeløs rekke andre forfattere og tenkere, kunstnere og kollegaer i «det danske». Søker man etter en problemstilling i boken, som et foreløpig svar, kunne det gjennomgående temaet – ikke bare her, men i hele Thykiers forfatterskap – sies å være en grammatikalsk omstrukturering av språket, å skape et språk som går fra å ha Jeg til å ha Meg som eneste utsagnsposisjon. Antakelig er det dette gamle anliggendet som får forfatteren til å «sidde her, ved et andet bord, og skrive de ord én gang til».
På samme side trekkes det arkeologiske fram, som er så vesentlig for Thykier (av akademisk utdannelse arkeolog, i tillegg til utdannelsen fra Forfatterskolen i København). Han forklarer at boken var ferdig allerede i 2012, påbegynt lenge før, og at arbeidet med noter og henvisninger til kildetekster for lengst hadde gått helt i stå. Med andre ord, en radikal undergraving av forfatteren og forfatterrollen og en dreining mot både leseren og teksten som vesentlig, teksten og tekstens mange lag. Som Thykier selv skriver: «Den færdige bog er [...] en ufuldstændig rekonstruktion af en engang planlagt bog.» Noe som på elegant vis altså leder leserens blikk mot arkeologien.
Med sin særegne private henvendelse til leseren inviteres man gjennom alle bøkene til å fortsette en korrespondanse i og gjennom litteraturen. Mikkel Thykiers essays stiller spørsmål ved om en forfatters endelikt sammenfaller med døden, eller om tankene utformet i et enkelt forfatterskap snarere er uten bestemt varighet. Er forfatterskapet og verket av en størrelse som fortsatt kan utbroderes og forhandles med, og som dermed opphever forfatterens forankring i tiden? Er tenkning intimitet?
Coda skiller seg fra akademisk litteratur om filosofi, litteratur, maskulinitet og kunstkritikk. Mikkel Thykier klarer, med sitt dialogiske omdreiningspunkt, å gi leseren en mulighet til å dvele ved tunge spørsmål, som var det lett dugg på en svanes vinger.
Boken karakteriseres av monografiske trekk og pregnante, spekulative lesninger. Lesninger og tanker fra tidligere utgivelser gjenopptas i bokens åtte avsnitt, de kryssbefrukter hverandre og oppmuntrer leseren til å gå tilbake til eldre tekster. Mye er ved det samme, argumentasjonen ligner den leseren kjenner fra Entré, Sub Rosa og Fanculo Crepa. Fra Sub Rosa er vi kjent med hans følsomme og innsiktsfulle lesninger av Maurice Blanchot, Georges Bataille, Emmanuel Levinas og Pierre Klossowski. Fra Fanculo Crepa tilsvarende innsiktsfulle, men i temperament svært forskjellige lesninger av de danske dikterne Niels Frank og Morti Vizki. Fra Dias kan presentasjonen av «den spekulative realismen» og av filosofene omkring tidsskriftet Collapse framheves. Coda tar derimot mindre form av en monografi over andre kunstnere – i dette bindet får Thykiers egen etikk og filosofi for første gang folde seg ut.
I Coda ser Thykier som nevnt hvert nytt emne – det være seg de tidligere nevnte filosofer og forfattere eller mindre opplagte størrelser, som Andy Warhols ungdomstegninger, Laura Ridings avskjed med litteraturen eller Sarah Kofmans lesning av René Descartes – gjennom en linse som primært kartlegger, registrer, underbygger, kontemplerer og beskjeftiger seg med oppdagelsen av at det ikke kan sies Jeg om Meg i språket Thykier her benytter seg av. Han tilbyr oss en revurdering av hvilken posisjon pronomenet innehar i en setning, om det kan la seg gjøre å lese Meg og Jeg som identiske (eller ekvivalente) representanter for hverandre, eller om det snarere er snakk om forskjellige nivåer av intensitet, intimitet og representasjon:
Det er faktisk den grammatik, der er indeholdt i sproget, der tvinger dig til at opdigte fiktionen om et fikseret subjekt, identisk med sig selv og årsag til denne aktivitet, verbet antyder, i det mindste røber ergo en implicit fornuftsslutning baseret på vores grammatiske vaner.
