Rosens navn

Skandinavisk litteratur har ikke vært bortskjemt med den profetisk opphissede poesien, lyrikeren i rollen som stjernekikker og visjonær. Men det finnes enkelte som handler i store kvanta, for hvem det kosmologiske perspektivet blir selve grunnstoffet i det dikteriske prosjektet. Signe Gjessing (f. 1990) fikk den store danske debutantprisen allerede som 22-åring og har siden den gang stått bak et særegent, nennsomt forfatterskap. Ikke bare i nordisk, men i internasjonal målestokk; Gjessing er blant annet oversatt til engelsk av Denise Newman og tysk av Peter Urban-Halle. Nå publiserer kvalitetsforlaget H//O//F en samleoversettelse av to Gjessing-utgivelser, den sagnomsuste debuten Ud i det u-løste fra 2014 og den noe ferskere Illuminationen af alt (2023), begge oversatt av poet og kunstner Silje Linge Haaland, som finner en flytende og naturlig norsk linje i gjendiktningen. Bøkene er trykt opp ned i forhold til hverandre, så man begynner, på et vis, fra begynnelsen under lesningen av begge, de henger sammen, så å si, ved halen. Johanne Hjorthol skal ha skryt for det elegante bokdesignet.

Vi har med spesielle bøker og et spesielt forfatterskap å gjøre. Det sier ikke lite at selve sfinksen i svensk poesi, den uransakelige og uendelig ansporende dikterdronningen Ann Jäderlund, stod for gjendiktningen til nabospråket i 2016. Det er heller ikke overraskende at sistnevnte fant denne utfordringen fristende. Poetene deler begge noe uavklart, en litteratur som appellerer til skjulte forbindelser, en fremmed og fascinerende nødvendighet; følelsen av at det er slik det må være; jeg kan ikke skrive dette annerledes, det er slik det henger sammen. Selv om gemyttet til disse to poetene på mange måter er diametralt motsatt. Der Jäderlunds tekster virker å være resultatet av et motvillig språk, et som verden tvinger i tale, er Gjessings lyrikk ustanselig, som å se solen i øynene. Jäderlunds innadvendte «til tross for» møter Gjessings ekspansive «på grunn av». Det besvergende hos svensken blir rapsodisk hos dansken.

U-LØSTE GÅTER

Ganske raskt befinner vi oss i en verden hvor det ikke er vi som bestemmer reglene, hva som kan kalles gyldige sammenstillinger eller billedmessige koblinger. Gjessings dikt er u-løste gåter, men samtidig og paradoksalt nok akkurat det de er. De er ikke dechiffreringsappeller, koder som lengter etter (for)løsning. Bildene er ett med ordene som skaper dem:

Rommet blir ikke vakrere med tiden,
men med alderen, så jeg gjør det eldre nå,

takhøyden slutter seg til den åpne himmelen
og gresser og sparker ut til alle sider, jeg tror ikke vi trenger
å bruke døren i dag

når himmelen helles på rommets skinnsekk, er stjernene indirekte;
sekundene viser frem steiner som om de skulle
gifte seg

ansiktet mitt er adoptert bort til uvitenheten.
Det må det aldri få vite.

Hva er det u-løste? De faste, permanente tingene i verden? Absolutte sannheter? Men den negative definisjon fremstår porøs, gjennomtrengelig. Eller kanskje ting snarere må forbli u-løst hos Gjessing; «jeg kan ikke/tolerere en utett stillhet», skriver hun. Eller: Ting er ikke så mye fast og uforanderlig som nettopp u-løst, og det er her poetens språkforsøk på en eller annen måte forankres som fordring; å spinne dette garnet av sammenhenger som verdensaltet, ja, kosmos selv, gir dikteren disse antydningene om.

Har du lyttet
ved horisonten nå.

Språket vårt er en sagelyd
i deg

vi flakser med
dun på overleppen,
sagende

i uendelige gulv.

Gud staver seg igjennom
en livslang stilk.

