Splitt og hersk

Ash Sarkars Minority Rule: Adventures in the Cultural Wars burde være obligatorisk lesning for alle som ønsker å reflektere over hvordan sosiale medier har fått identitetspolitikk til å handle om noe annet enn fellesskapets kamp mot klasseforskjeller, rasisme, patriarkat og kapitalismens ødeleggelse av natur og ressurser. Som Sarkar definerer den, oppsto identitetspolitikken på 1970-tallet som en bevisstgjøring av hvordan «collective experiences of race, capital and gender form the basis of a movement against both material and social inequalities». I 2025 blir mange individer tilhørende minoriteter som historisk sett er blitt diskriminert, anerkjent og representert i offentlig arenaer, men uten at det materielle grunnlaget for økonomisk og sosial diskriminering endrer seg. I dag står derfor mange av oss mellom to ubehagelig alternativer når det gjelder identitetspolitikk og kampen for en mer rettferdig og mer demokratisk verden.

Med bitende humor og skarp analyse avdekker Sarkar hvordan høyresiden i Storbritannia har undergravd velferdsstaten og marginalisert venstresidens verdier gjennom en bevisst splitt-og-hersk-strategi. Ifølge henne har politikere, medier og profesjonelle troll latt seg kjøpe av ekstremt rike individer. I stedet for at de store mediekonsernene og politikerne tar sitt samfunnsansvar, fremmer de de rikes interesser og manipulerer venstresidens naturlige allierte ved å fremstille minoriteter – innvandrere, transpersoner og andre ikke-normative identiteter – som en trussel mot demokratiet. Dette gjør de – påstås det – ved å angripe rettighetene til «fattige hvite», «våre kvinner», «vår kultur» og «vårt» land. De tar arbeidsplassene til landets opprinnelige arbeiderklasse, trenger seg inn på kvinnetoaletter for å trakassere «ekte kvinner» og undergraver «våre» liberale verdier med sin religion og sitt livssyn. Sarkar understreker at slike påstander tåkelegger det virkelige minoritetsstyret som preger Storbritannia: den rike eliten – den sanne minoriteten – som styrer samfunnet gjennom utnyttelse og undertrykkelse av arbeiderklassen.

Sarkar forankrer sin analyse i marxistisk teori, global motstandshistorie og egne erfaringer fra sosiale medier, spesielt X (Twitter), hvor hun har brukt mange hundre timer i kraft av sitt virke som journalist og offentlig person. Gjennom bokens sju kapitler avdekker hun det britiske politiske systemets, samt medienes, metoder og konsekvenser, og viser hvordan de sikrer de rikes herredømme og splitter felleskapet på tvers av identitetsgrenser. Sarkar vier mye plass til å analysere hvordan dagens «media culture primes us for being reactive and suspicious», og hvordan selv de etablerte mediehusene ikke klarer å holde seg til realiteter og sannhet, men er med på å dyrke «paranoid fantasies about Minority Rule [that] allow the real elites to wriggle off the hook». Det som tåkelegges i disse manøvrene, er hvor lumsk kapitalismen er, der folkevalgte politikere blir smurt av lobbyister som jobber for milliardærer. I denne nye virkeligheten har statens rolle blitt «to create new assets to sell off to private interests, rather than keeping them in public hands». Slike dynamikker svekker den innbyrdes solidariteten mellom marginaliserte grupper.

I et kapittel om store folkebevegelser viser Sarkar at om arbeiderklassen overkommer denne splittelsen, kan makten deres være eksplosiv. Det er derfor mediekonserner og politikere jobber aktivt for å bryte ned solidariteten mellom folk i marginene. Som Sarkar argumenterer, er «division along identity lines more useful to the ruling class – it keeps people from recognising their majority class status and shared material interests». I mellomtiden akkumulerer de rike formue og hamstrer ressurser verden rundt. Konsentrasjon av eiendom i hendene på de få er sentralt i måten verden er styrt på i dag. «This class of planet-spanning landlords want nothing more than to make sure that we don’t notice it», bemerker Sarkar.

