Motvillige romanfigurer

Hva gjør det med mennesker og hendelser at vi dikter skjønnlitterært rundt dem? Og hva om hendelsen det gjelder, allerede er en del av en felles offentlig bevissthet? Det er spørsmål jeg stadig vender tilbake til under lesningen av Øystein Skotheims debutroman Kjære natt. Skotheims roman handler om Utøya-terroren og følger en overlever i tiden etterpå. Det er mye mer som står på spill i Kjære natt enn i mange romaner som legger seg tett på virkelige hendelser, fordi Utøya-terroren har stor betydning for enhver norsk leser. I Kjære natt er jeg-fortelleren dessuten svært var i rollen som representant for dette traumet «alle» har et forhold til. Det er et vanskelig sted å være for en romanfigur, men samtidig interessant som romanstoff.

I Kjære natt følger vi jeg-fortelleren i livet etter det han bare kaller «hendelsen». Det er et liv preget av skumle mengder sovepiller og alkohol, mareritt og en voldsom skyldfølelse over å ha overlevd:

I dagene og ukene etter hendelsen så jeg bildene av de drepte og tenkte jeg burde vært blant dem. Jeg manglet en forklaring på overlevelsen. Jeg forsto det ikke, altså måtte jeg ha snyltet meg til livet.

Øystein Skotheim er selv Utøya-overlevende og har i et intervju med VG fortalt at han begynte å skrive for å bearbeide og sette ord på opplevelsene sine. Men dette er ikke bare et personlig prosjekt, for som Skotheims hovedperson også reflekterer over, så har opplevelsene hans stor betydning for andre.

Da vi møter hovedpersonen for første gang, er det både som traumeoffer og som symbol. Vi befinner oss i en universitetsaula under en minneseremoni sammen med andre studenter og overlevende: «Vi takkes og takkes av. Takk for at dere lever, blant så mange døde. At dere kan være knagger å henge denne dagen og hendelsen på.»

Hovedpersonen har overlevd, men han er knust. Traumet har ødelagt ham, samtidig som hans personlige opplevelser representerer det vi for enkelhets skyld kan kalle et nasjonalt traume. Han har betydning for andre i kraft av å ha overlevd, selv om han selv ikke forstår hvorfor eller hvordan han har gjort det. Han sier det kanskje best selv: «Jeg er et bombekrater hvor ingenting kan leve, men hvor folk i ettertid likevel vil komme for å lete etter overlevende, rester etter det som var.»

Vi trenger jeg-fortelleren og innsikten hans, selv om han selv sliter med å sette ord på det som har skjedd med ham. Eller som han får høre fra Jane, en av datene hans: «Det er historiene fra de overlevende vi trenger å høre, for jeg sitter med en følelse av at det er mye usagt.»

Det er en historie jeg-fortelleren ikke klarer å sette sammen. Det er en kjensgjerning at vi mennesker bruker narrativer for å håndtere det aller verste. Vi trenger fortellinger for å leve og har et iboende behov for å forstå nettopp hvorfor det ble som det ble når vi opplever traumatiske hendelser. Når hovedpersonen ikke har noe svar på hvorfor nettopp han overlevde, er resultatet en total mangel på kontroll som påvirker alle plan i livet hans. I romanen er «tyngdekraft» bildet Skotheim bruker for å beskrive følelsen av at noe utenfor ham selv tar avgjørelsene i livet hans. Det er tyngdekraften som drar hovedpersonen til aulaen den dagen: «[v]ar det kanskje mer tyngdekraft enn vilje som virket i ukene etter hendelsen?» Da han heller ikke klarer å reise seg og gå, er det tyngdekraften som holder ham igjen.

I årene som går etter hendelsen, er det tyngdekraften som driver hovedpersonen på date etter date gjennom den fiksjonelle appen «Here». Når praten går lett, heter det at «[t]yngdekraften kom inn i chatten vår». Når han forelsker seg, er det «tyngdekraft» mellom dem: «For jeg traff henne hver eneste dag siden, meldte og ringte henne når vi ikke var sammen.»

Hovedpersonen dater altså med det samme besatte ønsket om å forsvinne som når han drikker og tar sovepiller. Han har like lite kontroll over seg selv da som når han går i søvne og kaster bestikk fra balkongen og ut i hagen. Han er en søvngjenger med mareritt og selvdestruktive tendenser.

