Kristenmanns blod

«Gledens herre, vær vår gjest ved vårt bord i dag …» For den som kjenner Flu Hartberg (f. 1979) fra Fagprat, hans mangeårige humorstripe i Dagbladet, kan de første ordene i tegnerens nye serieroman komme som en overraskelse. Jammerdalen, som den 159 sider tykke utgivelsen heter, har nemlig en slående tungsindig begynnelse: I et eldre trehus i den norske provinsen bor en prestefamilie som i fellesskap – og med foldede hender – roper «Aaaaameeen!» rundt middagstaffelet. Einar Åbru, patriarken med bister mine, og øyne som i boka skjuler seg bak blanke briller, slår fast at hverken gjetting, pengespill eller barnlig nysgjerrighet har noe ved hans bord å gjøre. Han og svovelprekenene hans leder tankene til ganske andre miljøer enn Dongery, tegnefellesskapet som takket være den produktive Hartberg og kolleger som absurdisten og stjerneillustratøren Bendik Kaltenborn og Sindre Goksøyr, kjent for sine uforglemmelige trykk av særlig hårete personligheter, har fått en fremtredende rolle i norsk visuell kultur rundt årtusenskiftet. I en tidligere utgivelse har Hartberg introdusert seg på denne måten: «Han har hatt stor betydning nasjonalt og internasjonalt og antas å være den festligste og kjekkeste tegneren i verden. Hartberg blir ofte omtalt som den moderne vitsetegningens far.» Tidene forandrer seg.

Det store øyet som fra det høye – og på en hel bokside – overvåker den religiøse familiens hjem, viser seg å være vel så truende som beskyttende. En dag har nemlig en av Åbru-ekteparets to sønner blitt borte. Et åpent vindu antyder at Petter kan ha beveget seg ut gjennom dét, plasseringen i annen etasje til tross. Men ingen finner ut av den mystiske forsvinningen, heller ikke Ingolf, den smugrøykende teologistudenten som er på besøk hos familien. Deretter er Petters bror, Jørgen, med ett – fra den ene boksiden til den neste – blitt stor. Han har fått kone og barn og jobb i den lite glamorøse, men for øyeblikket tidsriktige lås- og sikkerhetsbransjen. Ikke minst er han blitt alkoholiker, et faktum som antydes straks den voksne Jørgen blir introdusert. Rommene han oppholder seg i, skråner på boksiden i takt med inntaket. Den etter alt å dømme velmenende, men noe tafatte Jørgen føyer seg inn i en rekke herrer med hverdagstrøbbel i Hartbergs produksjon: På tross av forskjeller kan han betraktes i forlengelsen av skikkelser som Horgan i utgivelsen med samme navn (2009), en ungkar med dårlig hygiene og et komplisert fohold til arbeidslivet, og Jarle i Moderator (2016), en høyrevridd nettdebattant. For alkoholikere kan jobbseminar innebære tøffe tak, og Jørgen Åbru er intet unntak: På bransjens årlige treff, hvor han skal markedsføre sitt firmas nye patent, reise-safen, ender det ganske riktig fuktig. Ved bardisken til Myrland hotell blir det, etter en oppstartsrunde i minibaren, først én «duggfrisk en» og deretter mange flere. Når det neste dag er tid for produktpresentasjon, blir det Jørgens tur etter introduksjonen av seminarets sensasjon, den såkalte tele-safen, presentert av den glatte 39-åringen Didrik fra Geilo («Norges navle!»). Didrik markedsfører en teknologi som viser seg å teleportere skattene som skal beskyttes, til en annen tidsvirkelighet.