Voksensmerter

Varsellampene truer med å kortslutte kun få sider inn i Johan Lindvalls debutroman Februar.

En selvopptatt og handlingslammet jeg-forteller i tjueårene har strandet i Kreuzberg i Berlin på julaften, med hjertesmerte og uavklarte familieforhold surrende i skallen. Han vurderer å kaste seg ut av hotellvinduet («men jeg hadde så mange chatter på gang på Tinder at det kjentes som det kunne vente»).

Referansene flagrer friskt og typeriktig – vi er innom Proust, Tati, Kafka og The Big Lebowski i løpet av bokas tre første sider – og Johan, som vi senere finner ut at han i likhet med forfatteren heter, fremstår mest av alt som en privilegert og tafatt fyr få ville savnet. I det minste som litterær figur.

Jeg gjør ingenting i Berlin. Jeg rører ikke noen av bøkene jeg har tatt med. Jeg ser på The Big Lebowski og prøver å lære meg den eksakte fraseringen av yeah, well, you know, that’s just like your opinion, man.

Yeah, well.

Herfra rykker heldigvis Februar raskt ut av den hipstermisantropiske hengemyra og finner fotfestet sitt i et mer fruktbart, om ikke akkurat upløyd litterært jordsmonn: oppvekstromanen.

En ulykkelig kjærlighetshistorie med drømmekvinnen Malin ligger der riktignok og dirrer, som innskutt motiv og rammefortelling. Men det som dunker i bunnen av fortellingen og driver den videre, er Johans famlende forsøk på å stable på beina en identitet, finne fortrolighet med andre mennesker og kjempe mot «min egen paniske følelse av ensomhet», som han formulerer det.

I Februar er roten til Johans følelse av utenforskap og maktesløshet tett knyttet til oppveksten i Kungsbacka i landlige omgivelser utenfor Göteborg. Moren er kjærlig, men deprimert og labil. Faren er konfliktsky og vanskelig å komme innpå. Disse typologiene er jo langt fra originale, verken i litteraturen eller virkeligheten, og Johans barndom kan neppe kalles spesielt ulykkelig i noen streng forstand.

Likevel er det i spennet mellom minnene fra barneårene og tilværelsen som musikkstudent i Oslo, med nye venner, kjærester og et bein innenfor voksenlivet, at refleksjonene presser seg på og gammel dysfunksjonalitet blir som ny. Et element av den klassereiseisendes skam og skyld er definitivt til stede her, men gjennom morens resignerte og innbitte blikk: