Være et barn, elske en bok

Kjære Carline.

Det finnes en polsk trehytte med stråtak. Frukttrær svaier på den ene siden av hagen, like ved to lindetrær med en rødstripet hengekøye mellom. En lang rekke grantrær skygger for landeveien utenfor. Bak hagen visler skogen. Her er det mange steder å gjemme seg for en åtteåring, utstyrt med en feltstol og en bok.

Faren min er energisk, full av tiltakslyst, og min barndoms sommerferier sto i dragkampens tegn. Skulle jeg hjelpe ham å snekre ting, plante ting, flytte stein eller suse rundt på polske innsjøer i en liten seilbåt? Eller skulle jeg gjemme meg og lese? Det var ikke frivillig å flytte stein, må vite, og ofte måtte jeg slå sammen boksidene med et sukk. Sommeren da jeg var åtte år, fikk jeg være overraskende mye i fred. Jeg flyttet fluktstolen hit og dit på jakt etter skygge, pappa kom med sprudlevann og mørkerøde, smakfulle jordbær. I fanget hadde jeg Drømmen om Narnia, senere Løven, heksa og klesskapet av den britiske forfatteren C.S. Lewis.

Vi hadde akkurat flyttet til den evige vinteren i Kirkenes, der jeg fikk en jevngammel venninne som snakket på et fremmed språk og spiste merkelige ting, som fiskehoder og hønsehalser. Jeg hadde sett horder av reinsdyr, en rev i hagen, kjørt snøscooter og måttet hoppe ut av et vindu for å grave frem inngangsdøra etter en snøstorm. Livet var eventyrlig, og så vidt jeg husker, føltes Narnia veldig nært og samtidig eksotisk og ikke minst spennende.

Narnia-bøkene leste jeg i polsk sommersol, i luft som luktet granbar. Hobbiten av J.R.R. Tolkien inne på hytta, liggende i sengen. Noen år senere gråt jeg i den samme sengen da Gandalf falt ned i Morias gruver. I Norge var jeg stadig innom Kirkenes bibliotek, der jeg lånte så vel unevnelige mengder Hardy-guttene som den frodige tegneserien Valhall, og dessuten den utrolig fine serien av Jon Bing som begynner med Azur – kapteinenes planet (Damm, 1975). Azur er en skimrende øyplanet som blir rammet av en klimakatastrofe. En gruppe i militæret – kapteinene – overtar styringen og forbyr både teknologi og bøker. Hvordan skal det gå når stjerneskipet Alexandria ankommer planeten, et bibliotekskip lastet med litteratur, vitenskap, nyheter og alt annet som er forbudt? Skildringene fra bibliotekskipets reiser gjennom verdensrommet er uforglemmelige, på samme måte som den sprelske flaggerkatten Miromurr.

Frenetiske og kåte flaggerfugler vekker meg i dag, altfor tidlig. Eller er det bjørkeallergien? Klokken er fire, snart fem. April heller mot slutten. Jeg går inn på nyhetene. En fengselsstraff er foreslått for den dekadente prinsen. «Siste sjanse for å unngå tredje verdenskrig.» Øverst: Verdenssituasjonen truer sydenferie as usual. Jeg har lyst til å stoppe tiden, fly av gårde i et bibliotekskip, ligge i hengekøyen mellom lindetrærne og lese ferdig Rendezvous with Rama av Arthur C. Clarke (1973, Gollancz). Der skal besetningen på romskipet Endeavour akkurat undersøke et mange kilometer stort, mørklagt og tilsynelatende forlatt romskip. Det har kommet inn i solsystemet vårt i full fart, i retning solen. Hvem sendte det?

Ja, hvordan er det å være på romferd når fremtiden fra SF allerede er her, som du skriver? Samtidig lurer jeg på: Når du skriver fremtiden, mener du egentlig dystopien? Det er kanskje ikke så rart, siden denne SF-undersjangeren har så gode kår i Norge. Og ja, vi leser om global oppvarming, mørk teknologi og krig hver dag. Men SF er ikke bare verdener som kollapser, det er også fortellinger om hvordan samfunn kan organisere seg på nytt, slik at det går bedre. Du er innom det i det forrige brevet ditt – det utopiske håpet.