Ved å veve sammen forskjellige vitenskapelige diskurser og å lese nært, svært nært, å sette setninger under lupen og i visse partier appropriere verkene som presenteres for å tjene hans egen tenkning og praksis, står boken som en eksemplarisk innføring i Mikkel Thykiers forfatterskap. Man kan gjerne diskutere om metoden – appropriasjonen – er samvittighetsfull, hva som kan leses når setningene løftes ut fra sin opprinnelige kontekst. Blir det som står tilbake kun språk, ikke noe annet?
Sjangerangivelsen Collage kan fungere som forsvar for metoden. Ved å sammenføye utsagn fra andre verk fletter Mikkel Thykier sammen tekstene og oppløser dermed verdien av utsigelsesinstansen; verdien av hvem som sier hva er redusert til null, og denne devalueringen markerer et forsvinningspunkt for den som snakker, der artikulasjonen lyder i et hele, men som ikke trenger å virke innenfor det man kunne kalle «verkets enhet».
Setningen som sådan synes altså å kunne frigjøres fra andre setninger i verket, som ellers angis som enhetsdannende, og opererer uavhengig av de koordinasjonspunktene verkets interne logikk definerer. Altså kollasjens prinsipp.
Essayene utfolder seg omseggripende om den felles representasjonens nederlag, om behovet for en ny etikk. Grepet om det biografiske i skriften, det personlige liv som eksisterer i den litterære praksisen, mislykkes nesten fordi man som leser opplever at disse dokumentene og partiene ikke skiller seg tekst-, form- og innholdsmessig fra essayene i boken. Imidlertid kunne man innvende at Thykiers bruk av det biografiske, det private, det intime og umuligheten av å skille mellom dem, er en av ressursene i skriften, dens såkalte åre. Her kommer vi tilbake til forsøket på å sirkle inn Mikkel Thykiers praksis. Metodisk peker han ut «to indfaldsveje lukket af sne». Han konkluderer tørt med at ingen av disse to veiene er tilstrekkelige, derimot finnes det en tredje vei, som er hans egen. Konsekvensen av den etikkens nederlag det er å fortsette å si Jeg om Meg, er ikke utelukkende estetisk. Bruken av materiale fra det private liv i bøkene viser en selvinnsikt om en personlig etikk og et ønske om å revidere en personlig etikk og stiller i tillegg, ved å bli offentliggjort, spørsmålet om hvor samtalen om etikken, den personlige og den kollektive, blir praktisert i dag.
Narcis
I Narcis presenteres leseren først for et skuespill som beskjeftiger seg med utsigelsesposisjoner og -punkter, og så for en essaysamling som denne gangen spesifiseres som «exitskrifter». Skuespillet former seg ikke etter et psykologisk kausalitetsprinsipp, men undersøker i stedet hvem det er som er i stand til å si hva, hvem som snakker for hvem. Karakterene samler seg om en fortelling de bare er i stand til å artikulere i fellesskap, noe som naturligvis sier noe om korrespondanse som begrep og den gjennomgående bruken av dette i Mikkel Thykiers praksis. Noen personlig framtid eksisterer ikke for Dagmar, Emil og Nico, men etter hvert forstår leseren at tapet av det personlige har brakt med seg en felles framtid. Det kommer eksempelvis til uttrykk allerede i stykkets første replikker.
«Nico: Er du død?
Emil: Ja. Selvfølgelig.
Dagmar: Jeg troede du var død.
Emil: Jeg ligger bare og venter. Jeg føler mig altid så nedtrykt efter samtalerne på hospitalet.
Nico: Du taler så lavt.
Dagmar: Jeg kan ikke høre hvad du siger.
Nico: Når du ikke ser på mig.»
Er døden her en død som svarer på tiltale, et skjulested, snarere enn forsvinning, beveger den døde seg gjennom en exit? Det er vanskelig ikke å bite negler i spenning og undring over hva de tre karakterene vil «finne på». Utilregneligheten er så gjennomgripende og voldsom at hver replikk blir ladet med aggresjon.
Fra skuespillet bæres leseren videre gjennom en samling tekster om den romerske keiseren Marcus Aurelius og hans skriftlige praksis. Et totalt uforutsigelig skifte, svært karakteristisk for Thykiers verk i sin helhet. Hver eneste linje i bøkene hans kan like gjerne referere til en setning et annet sted i en helt annen bok i serien. Bare ved å studere bøkene parallelt, kan man som leser danne kongruens.