Her deler hun noe med en poet som Charlotte Vaillot Knudsen, hvis dypdykk ned i et mineralsk-geologisk-kosmologisk sensorium har noe av den samme dialektikken mellom det sentrifugale og det sentripetale, utstrekning og sammentrekning. Men Gjessing er like fullt helt idiosynkratisk i forbindelsene hun gjør, i sprangene hun tar. Fra voldsomme og fremmedgjørende, men like fullt forlokkende sammenstillinger mellom hårtap, hveteåkre, vårens fortenner, Novalis og duens kurring på den ene siden, kan hun på neste side hviske ut delfiske enkeltdikt av typen: «Blodet mitt er som plukket». Disse lønnlige overgangene gjør meg svimmel på den gode måten.

VERDEN, SOM ER VERDEN

Samtalepartnerne hennes er alt: vekster, legemsdeler, hverdagsobjekter, verden, nå og da et du. For Gjessings bøker har anlagt et slags grenseløst, intergalaktisk perspektiv – hun vil inn og bak fenomenene, bak ordene, bak himmelen, hun vil inn i lyset. Særlig hennes to seneste bøker vender hele oppmerksomheten mot denne større, kosmiske dimensjonen; den nevnte Illuminationen af alt (2023) og den siste I kan da også bare skrive om stjernene! (2024) forhandler med planetariske, metafysiske størrelser. Dikterjeget pendler mellom skapelsestablåer, marianske motiver og bibelske rammeverk på den ene siden og helt inn i det minste – kirsebærblomstenes eksistensbetingelser, steinens tid og tilværelse, geologiens både helt konkrete, men også uutgrunnelige omfang – på den andre. Gjessing konverterte til katolisismen i slutten av tyveårene, og det kristne begrepsapparatet for øvrig, med den ontologiske takhøyden som denne tradisjonen forvalter, bidrar til å gi Gjessings grammatikk noe av sin gammeltestamentlige genesis-patos.

Av samme grunn og fra samme kilde tiltrekker tekstene hennes seg teologiens både uoverstigelige og svimlende forklaringskraft, hårstråtynne distinksjoner og begrepsnyanser. For Ordet skaper hva det benevner hos Gjessing, ja verden selv. «Allting er kun i poesien», sier hun i et intervju. Språket blir, kunne vi si, nærmest før-nominalistisk, altså realistisk i middelalderfilosofisk betydning: Et ord er et ikon; båndet mellom språk og verden er ikke vilkårlig, det er virkelig. Derfor blir naturlyrikken en nødvendig, nesten sakramental sjanger i dette forfatterskapet. Denne eksistensielle insisteringen hos Gjessing farges av den tilsvarende værenmessige konstateringen som diktlesere kjenner fra Inger Christensens Alfabet – en poet Gjessing er blitt sammenliknet med. Konstateringer, kan hende erindret i dag mer som musikk enn som tekst: «Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes».

DU OG JEG, DET GRENSELØSE

Gjessing stiller opp en sentralakse mellom kroppen og kosmos, dette er spennet bøkene og språket skal romme, og langs dette hvitglødende båndet av bilder samler og oppløser Gjessing dikt etter dikt. Hun hopper med lysets hastighet mellom stjernefødsler og konsentrert, intens jeg-erfaring. Det er rastløst, og ikke sjelden forvirrende. Som fordriver Gjessing tåke med tettere tåke. Formen hennes er fremfor alt ellipsen. Og da i geometrisk snarere enn semantisk forstand. Ellipsen, denne barokke figuren, har en særlig funksjon: Den har en lengdeakse samtidig som den har sirkelens sentraliserende egenskap – den strekker og samler i samme gest. Slik det kan føles å lese Gjessing. Denne overspente kvaliteten ved diktene hennes søker ikke mot forsoning eller forløsning, snarere virker poenget å låse leseren fast i den samme spenningen, om å holde alt, så å si, på spissen. Fra det intergalaktiske kan hun altså umiddelbart trekke diktet inn i intimsfæren:

Det var en gang en utsatt
posisjon, vi kalte den jeg, selv var vi du. Jeg er et av
stedene med den beste utsikten, så uheldigvis slo vi oss ned
der. Vi skulle ha blitt i du, for det er det vi hele tiden ser
bort på ...