Skotheim klipper raskt mellom løsrevne tilbakeblikk og mareritt om Utøya og hovedpersonens liv i årene etterpå. Dette er voldsom og vond lesning. Marerittene får konsekvenser i nåtiden, som da hovedpersonen tror han har oppdaget en bombe under en fotballkamp, da han tror han ser en terrorist, alle gangene han tror han er i fare, men ikke er det likevel. Skammen som følger, beskriver han slik: «Jeg skal aldri bli redd igjen. Noe blir isende kaldt i meg, heretter skal jeg ikke lenger bry meg, om det så er døden jeg stirrer på.»

Her syns jeg Skotheim er god. Han skildrer det traumatiserte sinnet godt, og selv om det ikke er noen tvil om at det er Utøya det handler om, er skildringene relevante langt utover Skotheims egne opplevelser.

Hvorvidt Skotheims roman er partikulær eller universell, er en problemstilling som har gått igjen i omtalen av boka. Anne Cathrine Straume i NRK har spurt om Kjære natt egentlig gjør seg som roman. For Straume dukker spørsmålet opp fordi Skotheims bok ikke gir «så mange tråder til senvirkninger av andre traumatiserende opplevelser». Her er jeg svært uenig. Skotheims skildring gir fortløpende assosiasjoner til terrorhandlinger i både inn- og utland i årene etter 2011. For Utøya-terroren er jo på ingen måte en «hendelse» (for å bruke romanens ord) uten historisk sidestykke eller referanser. Ved å benytte romansjangeren får også Skotheim mulighet til å spille på forskjellene mellom en romanfigur og en «representativ» offentlig person. Vi har her å gjøre med en romanfigur som helst ikke vil bli lest, og som sliter med å forstå seg selv. Det er interessant som romanstoff, men også interessant som kommentar til hva det vil si å overleve et terrorangrep som både er et personlig angrep på deg selv og samtidig et forsøk på å skremme samfunnet rundt deg.

Dette vil ikke si at Kjære natt er uten svakheter som roman. Den største av disse er at både universet og karakterene i den framstår som vage. Dette er til dels gjort av respekt for andre Utøya-overlevende. Her er det ingen virkelig personer som kan gjenkjennes, og Skotheim har selv sagt at også deler av jeg-fortellerens historie er skjønnlitterær. Skotheim har likevel gått enda lenger og løsrevet romanens handling nesten fullstendig fra materiell virkelighet. Her er ikke gatenavn eller virkelige appnavn, hopp i tid forstår vi gjennom generelle referanser til nyheter («Å ja, rettsaken, det er nå det?»), og Skotheim bruker lite tid på å skildre sted eller karakterer. Følelsen av avmakt og desorientering det gir, er ikke umotivert all den tid dette er en roman fortalt i førsteperson av en ung mann i krise. Likevel savner jeg stadig vekk mer kjøtt på beinet hos jeg-fortelleren og etter hvert også hos kjæresten Sara. At kvinnene fra Here aldri blir noe mer en skisser, er forståelig gitt jeg-fortellerens tilstand, men av hovedpersonen og Sara ønsker jeg meg mer. Resultatet er at fortellingen og personskildringene virker flate.

Det slår meg etter hvert at Skotheim behandler hovedpersonen sin på samme måte som han behandler terroren. Vi blir holdt på avstand og i tåka. Massakren blir bare hetende «hendelsen», akkurat som hovedpersonen aldri får noe navn. Grepet fungerer godt når det gjelder Utøya-terroren. Her er det jo ingen tvil for en norsk leser. Utøya er en «knagg». Et sted vi alle har tillagt stor betydning og knyttet mange følelser til. Det samme gjelder åpenbart ikke jeg-fortelleren, og jeg trenger rett og slett at Skotheim viser meg hvem hovedpersonen er. Det er det samme om han velger å fiksjonalisere egne opplevelser eller bygge en rent skjønnlitterær karakter. Resultatet er ikke dårlig, men Kjære natt lever ikke opp til potensialet sitt.

Det ligger selvfølgelig et ubehag i å fiksjonalisere virkelige hendelser. Det er vondt å lage symboler utav sårede mennesker, men ved å skissere jeg-fortelleren tydeligere ville han også blitt mer enn bare dette symbolet. Det er synd at romanen er så vag, for det er kanskje nettopp som romankarakter, med alt det innebærer av forhistorie og indre liv, at hovedpersonen kunne blitt mer menneske enn han føler seg som på podiet i aulaen i romanens begynnelse.