I de siste tekstene i Narcis utfolder Mikkel Thykier tanker om sin egen praksis, andres verk, språk og ideer. Med mørk, nesten infam humor og ironi går han blant annet til angrep på danske forlags framgraving av «skjulte forfatterskap». Thykier betviler gyldigheten av slike «gjenoppdagelser».
«Er den eneste grund til, at [Tove Ditlevsen] igen kan genudgives og promoveres som overset, at hun aldrig har været glemt, ligesom den eneste grund til, at et ældre forfatterskab kan udgives på ny og promoveres som overset, er, at det aldrig har været glemt? (…) Er Tove Ditlevsens tilfælde så slående, fordi modtagelsen af Jeg ville være enke, og jeg ville være digter, hele politiseringen af hendes forfatterskab, tydeligt viser, at ændringerne i litteraturen nu sker, fordi tekster fra margin af et kanoniseret forfatterskab rykker ind mod centrum af kanon, mens værker og forfattere, der er helt uden for kanon, forbliver udenfor? Den amerikanske kritiker Jessa Crispin har beskrevet det som en international tendens: Der er en mainstream, som gør krav på og tilegner sig det radikale rum som sit eget, samtidig med at den tilsidesætter radikalt uforudsigelige kunstneres indsats.»
Betraktet på denne måten blir ikke Marguerite Duras’ forfatterskap en gjenoppdagelse, bøkene hennes blir utgitt på grunnlag av en allerede konstituert historie, en historie som ikke kommer til å forandre seg, tekster som man graver fram fra utkanten og midlertidig tilskriver en plass i historiens sentrum. Der kan de raskt og effektivt omskrives og omsettes til fortellinger som uttrykker en kontemporær estetikk og utgjøre en definerende instans, og billeddannelsen av utkanten som en svunnen tid kan fargelegges og settes inn i en økonomisk fordelaktig fortelling eller kontekst. Mikkel Thykier innvender med stor eleganse at gjenutgivelsen og relanseringen av visse forfatterskap snarere har noe å gjøre med den framtiden disse forfatterne selv stilte til utsikt. Gjenoppdagelsen vedrører som kjent at noe ble oppdaget mens det var til stede, og at det er mulig å glemme det igjen, det vil si – bli oversett.
Gjennom boken presenteres leseren for inntrykket av at samtidens kritikere og forleggere følger en digital hastighet, en lesning og konsumering som betinges av allianser som befinner seg spredt i «smartsfæren». Hvis man følger denne antagelsen, at verkene ikke skaper et rom som er begrenset til leseren og boken, kan en leser (av verket) bli en maskin, en billedlesning i smartsfæren, der boken som objekt underkastes en avlesning i kvaliteten og komposisjonen av det bildet som senere vil figurere av den på internett. Hvilke komponenter utgjør en leser i dag? Finnes det rom der bare kunstige intelligenser kan lese? Og hva oppdager de? Om man betrakter dette ut fra et digitalt rom, forholder det seg da sånn at noe vesentlig reserveres mot å bli oppdaget i verket? Skal noe oppfylle noen kriterier for å oppdages, avdekkes? Er litteraturen i dag representert gjennom de institusjoner som fungerer som representant for den?
Mikkel Thykier framhever den franske sosiologen Bruno Latours aktør-nettverksteori, som raskt oppsummert postulerer at et nettverk kan utvikle seg i to forskjellige retninger: mot konvergens eller mot divergens for dets aktører. Når nye aktører tilføyes nettverket, vil det først øke divergensen dem imellom. En situasjons eller et nettverkselements divergens er dets fortolkende fleksibilitet. Mikkel Thykier lar dermed ikke forleggerne og kritikerne stå alene med ansvaret for oppdagelsen. Forleggerne lar sine økonomiske maskiner utfolde seg i smartsfæren, og dermed forandrer leseren seg med verkene. Kanskje er det å unnlate å yte dem rettferdighet, men en leser som har fulgt Thykiers forfatterskap gjennom mange år, finner likevel rettferdighet i denne bemerkningen: Finnes det snarere finansielle lesere innenfor henholdsvis anmelder- og forlagsbransjen enn estetisk, etisk og filosofisk orienterte lesere? Er den litteraturen som ikke skjules, den som representeres, noe man kan samle under noe slikt som en finansiell kategori?