Mye av det Sarkar diskuterer, har vi også begynt å erfare i norsk offentlighet, selv om de sosiale ulikhetene og kulturkrigene er mer intense i Storbritannia og USA. Kapittelet om lobbyister minner meg likevel om min erfaring fra Arendalsuka, hvor jeg så hvordan rike og mektige næringshaier koser seg i selskap med folkevalgte politikere. Boka minner meg også om hvordan norske milliardærer reiser til Sveits som «skatteflyktninger», uten at det får stort mer enn anekdotisk nyhetsverdi i norsk offentlighet. Typisk nok er debatten om identitetspolitikk og «wokeisme» til sammenlikning mer betent og vies mye plass i både etablerte og sosiale medier her til lands.

I sosiolog Lars Erik L. Gjerdes nye bok Wokeisme: det liberale demokratiets nye utfordringer fra tidligere i år beskrives wokeisme som en ideologisk trussel mot liberale verdier. Gjerde hevder at «wokeismen er det mest ambisiøse vestlige forsøket på å etablere et alternativ til den liberale kapitalistiske samfunnsordenen siden kommunismens fall». Han argumenterer for at kjernen i wokeisme er «å erstatte vårt samfunn med et identitetsorientert samfunn med et identitetsorientert samfunn.» I sin anmeldelse av Gjerdes bok for Klassekampen argumenterer Carline Tromp for at woke-begrepet ikke nytter, og at det til syvende og sist er meningsløst, fordi det kan bety alt fra «bokbål til antirasisme, fra transkamp til kvinner i militæret, miljøvern og Ukraina-krigen». Tromp observerer at de som har kastet seg inn i debatten mot wokeisme, har slått seg til ro med en fremmedfiendtlig fortelling hvor de mener at wokistene «ønsker å drepe demokratiet og fjerne alt meningsmangfold», og at de kommer som «en bølge rullende fra utlandet og truer med å wokeifisere oss alle – til fornuften seiret og folk begynte å ta igjen».

Sarkar nyanserer debatten og analyserer woke-begrepet ved å se på de omtalte konsekvensene som kritikere av woke har pekt på. Hun skriver at woke-fortellingen argumenterer for at wokeistene (i Sarkars forståelse altså de som tar på alvor hvordan identitetskillelinjer bidrar til skeiv fordeling av ressurser og representasjon) «want to impose what this book will call ‘Minority Rule’». Hun går videre til å skrive at minority rule fortoner seg som en «paranoid fear that identity minorities and progressives are conniving to oppress majority populations».

Sarkar er spesielt opptatt av hvordan identitetspolitikk er en splittende kraft på venstresiden. Hun kritiserer hvordan identitetspolitikken ofte lammes av indre konflikter. Som hun skriver:

The left has a persistent habit of immobilising itself over matters of identity. Rather than injustices of race, gender, sexuality, disability and gender identity being a catalyst for collective action, they’re all too often brought up as reasons not to work together for the cause of social change.

Sarkar hører ikke til dem som forsvarer det liberale Vesten. Hennes sentrale argument er at identitetspolitikken har blitt liberalisert: Den handler nå om individuelle rettigheter fremfor kollektiv solidaritet. Identitetspolitikken på 1960- og 70-tallet tok opp kampen for likestilling, rettigheter og verdighet på tvers av identiteter. I dag har aktivister lært at «the personal is political», men glemt at «the political is still political». Resultatet er en kanselleringskultur og en sosial overvåking som splitter arbeiderne. Som hun sier: «We’re more inclined to mistrust someone who shares our material conditions, than those who are in charge of shaping them.» Sarkar kritiserer også medienes tendens til å erstatte faktabasert journalistikk med «cheap talk» – nyheter som handler mer om følelser og reaksjoner enn om faktisk undersøkende arbeid. Dagens mediebilde er «the loop of content that isn’t really news but is treated as such», og fienden er alltid klar: Brune mennesker, transpersoner, muslimer og innvandrere fremstilles som en trussel mot «national values».

