Det uhjemlige

Lengsel etter et hjem er blitt vår tids skjebne. Det var tanken som slo meg da jeg leste Januarbarna av den sudanesisk-amerikanske poeten Safia Elhillo, gjendiktet til norsk av Asha Abdullahi og Ida Hove Solberg og utgitt på lille Lo forlag. I debutdiktsamlingen skriver Elhillo om identitet og vold i en verden hvor hjemmet er noe som alltid befinner seg litt utenfor rekkevidde. Elhillo har publisert to andre poesibøker siden Januarbarna (som kom på engelsk i 2017), og flere chapbøker. Januarbarna bærer ikke på den apokalyptiske volden som har ruinert Sudan de siste ti årene. Fra 2019, mens Sudan har gått gjennom en revolusjon, har landet lidt under borgerkrig og folkemord. Samlingen vitner kanskje ikke om denne volden, men den er allikevel vitne til de koloniale mekanismene som fører til voldens fortsettelse, sett fra perspektivet til ordinære mennesker.

I denne boka forankrer Elhillo sin poetiske utforskning i påkallelsen av den legendariske egyptiske sangeren og hjerteknuseren Abdel Halim Hafez (1929–1977). Hafez blir et ledemotiv som holder tankene og ordene hennes sammen. Halim, som hun omtaler han som i boka, var en av de største mannlige stemmene i den arabiske verden, kjent for sitt romantiske, nostalgiske utseende og sin fortrolige og lyriske musikkstil. Poesien i Abdel Halims sanger inspirerer hennes skriving, og hans lyrikk og livshistorie gir henne en ramme hun kan bruke til å undersøke sin egen familiehistorie og smerte i. Hun inntar rollen som en av hans besvimende fans og organiserer boka som en rekke rendez-vous-er med ham. Boka begynner med hudfargen: «أسمر :/asmar/ adj: med mørk hud; med brun hud / أسمراني:/asmarani/ diminutiv av أسمر.»

Ordet asmar, som leder tankene til en av Abdel Halims mest kjente sanger, nemlig «asmar ya asmarani», er ordet som holder boka sammen, og dette ordet lar Elhillo utforske en annen hudfarge enn den amerikanere kjenner som svart. Asmar åpner opp en mulighet til å definere seg selv utenfor de pålagte identitetsstrukturene som ellers er tillatt under amerikansk rasistisk kapitalisme:

(...)
                         & eg kjem frå
kanelfarga kvinner     muskatfarga
kvinner                      & eg vil ha mitt
når halim syng        /asmar ya asmarani/

Mot slutten av boka, i diktet med tittelen «abdelhalim spør kven sudanarane er», åpner Elhillo opp ordet asmar mot det uhyggelige og skriver om ordets semantiske undertoner:

[Ikkje tru han meiner deg           ikkje tru han meiner svart]

[i konteksten betyr /asmarani/ noko nærmare solbrun]

[nærmare ei jente som kan dra ein kam gjennom håret]

Diktet hevder at Sudan er en arabisk avledning av ordet sūd, som er flertallsformen av ordet aswad (svart). Min egen etymologiske undersøkelse peker imidlertid også mot danagala-språket, brukt av den nubiske stammen, hvor essi betyr «vann». Sudan blir dermed «regionen der hellige vann finnes». Før den egyptiske koloniseringen på begynnelsen av 1800-tallet var landet kjent som Kosj –som på danagala-språket betyr «løve». Elhillo, som har vokst opp i USA, har ikke kjennskap til denne andre betydningen av Sudan, som knytter navnet til urfolkets tilknytning til Nilen. Eksilet forhindrer den organiske kunnskapen om hjemlandet og endrer dermed forholdet til land og språk.

I det nye landet oppdager Elhillorasismen som ødelegger tilliten til språk. Hun har «en munnfull halv-språk.» Både arabisk, som er Elhillos arvede språk, og engelsk, som er hennes skrivespråk, er ladet med undertrykkelse og vold:

(...)
eg snakkar & munnen min     er det største såret eg har
kvart språk     er ein lånt vits     eg tar meg sjølv i å gi
framande godord (...)