Essaysamlingen tilbyr noen betraktninger over dette i spekulative partier, der tidsdannelsen i blockchains og bitcoins settes side ved side med dannelsen av tiden i poesien; det finansielle har i den forstand forrykket seg inn i en tidsforståelse som også påvirker tiden slik den dannes i poesien. Det finansielle som kategori bør derfor ikke forstås som noe som dekker over en snever betegnelse av litteratur, som kategori viser den snarere hvordan de forskjellige sfærene gjennomgriper hverandres forløp både temporalt og på et generelt representasjonsnivå, som senere påvirker den kunsten og litteraturen forlagene og museene viser fram. Nylig var verden vitne til hvordan hackere i smartsfæren påvirket det amerikanske presidentvalget. Som Mikkel Thykier viser i essayet «Niveauer af usikkerhed», er denne usikkerheten i de forskjellige sfærene og representasjonsnivåene ikke bare begrenset til det politiske, kunsten, subjektdannelsen og samfunnet; de er ledd i en mer omfattende reformulering av hva representasjon vil si i dag.
I sine essays leder Thykier oppmerksomheten mot litteratur som en estetisk, etisk og politisk praksis. Han framhever vesentlige skrøpeligheter ved kodete konstruksjoner og tilliten til en kodet representasjon. Narcis lar seg vanskelig beskrive enkelt. Det som venter leseren, er en storm av innsigelser, tilbakeskuende og kommenterte utsagn om alt fra den neoreaksjonære bevegelsen NRx, posthumanisme og det sist overståtte amerikanske presidentvalget til Øyvind Bergs forhold til Paul Celan, Peter Handkes forhold til setningenes skjønnhet og Michael Palmers oppgjør med 1950-tallets bekjennende litteratur i USA. Boken kan leses som et bidrag til den omfattende essayistiske praksis Mikkel Thykier påbegynte med utgivelsen Éntre (2009), og må absolutt ses på som et farvel (sitert fra baksideteksten på Narcis): «Hvad skal der til for at skabe et poetisk exit, der også er et kritisk exit fra dette samfund?»
Daglig tale I–III
Omslagsbildet til Daglig Tale I–III – som altså er en gjenutgivelse av tre tidligere bøker – er en tegning. Hvite streker over det sorte papiret: en ung mann delt av boken, halve ansiktet på forsiden, den andre halvdel på baksiden. I kolofonen står det: Omslagsbilleder: Mikkel Thykier. Det er altså forfatterens tegning, muligens et selvportrett.
Den første delen er en dialog der én av personene – Emily – er stum. Stykket avsluttes med opplysninger om hvem det er sitert fra, og, helt til slutt, et bilde av en liggende statue, sett forfra og bakfra, en naken kvinne, antakeligvis i marmor, yppig, utrolig feminin, en sovende gudinne. De tre opprinnelige bøkene presenteres kronologisk, men denne første har det særtrekk at de forskjellige scenene (kan vi bruke en beskrivelse som «scene»? Når det ikke er opplagt at det er dramatikk? Ja, siden det er sceneanvisninger og replikker) markeres med klokkeslett og vignetten «Tik, tik». Av det kan man lese at scenene ligger i omvendt kronologisk rekkefølge. Siste scene leses først og foregår kl. 24.07(!), en time etter et slagsmål der Frederik har grepet Emily om halsen med begge hender og banket hodet hennes mot veggen. Siste scene begynner kl. 18.12 med at Frederik viser Emily sitt soverom og sier han er glad for at hun ble med. Det er Frederik som snakker, men har ikke teksten også preg av noe selvrefererende? Frederik sier for eksempel at så snart han gjør noe, blir det en rolle, og at livet hans er et skuespill. Etter Emilys navn er det enten tomt, eller det følger enkle «sceneanvisninger», som forteller oss at hun ligger naken på sengen, at hun stønner, at hun fniser eller sukker. Hun ler. Og, på første side, det som tidsmessig er siste scene, den som ligger rett etter at hun har fått hodet banket inn i veggen, står det: «EMILY Åndedræt.»