I Ursula K. Le Guins The Dispossessed – An Ambiguous Utopia (1974, Harper & Row) – som du nevner i andre brev –beskrives den anarkistiske gruvemånen Anarres. Der er folk likeverdige, og Le Guin skildrer et for det meste velfungerende fellesskap med levende bytorg. Samtidig blir den geniale fysikeren Shevek utsatt for motgang – han har en veileder i akademia som motarbeider ham, og han må utføre hardt fysisk arbeid i en støvete ødemark. Utopi er ikke bare salighet, den er også vanskelig og full av oppofrelse.

En mer velfrisert og mindre nyansert versjon av utopien finner vi i Andromeda-tåken av Ivan Jefremov (1957, norsk utgave Falken forlag, 1985, oversatt av Natalia Dobrowen), der det er oppnådd et slags overmenneskelig nirvana i det kommunistiske fremtidssamfunnet. De vurderer å endre jordens hellingsgrad for å optimalisere solstråling og har selv fremskyndet klimaendringene og gjort jorden til en havplanet. Det er interessant hvor tynn grensen er mellom et idealisert samfunn og et sted som sender grøss oppover ryggraden. I tillegg hvordan en utopi må ta høyde for menneskets tilkortkommenheter for å virke troverdig. Sånn sett virker det enklere å skrive dystopier.

Men folk prøver! Flere undersjangere av SF handler eksplisitt om utopiske fremtider, om de kaller seg solarpunk eller hopepunk eller noe annet. Kanskje vi burde lese mer av dem, midt i nåtidens håpløshet?

Jeg svarer deg ikke ordentlig, jeg vet det. Du ville ha underjordiske vulkaner og slimete pøler, ikke støv og polske minner. Lystlesingen – og minnene om den – har sin egen, kaotiske logikk, fri for krav om aktualitet eller sjangerpurisme.

Den kaotiske og entusiastiske lesingen kan også være et korrektiv til nyttetenkningen som dominerer i vår tid. Oppslagene er mange om lesestrategier, lesekriser og hvordan tvinge ungdommene tilbake til boken for å redde demokratiet. Noe av det mest irriterende er hvordan mitt andre fagfelt, psykologien, bidrar inn i det hele. Stadig blir vi fortalt at vi blir bedre og mer medfølende mennesker av å lese, selv om empirien som ligger til grunn er ganske tynn. Men jeg leser ikke for å øke empatien eller optimalisere hjernen. Vi burde ikke lese fordi bøker gjør oss til mer velfungerende og effektive borgere, på linje med å spise grønnkål, løpe motbakker eller bruke kreatin. Sidespor: Av og til sier jeg feil når jeg skal si kreatin. Sist, i lunsjen på sykehuset, sa jeg at jeg hadde ketamin i kjøleskapsgrøten min. Ingen reagerte. Uansett, slike formaninger blir for instrumentelle, rett og slett. Eller reduktive. Jeg leser ikke for at en mental egenskap skal vokse på en kvantitativ skala, og i neste omgang senke sykefraværet, øke produktiviteten og kjøpekraften. Noe større står på spill. Både i selve opplevelsen, men også i hvordan litteratur forstås i den litterære offentligheten. Jeg har nemlig lest nok SF til å vite hva som føles dystopisk. Her fra Radiohead:

Fitter, happier, more productive / Comfortable (Not drinking too much) / Regular exercise at the gym (Three days a week) / Getting on better with your associate employee contemporaries / At ease […] Fitter, healthier and more productive / A pig / In a cage / On antibiotics

Det er søndag, jeg spiser en sen frokost med samboeren min. Vi har en leilighet med bokhyller i alle rom, utenom badet og kjøkkenet. Det lukter tomater og eggerøre. Vi snakker ofte om litteratur, og jeg spør om innspill til dette brevet. Først snakker han om noen bøker du burde lese, som tidlig adept i megateksten og fortsatt litt redd for den. Jeg spør:

Men hva liker du å lese. Hva ga deg noe? Og hvorfor?

Han tenker litt. Barnet i leiligheten ved siden av kaster en leke mot veggen.

Jeg kan nevne tre sjokkerende nydelige bøker. Book of the New Sun av Gene Wolf (1980-1983, Simon & Schuster), et barokt mesterverk som følger torturisten Sevarian gjennom fire bøker satt så langt inn i fremtiden at all menneskelig sivilisasjon forfaller under en falmende sol. Dune av Frank Herbert (1965, Chilton Books) er ikke bare blant de beste SF-bøkene jeg har lest, dens påvirkning har brutt sjanger-barrieren. Uten den ville vi antageligvis ikke hatt TV-serier som Tidshjulet og Game of Thrones. Det er vanskeligere å si noe kort om Kefahuchi Tract-trilogien av M. John Harrison. Han skrev den første boken, Light (2002, Gollancz),etter å ha jobbet som redaktør i SF-tidsskriftet New Worlds og blitt frustrert over det han oppfattet som selvpålagte begrensninger i SF-sjangeren, som hadde gjort den irrelevant for både litteraturen og politikken den prøver å beskrive.