Var eksilet verdt å såre munnen for? Var det verdt å forlate Sudan for å flytte til USA, der folk med svart hud kan bli drept på åpen gate? I diktet «portrett med asyl» tilkaller Safia et tvillingpar drept av rasistiske grunner:

(...)
vakre gutter      som månen sa mor mi              kledd i matchande antrekk
til vi var langt inn i tenåra                              begge døde før fylte tjuefem

& alle mødrene        i dc maryland virginia      [kryssa eit hav & trudde det
var nok for å halde oss trygge]            lagde mat i dagevis & strøymde inn
i det tomme huset    & seinare trengde seg rundt koppar med søt sterk te
for å utveksle teoriar        gjengvald     ran     hatkriminalitet     islamofobi
(...)

Men boka er ellers ikke interessert i å oppholde seg i offerrollen, for Elhillo kartlegger egne tanker og følelser, som igjen viser hennes forhold til Sudan. På en måte tillater hun seg å «returnere» til Sudan gjennom å øve på ord. I diktet «snakke med aksent om halim (reprise)» hengir hun seg til ren nostalgi, til et Sudan hun kan ikke lenger kan besøke:

sudan  med hagar    &    magnoliablomar
med tung søtleg kaffi            & mørk grut
eit sudan med bestefar min              oppe
med sola & matar fuglane               & den
(...)

Før hun nekter å romantisere videre og returnerer også til det onde i landskapet og blant familien:

& historia mi perfekt        ved å aldri byrje
innolja i romantikk     elva nilen eit skitent
refreng                     tømt for      ekte vatn

I øvelsen det er å returnere til Sudan gjennom dikt, drar Elhillo i to motsatte retninger: det nostalgiske og kjærlige, men også det voldelige og tragiske. Å skape motsetninger blir en poetisk strategi, og hun utplasserer paradoks i diktene som en grunnleggende tankegang. Diktsamlingen hennes minner om det uoversettelige i Freuds teoretisering av unheimlich. På Freuds skriftspråk tysk bærer ordet unheimlich en viktig betydning som vanligvis blir tilslørt i alle oversettelser jeg kjenner til – til engelsk, arabisk og norsk. Begrepet betyr helt bokstavelig uhjemlig og innsirkler erfaringen av at det vi tror vi kjenner til – vårt hjem – fremstår som fremmed for oss:

(...)
heimane våre som ikkje er heimane våre         dagar flest
følest det som eg går gjennom vatn
dagar flest gløymer eg lyden av stemma mi
(...)

Det er en følelse som skaper lengsel rettet mot det som ikke finnes, en sorg for hjemmet som ikke lenger finnes for sudanere, uansett hvor de befinner seg i verden. Elhillo skriver dikt i gapet mellom språkene, hvor arabisk møter engelsk. I det gapet er poetens oppgave å oversette, og her integrerer hun arabiske ord for å utfordre engelsken og skape en språklig romlighet som speiler diaspora-erfaringen. Boka inneholder gloser hvor arabisken viser sitt poetisk uttrykk i oversettelse. Gjennom innføring av arabiske standardfraser og idiomer blir engelsken åpnet opp slik at poetiske former fra andre tradisjoner kan slå røtter i engelskens struktur og litterære sfære. Like gyldige kilder som Abdel Halims lyrikk er amerikanske poeter som June Jordan, Naomi Shihab Nye og Suhei Hammad. De tilbyr tidlige modeller for eksperimentelle poetiske former som samtidig påtaler den politiske tilstanden.

Januarbarna er mer enn en samling dikt; det er et testamente over språkets evne til både å bygge opp og rive ned. Elhillo bruker arabiske ord som hun noen gang tolker og andre ganger lar være å tolke for slik å insistere på en fortykkelse av språket. Språket klarer til slutt likevel ikke å fange opp hele opplevelsesspekteret under kolonial kapitalisme som skaper fordrivelse og eksil, rasisme og marginalisering. Gjennom sin bruk av Abdel Halim Hafez skaper hun samtidig et rom hvor kjærligheten ikke forsvinner, men må formes på tvers av de samme linjene som har skadet henne og hennes folk. Det endelige paradokset i hennes poesi er kanskje akkurat dette: At selv når språket er fullt av sår og rasisme, er det også det eneste redskapet vi har til å minnes dem vi mistet, selv i en verden som forsøker å oversette oss bort fra eksistensen vår. I dette gapet, der det uhyggelige møter det hjemlige, finner Elhillo en vei framover, ett ord om gangen.