Her, rett før og rett etter at Frederik har banket hodet hennes mot veggen, sier han at han alltid har sett på kjæresters slagsmål og krangler som «en delvis definition av menneskelighed». Og legger til at steder der folk forsvinner, som Algerie, Afghanistan og Den libyske ørken, interesserer ham. At Emily ikke sier et eneste ord i løpet av teksten, stykket, dialogen, monologen, forsterker inntrykket av et «grusomt nærvær» og en «potensiell forsvinning».
Godmorgen, Columbus (skrevet 2002–2003, med sitater av Blanchot, Norén, Mao med flere) er dialoger mellom Emil og Nico, der Emil er den eneste som snakker i første del. I neste del, en samtale mellom Columbus og Emil, er Columbus den eneste som snakker. Så omvendt igjen. Så en liten pause, før Nico og Emil snakker sammen, med Emil som den tause, lyttende. Til slutt en siste samtale mellom Columbus og Emil, der Columbus snakker, men – her brytes mønsteret, og Emil snakker, Columbus lytter, før det helt til slutt, i de aller siste replikkene, er Emil som forstummer og Columbus som lytter.
Siste dramatiske tekst, siste bok, er Dit ansigt kommer før mig (skrevet 2007–2008). Som de andre to bøkene i denne «boken» står stykkene, som i «teaterstykkene», i sentrum, men her er det flere utskudd, spor, variasjoner, forgreininger. En dialog, så et brev på to, tre sider (brevets enetale i slekt med stykkenes monologiske karakter). Så tilbake til «stykket», der Frederik fortsatt snakker og Alma fortsatt lytter. Mye av dialogen handler om en Frederik har vært sammen med. Monologen består strengt tatt av Frederiks gjengivelse av deres dialog. Er det Emily? Og om så ikke, er det nødvendigvis «en som Emily». Det er slik paradoksalt at en meningsfull og kompleks dialog gjengis, for forrige gang (i begynnelsen av boken) vi var sammen med Frederik (og Emily), var samtalen dem imellom, slik den ble gjengitt, fullkomment monologisk. Hvis det er Emily, er det en person Frederik sa følgende til: «Jeg kunne virkelig godt tænke mig at lave en film med dig.» Det, legger han til, skulle være en film hvor hun ikke sa et eneste ord. «Så skulle du bare sitte der. I sollyset.»
Altså, en tidligere, i andre bøker, antydet utsigelsesposisjon for den skrivende, i sin ensomhet. Og som en motsetning til dette (en mulig motsetning): en serie fotografier fra Paris 2006, av demonstranter, opprør, Sorbonne, politiet, der forfatterens blikk jakter etter det personlige, den gjenkjennelige ensomheten blant ansiktene i mengden av demonstranter. Å gå inn i mengden blir slik en exit fra selve demonstrasjonen som kollektivt uttrykk. Han er seg bevisst hva en slik skrift kan føre til, han kjenner til faren som ligger i kjedsommeligheten, det aner oss at han ville kjent seg igjen i Solstads advarsel ved inngangen til Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896: «Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier.»
Å lese Thykier i lys av et slikt påbud påvirker teksten på flere måter, det både skaper nærhet til og legger press på det skrevne ord. Dette formulerer Thykier selv vakkert i den korte teksten «Glas» fra det mastodontiske tidsskriftet Monsieur Antipyrine # 3 / 2017: «Min bestræbelse er at skrive med en glasklar tydelighed, der også besidder glassets skrøbelighed.»
Exit
Mikkel Thykiers verk har både innganger og utganger, men det er sjelden to lesere får adgang til verket gjennom samme dør. Leseren vil oppleve en stor tilfredsstillelse ved å finne sin egen, private inngang til teksten.
En exit er som regel noe et menneske opplever etter å ha vært utsatt for fare eller gjennomlevd en storm av skandaler. Hva venter Mikkel Thykier etter hans farvel? I Narcis blir vi presentert for en tvil rundt det grunnlaget en exit kan skapes på. Dette gir hans exit en viss privilegert karakter, som var det et valg, ikke en beslutning han ble tvunget til å treffe. Mikkel Thykier skriver litteratur som sprer sitt sentrum og distribuerer det som utkanter, periferier som sidestilles uten noen felles opprinnelse, som hele tiden definerer verden på nytt. I et så monstrøst og omfattende verk som forfatteren har brakt til veie gjennom 23 år, står hver av bøkene som en åpning til vidt forskjellige framtider.
«Svaret, tænker du, er en død, der lukker sig bag mig.» (Coda, s. 30)