Et norsk eksempel er Elise Winterthuns artikkel i Klassekampen om kulturkrig i litteraturfeltet. Her intervjues forfatter Mazdak Shafieian om lanseringen av sitt nye tidsskrift Cloaca Maxima, og han hevder at minoritetsforfattere ofte skriver ensidig om lidelse og marginalisering. Winterthun presenterer ikke en kritisk motvekt til Shafieians påstander. I stedet skaper journalisten en kunstig balanse ved å sette to brune forfattere opp mot hverandre. Artikkelen gjengir blant annet Shafieian slik: «Når man stadig gjentar at forfattere med minoritetsbakgrunn er diskriminert, overser man at mange besitter reelle maktposisjoner, mener Shafieian.» I et essay i tidsskriftet sitt viser han blant annet til Vinduet-redaktør Priya Bains, som han mener har presentert en nokså ensidig framstilling av kriteriene for litterære priser. Shafieian anklager Bains og andre med henne for å ha «brakt samtalene om litteraturen til et betydelig lavere nivå».

I stedet for å utfordre Shafieians premiss ved å påpeke at Bains’ stilling som redaktør for Vinduet er midlertidig (to års åremål og, strukturelt og økonomisk sett, knapt en maktstilling på samme måte som for eksempel Bernhard Ellefsens stilling som kulturredaktør i Morgenbladet eller Sigmund Løvåsens stilling som rådsleder i Kulturrådet, som er andre Shafieian retter kritikk mot i essayet sitt), rammer Winterthun inn diskusjonen som om det er en krig mellom to brune forfattere. I stedet for å be Shafieian forklare hva han mener med begreper som «maktposisjon», «lavere nivå» eller «europeisk åndshistorie» (sistnevnte er da noe Shafieian mener blir marginalisert som en konsekvens av mangfoldstenkning i kulturfeltet, og dessuten et begrep som gjennom minst førti års litteraturvitenskaplig forskning har blitt avslørt for det ideologiske arbeidet det gjør for den borgerlige klassen), aksepterer journalisten påstandene hans.

Som Sarkar påpeker, er det som interesserer journalister i dagens medielandskap: «A black person who rails against the evils of critical race theory; a woman who decries feminism; a millennial who adores conservatism; a gay person who deplores the transgender community» og, kan man legge til, en brun forfatter som mener at bare han skriver høylitteratur, mens alle andre brune forfattere tilhører en konform kultur.

Sarkars bok er en viktig påminnelse om at vi må bevare solidariteten på tvers av identiteter. Boken er skrevet med humor, den er lett tilgjengelig og passer godt for en ung leserkrets som samtidig blir introdusert til nøkkelteoretikere på venstresiden, som Stuart Hall og Antonio Gramsci. Jeg har til og med testet den på mine barn på 14 og 20 år: Vi leste deler av den høyt og hadde en god diskusjon om oppmerksomhetsøkonomi, sosiale medier og kulturkrig en søndagsmorgen.

En innvending: Bokas anekdotiske historier fra sosiale medier kan virke svekkende på Sarkars argumenter. Noen av disse historiene høres altfor sære ut og har faktisk bare blitt sosiale medier-fenomener som ikke har fått særlig gjennomslag utenfor boblen av kunstig virkelighet. Eksempler på slike historier er fortellingen om ekteparet som poster om kafferutinene sine på Twitter og som trolles av noen anonyme lesere for å være «ableist», eller om en tulle-Twitter-konto som hører til en katt som får noen intense reaksjoner. Det komplekse som boka handler om, forsvinner i de øyeblikkene og svekker bokas advarsel om at identitetspolitikken ikke kan forstås isolert fra de felles materielle forholdene for den arbeidende klassen i kampen mot de som har bygget sin formue på utnyttelse, krig, utslettelse og naturødeleggelse. For Norge er det et spesielt presserende budskap – mens ytre høyre setter dagsordenen rundt om i Europa og USA, må venstresiden minnes på at klassekampen ikke kan vinnes uten bred solidaritet.