Barndommens lesemåte er tapt, sammen med den langstrakte freden og stillheten fra hytta i Polen. Men kanskje har alder og erfaring åpnet andre gleder og muligheter? Modne og mørke, men også skjøre og nostalgiske. La oss huske vår vei inn i lidenskapen og at vår debut som leser ofte ikke skilte mellom sjangre, god og dårlig, høy og lav.

Selv om jeg kan sette pris på fragmentarisk, modernistisk poesi, kan ikke det være hele dietten min. For å ta en metafor fra tidligere i brevvekslingen: Jeg kan ikke få all min fysiske aktivitet gjennom intervalltrening i motbakke. Jeg trenger å danse, spasere, vingle, strekke, gjøre husarbeid. Noe anstrengende og noe lett. Uten pulsklokke. All lesing kan ikke være lekser. All lesing kan ikke være vanskelig. Mer radikalt: Leselysten kommer til å tørke ut hvis lesingen bare oppleves som en plikt. Alt du leser, trenger ikke engang være bra. Litteraturen treffer sider av oss og gir oss opplevelser som ikke er nyttige eller produktive.

Selvfølgelig er det viktig at vi som kritikere også tenker smart om science fiction som sjanger, kvalitet og bruk av litterære grep. Men økt forståelse betyr ikke et akademisk skjema tredd nedover litteraturen. Som Adam Robert skriver i boken vi liker så godt, den konsise Science fiction – a new critical idiom:

Definisjoner av SF, i likhet med SF-fortellinger, er mangfoldige – ikke fordi sjangerens kritikere og historikere er forvirret eller ikke kan enes om sentrale spørsmål, men fordi SF i seg selv er et vidtfavnende, flerverdig og uendelig kryssbefruktende kulturelt uttrykk.

Ja, SF trenger heller ikke være intellektuell og eksistensiell, slik jeg insisterte på i forrige brev. SF-bøker kan være enkle, handlingsdrevne, episke og underholdende. Den norske SF-forskeren Marta Mboka Tveit mener vi kan kalle norsk SF eller spekulativ fiksjon for «undringslitteratur». Kanskje et nytt begrep hadde løst gamle problemer. Du trenger uansett ikke være ekspert på megateksten for å lese en god bok og tenke om den. Du kan fritt velge din egen vei mellom stjernene.

I forrige brev nevnte jeg et nattbord fra helvete. Personlig kan jeg ikke overvurdere å ha en bok der som jeg genuint gleder meg til å lese. Ja, kanskje koselig betyr dragesex i fasen du er i nå. Eller modernistiske fragmenter. Eller en bok du elsket som barn, en fabel, en krim eller Sagaen om Isfolket. Selv har jeg sistnevnte. I Den magiske arven – Isfolkets forbannelse, skrevet av Hilde Susan Jægtnes (Vigmostad Bjørke, 2025), skjer det noe direkte usalig med Olav den helliges relikvier. Jeg røper ikke mer. Det er viktig at folk fortsetter å lese vanskelige bøker. Men kanskje er det for noen, i likhet med meg, en dagaktivitet. Noe du gjør etter litt kaffe, når hjernen er påkoblet og klar, ikke når ubevisste krefter holder på å dra deg ned i søvnens skyggerike. Men kanskje tar jeg feil, kanskje man ikke bør lage regler. Kanskje jeg skal fylle nattbordet med poesi. Apropos: Det passer å avrunde med en poet jeg nevnte i første brev. Anna Kleiva skriver i et utdrag fra «I can I will I am fit» (Triks, Oktober forlag, 2025):

Det er global varmerekord. Eg har ingen hobbyar. Eg fyller hele livet med fitness. [...] Eg skal ikkje vie éin kalori til å bekymre meg i dag. Drikke råmjølk. Spore vanane, kople om hjernen. Større ryggtavle, større pecs. Menneskeætta går frå larve til sommarfugl. Dei svakaste kroppane brenn. Eg skal byggje nye korallrev.

Det neste brevet blir det siste i korrespondansen vår. Hva sitter du igjen med fra dette lille prosjektet vårt og året da du fordypet deg i fantastisk litteratur? Og hva har du på nattbordet?

Joanna