Et dikt som formelig blir som en poetisk forlengelse av Martin Bubers «Jeg og du»-tenkning, er et eksempel på måten Gjessing også går inn i det nærmeste på, hvor brått verden utenfor forsvinner. Men der Buber opererer med en dikotomi mellom en jeg–du-relasjon og en jeg–det-relasjon, hvor den første representerer et genuint forhold mellom to subjekter, er ikke verden hos Gjessing en det-relasjon, et objekt utenfor jeget; verden er et levende sted og står i en art autentisk allianse med subjekter som skriver det frem. Derfor griper jeg etter inkoherente diagnoser og kontrasterende adjektiver for å fange følelsen av disse bøkene. Gjessing glir liksom umerkelig mellom noe ekstrovert og insisterende, men også en samtidig avventende og nesten lett introspeksjon. På samme tid som hun fordunkler syntaksen og beskrivelsene sine, innkapsler hun verden i hermetiske diktformer.

Språk og virkelighet møtes her som selve muligheten for alt. Som språkmaskin betraktet, kunne Gjessings arbeid glidd friksjonsfritt inn i en Thure Erik Lund-roman. Og akkurat som modernismens malere avslørte sine egne operasjoner, malte stadig grovere og friere for nettopp å frigjøre bildet fra dets forpliktelse overfor naturen og naturens logiske representasjonsformer og på den måten fortelle at maleri, først og fremst, handler om maleri, så vrenger Gjessing poesiens prosesser fra innsiden og ut, blottlegger selve det poetiske maskineriet, dets febrilske arbeid med og mot språket. Som skrives boken idet vi leser den. Dette er poesi forstått som poiesis, skapelse – det å lage noe overhodet. Poesien var også kunstarten som estetikkhistorisk ble ansett som det reneste uttrykket for kreativ produksjon. Mediet nærmest Gud. Diktskapelsen hos Gjessing forholder seg hele tiden til den større, kosmologiske Skapelsen som den er betinget av.

Følgelig føles hun ikke alltid like presis i bildene; den friheten hun tillater seg i sin før-sokratiske konfigurering av verden og inntrykkene av den, blir grenseløs, på godt og vondt. Dette som gir disse diktene deres særegne, uforlignelige aura ,er også det som kamuflerer konkret erfaring, en intim skala, et fravær av tyngdekraft. Her er alt eksponert mot alt, det er ingenting som ikke kan brytes mot noe annet. Iblant føler man seg følgelig som en kasteball fanget inni Gjessings feberhete hjerne. Subjektet og ordene opererer ikke med konvensjonelle koblinger mellom ting og ting, men fyker utrettelig i alle retninger. Gjessing gjør disse bråe komparative vendingene fra poetisk innarbeidede bilder til det brått prosaiske: «Kirsebærblomster hoper seg opp/til/stjernehoper./De forveksles som to mapper».

Den lange veien fra kirsebærblomster og stjernehoper til mapper vil for noen virke fantasirik, utvidende, for andre som en poetisk punktering. I min lesning har jeg begge disse erfaringene, hvilket etterlater meg tidvis ambivalent overfor en poesi jeg har svært lite lyst til å være ambivalent til. Samtidig kaster Gjessing meg opp i luften og inn i det ukjente igjen og igjen, og dette skjer så ofte at jeg ikke kan annet enn å suggereres av min egen fremmedgjøring. En slik suggesjon som kollapser igjen mot denne konstante påminnelsen av abstruse sammenstillinger; en brechtsk Verfremdungseffekt produsert på Gjessings unike måte. Derfor kan man ikke stole på poeten når hun skriver «navn: bare kast det». Et sterkere og større begjær etter å navngi verden – et begjær etter verden i det hele tatt – enn Signe Gjessings poesi kan jeg knapt huske å ha møtt i nyere lyrikk.

IN PRINCIPIO ERAT VERBUM

Illuminasjonen av alt er øyensynlig verket til en mer moden forfatter. Vi hopper også over fire–fem utgivelser i denne dobbeltgjendiktningen, og Gjessings grep er mer stringent, formen mer disiplinert til tross for den samme vulkanske viljen til å tegne opp kosmos, dets flettverk av kreative forbindelser. Poesi, for Gjessing, er hva hun selv har kalt en art «ekstrem potens». På et vis er det sjokkerende at hun klarer å begrense seg selv og Illuminasjonen av alt til snaut 32 sider. Det anorektiske omfanget blir uforlikelig med den uendeligheten diktene vil i dialog med. De kunne fortsatt for alltid.

