Et absolutt svik

Oda går siste året på barneskolen og bor i et hus med en pilot-far som ofte er ute og flyr, og en mor som bruker tiden på å banke opp datteren sin. Oda kan huske at mora en gang var glad i henne og holdt rundt henne, men det er lenge siden nå. Hverdagen til sjuendeklassingen handler om å gå på tå rundt mora og skjule for omverdenen hva som skjer med henne.

Premisset for Brynjulf Jung Tjønns første ungdomsroman på Flamme Forlag er ingen lett situasjon. Boka er beskrevet av forlaget som «Ei ungdomsbok som gjer vondt, om å ville ha det godt», og den holder det den lover – en uggen følelse vokser i løpet av handlingen og henger i lenge etter at permene er lukket. Smadra åpner bokstavelig talt slagkraftig:

«Ho slår.

Først ein gong.

Så ein gong til.

Eg dreg handbaken over munnen.

Eg klarer ikkje å skilje kva som er tårer,

og kva som er blod.

Ho plar slutte no.

Når eg græt, skjønar ho at det er nok.

Eg ser på henne.

Dei mørke auga.

Snart vil ho snu seg og gå.

La meg vere i fred.»

Mora til Oda er en mislykket arkitekt som tilsynelatende har fått en sjukdom som gjør at hendene hennes rister og hun ikke kan tegne rette streker. Det er tydelige tegn på alvorlig psykisk sjukdom også, og det er mange ting ved hennes situasjon som gjør at man i andre settinger kunne sympatisert med henne – men det er beint umulig når Oda beskriver for leseren frykten hun lever i hver dag. Mora forbinder sjukdommen sin med at Oda ble født – om enn urettferdig, så klandrer hun datteren for at hun ikke lenger er i full jobb. I en scene der hun skal i et møte for å høre om hun kanskje kan bli partner i arkitektselskapet hun arbeider i, sier hun til Oda: «Eg som trudde du hadde øydelagt alt.»