Motvillige romanfigurer

Hva gjør det med mennesker og hendelser at vi dikter skjønnlitterært rundt dem? Og hva om hendelsen det gjelder, allerede er en del av en felles offentlig bevissthet? Det er spørsmål jeg stadig vender tilbake til under lesningen av Øystein Skotheims debutroman Kjære natt. Skotheims roman handler om Utøya-terroren og følger en overlever i tiden etterpå. Det er mye mer som står på spill i Kjære natt enn i mange romaner som legger seg tett på virkelige hendelser, fordi Utøya-terroren har stor betydning for enhver norsk leser. I Kjære natt er jeg-fortelleren dessuten svært var i rollen som representant for dette traumet «alle» har et forhold til. Det er et vanskelig sted å være for en romanfigur, men samtidig interessant som romanstoff.

I Kjære natt følger vi jeg-fortelleren i livet etter det han bare kaller «hendelsen». Det er et liv preget av skumle mengder sovepiller og alkohol, mareritt og en voldsom skyldfølelse over å ha overlevd:

I dagene og ukene etter hendelsen så jeg bildene av de drepte og tenkte jeg burde vært blant dem. Jeg manglet en forklaring på overlevelsen. Jeg forsto det ikke, altså måtte jeg ha snyltet meg til livet.

Øystein Skotheim er selv Utøya-overlevende og har i et intervju med VG fortalt at han begynte å skrive for å bearbeide og sette ord på opplevelsene sine. Men dette er ikke bare et personlig prosjekt, for som Skotheims hovedperson også reflekterer over, så har opplevelsene hans stor betydning for andre.

Da vi møter hovedpersonen for første gang, er det både som traumeoffer og som symbol. Vi befinner oss i en universitetsaula under en minneseremoni sammen med andre studenter og overlevende: «Vi takkes og takkes av. Takk for at dere lever, blant så mange døde. At dere kan være knagger å henge denne dagen og hendelsen på.»

Hovedpersonen har overlevd, men han er knust. Traumet har ødelagt ham, samtidig som hans personlige opplevelser representerer det vi for enkelhets skyld kan kalle et nasjonalt traume. Han har betydning for andre i kraft av å ha overlevd, selv om han selv ikke forstår hvorfor eller hvordan han har gjort det. Han sier det kanskje best selv: «Jeg er et bombekrater hvor ingenting kan leve, men hvor folk i ettertid likevel vil komme for å lete etter overlevende, rester etter det som var.»

Vi trenger jeg-fortelleren og innsikten hans, selv om han selv sliter med å sette ord på det som har skjedd med ham. Eller som han får høre fra Jane, en av datene hans: «Det er historiene fra de overlevende vi trenger å høre, for jeg sitter med en følelse av at det er mye usagt.»