Illuminasjonen av alt er strukturert som en verbal diptyk, et sett med to utsagn om verden (hvorav det siste står i parentes). Disse todelte postulatene brytes mot hverandre og smelter sammen gjennom denne korte, stjerneimplosjonen av en samling. Denne mer systematiske tilnærmingen står i forlengelsen av Gjessings omdiktning av Wittgensteins Tractatus Logico-Philosophicus: Tractatus Philosophico-Poeticus, hvor den samme punktmessige oppramsingen av premisser var grunnleggende. Og Wittgensteins prosjekt, å etablere forholdet mellom språket og virkeligheten, ord og ting, er unektelig et gjennomgående anliggende for Gjessing, men utforsket gjennom poesien snarere enn den filosofiske logikkens prinsipper. I Illuminasjonen av alt har Gjessing forlatt nummereringen, men den systematisk postulerende formen er beholdt.

En stjerne får en sti i universet oppkalt etter seg etter å ha reddet et hjerte
fra å drukne i kjærlighet.
(Hvis verden på et tidspunkt skal skapes, blir det u-skapte etterlatt alene).

Man aner poetikk i disse parentesene: «(Verden er ikke til å omgå for den som interesserer seg for det/skapelsen gjør)». Her møter Gjessings metafysiske genesis-lyrikk hva Nietzsche kaller «Erden-lust», jordglede: en følelse av at verden er tilstrekkelig mirakuløs for alle våre lengsler og all vår nysgjerrighet. Det er også disse delene som stjeler oppmerksomheten min i Illuminasjonen av alt: «(Verdener er noe vi ser gå igjen hos det skapte)»; «(Skapelsen er visst den eneste som går seriøst inn for å få skapt en verden. All/ære til den)»; «(Skapelsen ville lignet en helt normal skapelse hvis det ikke var for verden)»; «(Kom igjen! Hvis verden ikke skal være full av alt som finnes, vet jeg ikke hva som skal)». Utropstegn er ofte et typografisk fremmedlegeme i lyrikken som jeg ikke minnes å ha sett siden Runa Borch Skolsegs Bois. Men det hører fullstendig hjemme i dette språket som mer eller mindre befinner seg konstant på kokepunktet.

Men det er blomstene generelt og solsikkene spesielt som er skapelsens sannhetsvitner i denne boken, igjen sammen med stjernene, dette kosmiske drivstoffet som renner gjennom jegets blod og lyser opp alt, gjør det klart og (be)tydelig. Verden er «solsikkenes andre hjem)»; «(Med væren er det nesten som om vi har fått solsikkene tilbake)»; «(Solsikkene har overhodet ikke lagt merke til at verden ennå er u-skapt)»; «(Det er viktig at verden holder seg skapt, i det minste imens/solsikkene blomstrer)». Det blir umulig å ikke trekke på den sterke økokritiske eller sentrallyriske linjen i dansk poesi – Morten Chemnitz som et selvsagt eksempel – i disse avdelingene. Men Gjessing er ute i et annet ærend; kreasjonismen og økofilosofien har fått en slags felles front i tilskyndelsen om å «gjenfortrylle» verden, sette den i kontakt med det kreative miraklet som er verden. Hvilket også kan oppleves som en fåfengt øvelse i en verden på bristepunktet. «Try to Praise the Mutilated World», heter et dikt av Adam Zagajewski i Clare Cavanaghs oversettelse. Få gjør en mer forunderlig, forvirrende, fantastisk og fascinerende innsats for akkurat det enn Signe Gjessing.

I svenske Roy Anderssons siste film «Om det ändliga» (2020) står en gruppe mennesker isolerte og forstummede i et kafelokale, som bare de kan i Anderssons korpus. Det snør ute. En mann snur seg og titter ut i lokalet, ut på verden utenfor. «Är det inte fantastiskt ändå?» Dette spørsmålet til ingen og alle får etter en innledende stillhet en reaksjon da en mann endelig snur seg og spør: «Vad då?» «Allt», svarer mannen, «allt!»

«Allt är fantastiskt.»